Det verdiløse faget

Den skotske professoren John Kay fyrte av en kraftsalve mot sine kolleger i en kommentar i Financial Times i forrige uke. Han sammenlikner finansingeniørene med gamle dagers alky mister og kvakksalvere.

«I dag er det modellfolkene som styrer, og ikke poetene», skriver Kay i Financial Times-kommentaren fra den 3. mars. Han mener Shakespeare forsto risiko bedre enn dagens finansmodeller.

«I likhet med utøvere av alkymi og kvakksalveri tjener disse modellfolkene på vårt behov for å tro på det umulige. Men søkenen etter objektive måter å kontrollere risiko på, som kan observeres av eksterne parter, bærer like lite frukter som forsøk på å omgjøre grunnmetall til gull. Folkene bak risikomodellene har på samme måten som alkymistene og kvakksalverne skapt en industri hvor den dyptgående, tekniske debatten innad i bransjen får godtroende folk utenfor bransjen til å tro at dette er et yrke med en genuin ekspertise», skriver Kay. Han mener vi vil lykkes med å forholde oss til risiko på en bedre måte først «når vi innser begrensningene som ligger i formelle modeller».

Det artige med Kays kommentar, fra mitt ståsted, er at man finner argumenter der som likner veldig på tankerekker jeg har luftet tidligere, både i kommentarer og i svar til leserne. Forskjellen mellom Kay og meg er at Kay sitter midt i akademia, som professor ved London Business School. Sånn sett bærer hans argumentasjon mer preg av en innsiders betroelser enn når en praktiker kritiserer akademia for å late som om faginnholdet er mer formelt og vitenskapelig enn det er. Kays FT-kommentar ville imidlertid vært mer interessant om han trakk tankerekkene sine litt videre; han synes å mene at mange MBA-studier er uvitenskapelige og da har han vel et etisk ansvar for å jobbe for en nedleggelse av noen av kursene også ved London Business School? NTNU har naturligvis ikke kurs i alkymi og Universitetet i Oslo har ikke kurs på medisinstudiet i kvakksalveri. Kay synes imidlertid å mene at den slags kurstilbud forekommer på handelshøyskolene. Et anekdotisk poeng vedrørende den frittalende og lett tilgjengelige Kay er at han er skotsk, i likhet med Adam Smith. Idéhistorikere peker på at Smiths avstand fra London kan ha gitt ham en mulighet til å tenke mer utenfor boksen enn om han var født nær maktens sentrum. Kanskje det samme gjelder Kay? Det er i alle fall et poeng som er verdt å tenke over for allerede begunstigede Norge. Hvorfor skal vi fôre våre unge (studenter) med et faginnhold som selv innsidere i verdens finansmetropol begynner å stille spørsmålstegn ved?

Når vi først er inne på ledende økonomihøyskoler i Storbritannia, har sikkert en del fått med seg at sjefen ved London School of Economics, Sir Howard Davies, ble nødt til å si opp stillingen sin. Årsaken er LSEs tette bånd til Libya og Gadaffi-familien. Gadaffiene har gitt flere millioner kroner til LSE over flere år og det spekuleres i om en av Muammar Gadaffis sønner, Saif al-Islam Gadaffi, har kjøpt seg til en doktorgrad ved universitetet; LSE har måttet igangsette en undersøkelse etter beskyldninger om at doktorgraden inneholder tilfeller av plagiat.

Det fiffige poenget med LSE-direktørens avgang er at økonomifaget så lenge har kjempet for å bli oppfattet som verdiløst. Med «verdiløst» menes i dette tilfellet at faget forholder seg til problemstillinger på en objektiv, følelsesløs måte, på samme måten som når en fysiker setter i gang en kjede av reaksjoner for å oppnå et ønsket resultat. Derav har vi uttrykket «wertfreie Ökonomie». I dag er mitt inntrykk at de færreste økonomer filosoferer så mye over at faget forsøker å være verdiløst, men for nesten 60 år siden skrev Milton Friedman et av sine viktigste verker med tittelen «Essays in positive economics».

Å ta i mot penger fra tvilsomme kilder har skjedd fra den moderne vitenskapens morgen; det var på den måten intellektuelle fikk finansiert sine filosofisk-vitenskapelige arbeider i en økonomi hvor det ennå ikke fantes sekulære universiteter. Galileo Galilei utviklet som kjent de første teleskopene og bidraget til utviklingen av disse dyrebare instrumentene kom fra senatet i Venezia. I et brev til dogen i Venezia fortalte Galileo hvordan teleskopet ville gjøre en i stand til å «oppdage fiendens skrog og seil på en mye lengre avstand enn tidligere, slik at vi kan oppdage fienden to timer tidligere enn fienden oppdager oss». Dermed var Galileo garantert støtte fra militæret, men selv hadde han planer om å rette teleskopene alle andre steder enn mot fienden.

Sir Howard Davies & Co ser ut til å ha levd etter et slags utvidet galileisk prinsipp om at det er viktigere å forske enn å tenke så mye over hvor pengene kommer fra; når pengene, både skitne og rene, først er på bok, kan de brukes til rene og ideelle formål. Å sette verdier foran penger, skaper dilemmaer, som igjen tar dyrebar tid. Det mest effektive er derfor å sørge for at penger, fra all verdens kilder, brukes på riktig måte. Slik tenker en eksponent for «wertfreie Ökonomie», det verdiløse økonomifaget. Et interessant poeng med hensyn til Sir Howard Davies er at han implisitt synes å beklage utfallet i Libya, det vil si det folkelige opprøret. For han har hele tiden vurdert om Libya-pengene og kontakten med Gaddaffi-familien kunne undergrave uavhengigheten.

«Dette har vært en viktig vurdering for meg i løpet av mine åtte år ved skolen og jeg tror ikke jeg har ofret skolens uavhengighet», sa han til BBC på fredag. Problemet for Davies oppsto med andre ord først etter at folk i Libya gjorde opprør; hadde ikke opprøret funnet sted, hadde ikke Davies sett noe problem med Gadaffi-pengene og –kontakten. Han ser ikke ut til å forstå at problemet har vært tankeprosessen hans, som ikke var robust nok til å tåle et visst utfall, det vil si et folkelig opprør. Kay kritiserer modelløkonomene, og vi ser her at risk management strekker seg langt utenfor det som kan fanges opp i en modell. Davies skjebne var dårlig risk management fordi han ikke tok hensyn til folks verdier. Interessant, ikke sant? Ikke minst fordi Libya formelt påtok seg ansvaret for Lockerbie-bombingen i 2003, altså omtrent på samme tid som Davies begynte ved LSE.

Det har vært en begivenhetsrik uke ved Storbritannias ledende handelshøyskoler. London Business School-professoren John Kay mener innholdet i deler av finansfaget er verdiløst og London School of Economics måtte ta følgene av en verdiløs beslutning om mottakelse av pengegaver. Det er kanskje av sine egne man skal ha det: Økonomi som verdiløst fag har den siste uken fått et litt annet innhold enn Friedman & Co så for seg på midten av 1900-tallet, da debatten om et «positivt økonomifag» var mer i vinden enn i dag.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.