RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Trym Riksen

Ensrettingen i økonomifaget

Akademiske økonomer gir inntrykk av at de liker faglige debatter. I virkeligheten misliker de kritikk like lite som middelalderens presteskap ønsket refleksjon rundt det geosentriske verdensbildet.

Inntil for 400 år siden var vitenskapen låst fast i troen på at jorden var sentrum i verden. Middelalderske forestillinger hadde imidlertid en lang forhistorie. For mer enn 2000 år siden kom grekerne frem til et verdensbilde som var basert på sirkelen og et geosentrisk skaperverk. Den greske sirkelmodellen var en fin tilnærming for å forstå himmellegemenes bevegelser. De gangene modellen støtte på problemer i forhold til observasjonene, flikket man på modellen. Ikke bare én gang, men utallige ganger. Episyklusene er et eksempel på at vitenskapsmennene for omtrent to tusen år siden gikk langt for å holde på gamle antakelser om sirkulære bevegelser i et geosentrisk univers. Aristarkos fra Samos (310-230 før Kristus) foreslo riktignok en heliosentrisk modell, men idéen slo aldri an. Da Ptolemaios fra Alexandria (90-168 etter Kristus) brukte episykluser – som først var introdusert av Hipparkos (190-120 før Kristus) – for å forbedre den greske sirkelmodellen, hadde det vært enklere å anta ikke-sirkulære bevegelser, men det ville ha brutt med det rådende dogmet.

Den greske sirkelmodellen ble adoptert godt over 1000 år senere av folk som Thomas Aquinas (1225-1274) for å bygge opp en kristen kosmologi. På den måten ble ikke sirkelen bare en fysisk beskrivelse av kosmos, men en modell med teologiske implikasjoner.

 

Bildet ovenfor (avhengig av nettleseren din fremkommer bildet i ulike proporsjoner, noe som gjør at sirkelen kan fremstå som en ellipse og dermed presentere løsningen på grekernes sirkelproblem ved et uhell! Originalutgaven av bildet finner du her), ofte kalt «Menneskets proporsjoner» eller «Det vitruviske menneske» og tegnet av Leonardo da Vinci i ca. 1487, kan tolkes på flere måter. Husk at da Vinci tegnet illustrasjonen på den tiden da sirkelen hadde stor betydning for verdensanskuelsen. Mens andre tegnere forsøkte å få «Det vitruviske menneske» til å passe inn i en sirkel med en kvadratisk firkant innenfor (se f.eks. her) – med tydelig strukkede legemsdeler som resultat – endte da Vinci opp med en illustrasjon hvor «det perfekte» menneskets anatomi ikke passer inn i både firkanten og sirkelen på samme tid. Da Vincis empiriske studier av menneskekroppen bidro til at menneskekroppen sprengte grensene for datidens perfeksjon, «som om tegneren ønsker å si at teori er ok, men at den må stemme med virkeligheten», konkluderer David Orrell i «The Future of Everything». Mens Vitrivius strakk menneskets proporsjoner for å få mennesket inn i modellen (se punkt 3 i denne lenken), lot da Vinci empirien bestemme utfallet av arbeidet. Det ligger med andre ord en mulig sterk implisitt kritikk av de etablerte (sannheter) og status quo i da Vincis tegning, en kritikk som skulle vokse seg sterkere gjennom renessansen.

Over 100 år senere formulerte Johannes Kepler (1571-1630) tre empirisk baserte lover som beskriver planetenes ellipseformede bevegelser rundt solen. I dag blir Kepler trukket frem som én av vitenskapens største pionérer, men i sin samtid ble han nektet jobb ved universiter på grunn av problemer med kirken og moren hans ble nær hengt for hekseri.

Da Vinci var kanskje den første som illustrerte menneskets kamp for å bryte ut av et gjeldende vitenskapsbasert paradigme, og Kepler var den første som kunne bevise at sirkelprinsippet satte en grense for menneskers evne til å forstå virkeligheten. Veldig forenklet kan man si at renessansen kunne skyte fart etter Keplers gjennombrudd.

Jeg lovet i tittelen at jeg skulle kommentere ensrettingen i økonomifaget og hittil har det bare vært idéhistorie. Hva er poenget med det? På samme måten som sirkelen spilte en sentral rolle i europeernes verdensanskuelse og utgjorde hjørnesteinen i vitenskapen frem til 1600-tallet, finnes det folk som mener at dagens økonomifag er farlig snevert. Den greske sirkelmodellen hadde begrensninger som vi ser klart i dag. På samme måten hevdes det at dagens økonomifag er begrensende fordi det forsøker å få virkeligheten inn i en spesiell ramme. Frem til 1600-tallet skulle verden passe inn i sirkelen, og på 2000-tallet forsøker økonomene å pakke virkeligheten inn i en matematisk konstruksjon bestående av nyttemaksimerende rasjonelle økonomiske agenter hvor all informasjon samles i produktprisen og likevekt oppnås når den perfekte prosessen er uforstyrret. Med andre ord er det kanskje likheter mellom den greske sirkelmodellen og dagens økonomifag? da Vincis bilde av den perfekte mann, som etter empiriske studier ikke ville passe inn i den perfekte modellen, er sånn sett kanskje like aktuell i dag hvis den brukes som en illustrasjon på debatten om økonomifaget?

Jeg har ved flere anledninger pekt på at økonomi- og selv finansfaget er fjernt fra virkeligheten (noe av motivasjonen bak skrivingen av denne bloggen har vært å peke på mangler i økonomi- og finansfaget, noe som illustreres av at min første bloggkommentar for over fire år siden var om Myter og overtro i aksjemarkedet, og like etter skrev jeg en artikkel om at Thoughtcrime IS death), og at det er naturlig å spørre om økonomi har blitt en moderne religion. Forholdet mellom religion og vitenskap er for øvrig nærere enn mange vil ha det til; det er menneskets iboende behov for å skape orden i en kaotisk hverdag som skaper grunnlaget for begge institusjoner. Vi skal for øvrig snart se at debatten om innholdet i økonomifaget har vært aller hetest et sted hvor man har lang erfaring med religiøse spørsmål.

I diskusjoner med andre økonomer møter jeg gjerne på argumentet om at kritikken av økonomifaget er for kategorisk. Økonomifaget hevdes å være åpent for kritikk og innspill. Anklager om ensretting avfeies som grunnløse. Med en forkjærlighet for empiri fremfor bare modeller og hypotetiske argumenter hadde det vært interessant å studere økonomers evne til å tåle kritikk og ta inn over seg innspill fra andre fagområder og som strider med ortodoksien. Heldigvis finnes en slik praktisk studie, som verken bruker «stiliserte fakta» eller en laboratoriesetting for å måle ortodokse økonomers evne til å leve side om side med avvikende økonomer. Den praktiske studien jeg tenker på, er fra en virkelig historie ved University of Notre Dame. Notre Dame er kanskje mest kjent for sitt fotballag, men det er en annen side ved institusjonen som er interessant. Notre Dame er nemlig et katolsk universitet. Presidenten ved universitetet er en prest og den kristne troen får sette et preg på utdannelsesprogrammene.

Fordi Notre Dame har en kristen historie (i likhet med de fleste andre kjente, tradisjonsrike universitetene i USA) som de holder i hevd, er det ikke til å undres over at økonomifaget ved universitetet har skilt seg fra det utdanningsinnholdet man får servert ved ortodokse skoler. Økonomiprogrammet ved Notre Dame var lenge kjent som unikt fordi det fant relativt stor plass til økonomisk historie, utviklingsøkonomi samt alternative teorier for å forklare virkeligheten. Vektleggingen av matematikk var heller ikke like tydelig ved Notre Dame som ved andre universiteter.

I 2003 ble økonomifakultetet ved Notre Dame splittet i en ortodoks og en hetorodoks avdeling (en lengre artikkel om splittelsen finner du her). Den ortodokse avdelingen skulle fôre studentene med et innhold man kjenner igjen fra andre læresteder, mens de avvikende økonomene ble stuet bort i en heterodoks fløy.

«De spenningene som presset frem splittelsen, kan ikke lastes de nåværende fakultetsmedlemmene. De ble ansatt for mange år siden under et klart mandat med mål om å etablere et alternativ til den neoklassiske bastionen: Berkeley, Chicago, Columbia, Harvard, MIT, Princeton, Yale», kunne man lese i en komitérapport fra Notre Dame-ledelsen i 2003.

«Det er ikke slik at Notre Dame ønsker å kutte ut de temaene som de heterodokse økonomene studerer. Temaer som fattigdom og ulikhet passer i en katolsk institusjon. Det er bare det at Notre Dame ønsker oppmerksomhet fra mainstream og innser at det krever at man innretter seg etter økonomifagets normer for evaluering», sa Mark W. Roche, rektor ved Notre Dames College of Arts and Letters.

«Vi anser forskjellene mellom de ortodokse og heterodokse økonomene for å være så store at en samling under samme tak er helt urealistisk», slo rapporten fast.

Når vitenskapsmenn innenfor samme fag ikke klarer å jobbe under samme tak, er det ikke da typisk at en professor av den ortodokse skolen, som er vel kjent for generasjoner av norske siviløkonomer, uttaler seg slik når han i en bok om samfunnsøkonomiens idéhistorie reiser spørsmålet om samfunnsøkonomer er «enige om grunnleggende spørsmål?»

«Disse undersøkelsene tyder altså ikke på at det er noe godt grunnlag for påstanden om at samfunnsøkonomer er spesielt uenige om viktige spørsmål, i alle fall ikke mer enn man må kunne vente, gitt spørsmålenes kompleksitet [...] [resultatene fra de empiriske studiene tyder] på at graden av enighet må ha økt vesentlig!» konkluderer Agnar Sandmo i «Samfunnsøkonomi – en idéhistorie» fra 2006. Kan det tenkes at man også ville ha fått en fin samvariasjon i svarene hvis et bispedømme sender ut en spørreundersøkelse til sine prester, en samvariasjon som ikke ville ha fremkommet hvis de samme spørsmålene om fundamentale spørsmål ble sendt til imamer eller hinduistisk prester? Hvis man fjerner heterodokse elementer, vil ikke «graden av enighet» øke vesentlig?

