*Nettavisen* Nyheter.

Er du hjernevasket?

Det er lett å le av andres feil. Her er to spørsmål du ikke svarer rett på.

Den økonomiske krisen har lært oss at de riktige spørsmålene ikke ble stilt i forkant av nedturen, eventuelt at de riktige spørsmålene ble avfeid som irrelevante. Denne gang tenkte jeg å stille leseren to enkle spørsmål. Jeg vil bli overrasket om du klarer å svare «riktig» på begge. Tidsbruk på begge oppgaver bør ikke overstige fem minutter.

Den første oppgaven er slik:

(1) «Anta at en mynt er fair, det vil si at det er like stor sannsynlighet for kron som for mynt ved myntkast. Jeg kaster mynten i været 99 ganger og får mynt hver gang. Hva er sannsynligheten for at jeg får kron ved neste forsøk?»

Første oppgave oppfattes normalt som den enkleste. La oss så gå til spørsmål nummer to:

(2) «Anta at to personer i Norge til sammen har en inntekt på fem millioner kroner. Anta også at medianinntekten i Norge er 200 tusen kroner. Anta videre at snittinntekten er 250 tusen kroner og at standardavviket rundt normalen er 200 tusen kroner. Hva tjener hver av de to personene - ut fra en sannsynlighetsvurdering?»

Få skeptikere

Av dem jeg har prøvd spørsmålene på, er det ingen som har svart «riktig» på nummer én, mens nesten alle har svart «korrekt» på nummer to. La oss gå til diskusjonen av svarene .

I spørsmål nummer én opplyses om at en mynt er kastet i været 99 ganger med «mynt» som resultat hver gang. I oppgaveteksten er det antatt at mynten er rettferdig og at sannsynligheten for kron og mynt dermed burde være like stor, det vil si 50/50. Her er det åpenbart noe feil med de oppgitte antakelsene i oppgaven. Du vil aldri få mynt 99 ganger på rad med en fair mynt; sannsynligheten for et såpass skjevt utfall med en rettferdig mynt er null (den spesielt interesserte kan regne seg frem til svaret). Den som antar at mynten er normal, er med andre ord hjernevasket fordi vedkommende ikke bryr seg om empirien som tilsier at mynten er noe helt annet enn fair.

Når man innser at man ble hjernevasket av spørsmålsstillingen, kan man gå over til å anslå «riktig» svar på oppgaven. Mens de fleste (alle?) svarer 50 prosent på oppgave nummer én, er det mye som tyder på at riktig svar ligger rundt én prosent. Jeg tror en del barn som begynner på skolen, ville ha svart riktigere på spørsmål nummer én enn oss andre som har blitt indoktrinert av skolesystemet til å tro på antakelsene i oppgavene - uten å stille kritiske spørsmål.

Skolering blir et hinder
De fleste svarer korrekt på spørsmål nummer to. Her er det riktige svaret noe sånt som at den ene personen tjener 200 tusen kroner, mens den andre tjener 4,8 millioner kroner. Her reddes de fleste av mangel på skolering, for med tung skolering i statistikkens verden hadde man fort svart feil også på denne oppgaven. Merk at det er oppgitt snitt- og standardavviktall, egnet til å villede nerden, han som er god til å resitere bøker uten å være spesielt interessert i hvordan innholdet kan og bør brukes i praksis.

De fleste ser kjapt at inntekter i Norge og alle andre land er fordelt på en måte som ikke er spesielt godt beskrevet av standardavviktabellen. Dette er ofte omtalt som Paretos prinsipp, eller 80-20-regelen. Vilfredo Pareto fant i sin tid ut at 80 prosent av formuen i et land typisk er eid av 20 prosent av befolkningen. Dette prinsippet stemmer skremmende godt i praksis; i 1992 viste Human Development Report at de 20 prosent rikeste i verden sto for 82,7 prosent av inntektene. I sosiologiske sammenhenger er vi vant med at størrelser er svært ujevnt fordelt, og vi reagerer derfor ikke på at en person kan tjene 4,8 millioner kroner.

