RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Trym Riksen
Sist oppdatert:

Eksperter i frihandel

Ekspertene er for frihandel, men folk flest er skeptiske. Hvem har rett, ekspertene eller massene?

Er økonomene blinde for at det kan være en forskjell mellom frihandel i teorien og frihandel i praksis?
Er økonomene blinde for at det kan være en forskjell mellom frihandel i teorien og frihandel i praksis? Foto: Kai Pfaffenbach (Reuters)

Blant økonomer dyrkes troen på markeder fordi markeder samler sammen all lokal informasjon gjennom én sentral fellesnevner, prisen. Denne troen på markedet oppsummeres gjerne i begrepet «massenes visdom», popularisert gjennom boken « The Wisdom of Crowds» (2004), et tema jeg selv omtalte som « Markedets trylleformel» i 2007.

All erfaring tilsier at økonomene har liten tro på egne teorier; i alle fall hvis teoriene i praksis ikke gir de resultatene økonomene spådde. Her er et eksempel:

Sapienza og Zingales (2013)dokumenterte for noen år siden at det hersker en klar konsensus blant økonomer om frihandel; 35 av 37 økonomer i undersøkelsen mente at frihandel generelt er bra. To økonomer svarte at de var «usikre», mens ingen av de anerkjente økonomene var uenige i påstanden om frihandelens velsignelse. Da Sapienza og Zingales endret spørsmålet til å ikke gjelde frihandel generelt, men spesifikt NAFTA-avtalen, var økonomene like sikre på at frihandelsavtalen var til det beste for amerikanerne.

Mens fagøkonomer er begeistret for frihandel, finnes ikke samme begeistring blant folk flest. Der hvor nesten alle økonomer svarer at frihandel er bra, svarte bare halvparten av vanlige folk i undersøkelsen at frihandel og NAFTA er bra. Med andre ord er økonomene på kollisjonskurs med massene; massenes visdom gjelder tydeligvis ikke i spørsmål hvor økonomene har fasiten. Likevel bruker økonomene resultatene fra Sapienza og Zingales som bevis for at frihandel er bra; konsensus blant ekspertene defineres som sannhet.

Dani Rodrik reiser imidlertid et godt spørsmål i en fersk artikkel med tittelen « What do trade agreements really do?»; er økonomene blinde for at det kan være en forskjell mellom frihandel i teorien og frihandel i praksis? Merk at det i teorien, når alle forhold på forhånd er definert og innrammet, finnes fine bevis for at frihandel er bra. Britiske David Ricardo (1772-1823) viste allerede for 200 år siden at handel ga overskudd mellom nasjoner som eksempelvis byttet vin mot ull. Men virkeligheten kan være ganske annerledes enn teorien. Rodrik viser til at den amerikanske frihandelsavtalen med Israel fra 1985 inneholdt mindre enn 8000 ord. Tilsvarende avtale mellom USA og Singapore fra 2004 inneholder til sammenlikning rundt 70.000 ord; en tidobling i kompleksiteten på 20 år. Og da er vi ved kjernen av det som skjer i EU og når frihandelsavtaler som TTIP ser dagens lys; da er det den omfattende, detaljerte kompleksiteten som gjelder og ikke de banalt enkle frihandelsteoriene fra klasserommet på handelshøyskolene.

«Det vanlige synet tilsier at frihandelsavtaler bringer oss nærmere frihandel ved å redusere transaksjonskostnader som er forbundet med regulatoriske forskjeller eller eksplisitt proteksjonisme. Et alternativt perspektiv går ut på at frihandelsavtaler er resultatet av tilkarringsvirksomhet og egeninteressen til foretak med gode politiske kontakter - internasjonale banker, farmasiselskaper, multinasjonale foretak. Frihandelsavtalene kan føre til friere, gjensidig fordelaktig handel gjennom åpnere markedstilgang, men disse avtalene kan like gjerne føre til en omfordeling av fruktene under dekke av 'friere handel'», skriver Rodrik. Poenget hans er at djevelen er i detaljene. Du kan lese det som at smart lobbyisme, korrupsjon og bedrag i realiteten kan gi helt andre utfall av frihandel enn den som er beskrevet i lærebøkene. Økonomer flest, jf. Sapienza og Zingales, er helt blinde for dette alternative perspektivet; ignoranse er virkelig en deilig tilflukt.

Rodriks kanskje viktigste observasjon er at frihandel ikke er frihandel. Det vil si at du på den ene siden har de århundregamle teoriene fra Ricardo om handel og komparative fordeler, mens du på den andre siden har ekstremt detaljerte og inngripende frihandelsavtaler hvor djevelen er i detaljene. «Alle» økonomer er for frihandel, men ingen av dem kan definere hva frihandel er i praksis. Det samme gjelder institusjonen «markedet». Alle økonomer er for marked, men ingen av dem kan definere et. Når et marked skal defineres, må alt fra avtaleverk, flyt av kapital, varer, tjenester og mennesker behandles i avtaleverket. Sånn sett har økonomer blitt eksperter i frihandel og marked uten at de klarer å definere noen av delene. Fordi makt ligger i definisjonene, brukes så mye tid på å definere frihandel og marked. I kampen om definisjonsmakten er det både vinnere og tapere.

Moderne frihandelsavtaler er noe helt annet enn frihandel slik vi kjenner den fra lærebøkene. Dette ser folk flest; massenes lokale visdom er igjen smartere enn ekspertenes sentrale kunnskap; paradoksalt nok helt i tråd med den mest fundamentale økonomisk teori om hvordan markedsmekanismen fungerer gjennom massenes visdom. I praksis har frihandelsavtaler drevet samfunnet i totalitær retning; hvor «totalitær» i dette tilfellet beskriver avtaler som frater lokale myndigheter, lokale demokratier, deg og meg retten til å bestemmer over egen situasjon. Folk flest opplever frihandelsavtaler som «totalitære» og uten åpenbare gevinster for dem selv. Dette ser ikke ekspertene som i sin isolerte verden behandler frihandel og frihandelsavtaler som om de var samme sak.

Eksperter i frihandel vil ha folk til å tro at gevinstene fra frihandelsavtalene er åpenbare og selvfølgelige. En kjent Harvard-økonom reiser nå spørsmålet om hele gevinsten fra frihandel i praksis har gått til selskaper med gode politiske kontakter. Sånn sett kan det virke som om vi nok en gang har sett et eksempel på at sunn fornuft blant folk flest er nærmere sannheten enn virkelighetsfjerne teorier.