Å leve under samme tak, kan være en utfordring når de faglige diskusjonene blir utfordrende. Notre Dame så derfor for seg at to avdelinger ved samme universitet kunne være en løsning i Salomos ånd. Om beslutningen fra 2003 var aldri så vis, tok den ikke inn over seg hvor dyp kløften mellom ortodokse og heterodokse økonomer virkelig er. Man skulle tro at en kristen institusjon var kjent med dyp uenighet fra før – gitt kirkens erfaring med økomumenikk – men når det kommer til økonomifaget, så orker ikke motstanderne synet av hverandre.

I september 2009 besluttet Notre Dame å legge ned den ene av de to avdelingene (en nyhetsartikkel om saken finner du her). Det var naturligvis den ortodokse siden som vant kampen. Merk at det var den ortodokse leiren som i dette tilfellet kom inn på et territorium hvor annerledestenkende økonomer tradisjonelt hadde hatt et sterkt fotfeste, og at det var den ortodokse leiren som ikke orket å leve side om side og til slutt fikk presset ut de heterodokse.

«I lys av det økonomiske krakket så skulle man tro at det ville være en viss ydmykhet blant økonomer, en viss åpenhet i spørsmålet om det finnes nye tilnærminger. Det er ikke mye ydmykhet å spore», sa professor emeritus Charles K. Wilber ved Notre Dame etter beslutningen om å legge ned den heterodokse avdelingen.

«Når du ser på en skole som Notre Dame, med en lang katolsk tradisjon for å vurdere hvordan verdier passer inn i økonomifaget, så skulle man tro at det er smartere å fortsette med dette enn å bli en nyklassisk økonomiskole akkurat som alle andre nyklassiske skoler», sa David Colander, en økonomiprofessor ved Middlebury College som i mange år har studert økonomifaget og -yrket.

hjemmesiden til økonomifakultetet ved Notre Dame står det i dag helt innledningsvis at «The Department of Economics is a neoclassical economics department...». Enklere og ærligere kan vel ikke striden mellom heterodokse og ortodokse økonomer ved et tidligere unikt økonomifakultet oppsummeres? For øvrig finnes bare en håndfull treff på internett med søkeordene "a neoclassical economics department", og alle er om Notre Dame. Det indikerer at Notre Dame enten er veldig unike - som før - eller at det er ærligheten ved skolen som fortsatt er unik.

Ellers er det ironisk at en så bitter og lang kamp mellom ortodokse og heterodokse økonomer har blitt utkjempet på en institusjon som i utgangspunktet er religiøs. Når Robert H. Nelson spør om økonomifaget er den nye religionen i «Economics as Religion» fra 2001, blir man fristet til å spørre om det er vitenskapen eller religionen som nå kommer inn i folden ved katolske Notre Dame?

Hvert år utdeles en nobelpris i økonomi, i likhet med nobelpriser i andre vitenskaper (til forskjell fra de andre er økonomiprisen etablert lenge etter Nobels død og har derfor ingenting med hans testament å gjøre). Det spesielle med økonomifaget, er at det tildeles priser som hver for seg høres fornuftige ut, men som samlet sett ikke henger sammen. Av og til gis det priser som eksempelvis forsøker å myke opp eller fjerne antakelsen om rasjonelle aktører, men likevel fortsetter økonomer å bruke modeller og et pensum som ikke tar inn over seg nye funn fra andre økonomer.

Europa flikket i 1500 år på grekernes sirkelmodell før vi forlot den. Det kom stadig nye innspill underveis, hvorav noen traff spikeren på hodet (Aristarkos), men den grunnleggende tanken om at alt skulle forklares med sirkler og et geosentrisk verdensbilde, ble aldri forkastet. Dette forteller oss at vitenskap ikke alltid går i en rett linje mot målet.

«Vitenskaper går sjelden i den rette, logiske retningen man forestiller seg [...] I stedet er skrittene forover (og bakover) ofte veldig menneskelige begivenheter hvor personlighet og kulturelle tradisjoner spiller en hovedrolle», skrev James D. Watson, en nobelprisvinner i medisin og blant dem som fant DNA-strukturen, i 1968.

Når økonomer hevder at det er enighet i profesjonen, er det altså en påstand med dobbel mening: Blant de ortodokse økonomene er det ingen store meningsforskjeller. Hvis man inkluderer økonomer som legger mer vekt på idéhistorie, fattigdomsproblematikk og mener at ikke alt kan eller bør formuleres matematisk, ser vi at forskjellene mellom økonomer er uoverkommelige. I tillegg ser vi at det er den ortodokse leiren som vinner, mens den heterodokse fortsatt taper. Mon tro om det er et utslag av «den usynlige hånden»?