For nerden fremstår dette svaret likevel som umulig. At noen tjener 4,8 millioner, fremstår som et avvik fra normalen på 23 ganger, altså komplett usannsynlig. Nerden vil heller anta på 2,5 millioner pr. hode - som fortsatt er et usannsynlig svar i hans verden, men langt å foretrekke fremfor et standardavvik på 23.

Merk at riktig svar på spørsmål nummer to hadde vært likere nerdens dersom det var vekt det var snakk om vekt eller høyde. Tenk deg at to personer til sammen veier fem hundre kilo. Hva veier hver av dem, sannsynligvis? Da vil nok «riktig» svar ligge på 250 kilo. Det finnes med andre ord to forskjellige verdener. Nerden skiller ikke mellom dem og bruker standardavviktabellen i begge verdener fordi denne modellen gir kjappe og enkle svar. Mangel på skolering gjør de fleste i stand til svare riktig på spørsmål nummer to. Hva tror du skjer med evnen til intuitiv tenkning dersom du får jobb som «risk manager» i en finansinstitusjon eller en jobb hos overvåkende finansmyndigheter?

Hva så?

«Dumme spørsmål». «Irriterende svar». Slik kan responsen på de to spørsmålene, som jeg har stjålet fra Nassim Nicholas Talebs «The Black Swan», oppsummeres. Hva er så poenget med de to spørsmålene?

Det første spørsmålet er forhåpentligvis egnet til å vekke din kritiske sans når du presenteres for antakelser. På 1990-tallet var «lang sikt» i aksjemarkedet tre, fire år. I 2002 og 2003 var lang sikt økt til fem til ti år. I dag er det mange som tror at aksjemarkedet aldri vil stige igjen. Poenget er at studier av historisk aksjeavkastning ville fortalt deg at tre, fire år ikke kan karakteriseres som «lang sikt». Det var m.a.o. noe galt med antakelsene hos dem som brukte tre- og fireårsperioder som en tilnærming til lang sikt for å vise at aksjemarkedet stiger over tid. En lite representativ tidsperiode, 1980- og 1990-tallet, lå bak de naive antakelsene. I dag har aksjemarkedet gitt en negativ avkastning over de siste ti årene. Vi har vært i samme situasjon før og flere hundre års historikk fra aksjemarkedene i USA og Storbritannia forteller oss at aksjer alltid har kommet tilbake før eller senere. Det er sånn sett ingenting i empirien som tilsier at aksjemarkedet har gått inn i en evig dvale, selv om erfaringene fra Japan gir «lang sikt» et innhold mange ikke ønsker å tenke så mye over.

Andre antakelser vi bes om å sluke, kan ha med nye aktivaklasser - som hedge- og private equityfond - å gjøre. Det sies at man må betale dyrt for de beste forvalterne, noe som høres plausibelt riktig ut. I løpet av 2007 og 2008 oppsto det muligheter i kapitalmarkedene som de beste markedsaktørene burde være i stand til å utnytte. I praksis viste det seg at de aller fleste og største hedgefondene hadde et elendig år i 2008. Kan antakelsen bak utagnet om at man «får aper hvis man betaler med peanøtter», være for enkelt? Kan det være slik at man ofte ender opp med aper selv når man betaler godt?

Spørsmål nummer to er også viktig for å forstå dagens økonomiske krise. Mange av dagens problemer skyldes en blind tro på modeller, som direkte eller indirekte bruker normalfordeling som utgangspunkt for å forstå verden. Vi har imidlertid sett at slike fordelinger er bedre for å beskrive høyde og vekt enn fordeling av sosiologiske størrelser, deriblant markedsrisiko. Likevel fortsetter man å bruke de samme modellene, som førte til bl.a LTCM-skandalen i 1998. Man ser ut til å foretrekke modeller som gir håndfaste, men dårlige svar - fremfor prosesser som gir upresise, men verdifulle advarsler.

Det er ikke lett å finne oppskriften på kjapp suksess i markedet. Mangel på skepsis og en større tro på teori enn empiri er imidlertid første stopp på veien fra en stor til en mindre formue.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag