RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Trym Riksen

Fange av sløret

Det er lett å si hva man bør gjøre, men i praksis ender man altfor ofte opp som fange av sløret.

 

En mann (av én eller annen grunn er det som regel menn som tror de har spesielle behov for «investeringer») lurer på hvordan han kan få sin ene krone til å bli fem millioner kroner. Han har hørt mange tale varmt om lotto; her kan én krone bli til millioner. Så langt har mannen rett; det er ikke mange plasser du kan sette én krone i sving og håpe å sitte igjen med millioner når uken er over.

I investeringsrådgivningen kommer man opp i et dilemma når man får slike henvendelser. På den ene siden har «investoren» helt rett, men på den andre siden er det noe som skurrer. De som leste forrige ukes kommentar om forskjellen mellom investeringer, spekulasjon og trading, ser hva jeg sikter til. Det kan ikke under noen omstendigheter kalles for investeringer når halvparten av innskutt kapital forsvinner i skattekassen. Man har ingen sikkerhetsmargin når man spiller lotto. Det er bookmakeren, som i Norge er Staten, som har marginene så klart på sin side.

Neste investeringsforslag er vanskeligere å forholde seg til. Vi har med en holden mann å gjøre, som har brukt 20 år på å bygge seg opp en formue på fem millioner kroner. Han forteller oss at «en tur til Las Vegas kan doble formuen i løpet av en helg». Putter han alle pengene sine på rød i ruletten, kan fem millioner kroner bli til ti i løpet av sekunder. Også her har «investoren» rett i alt han sier, men det er likefullt noe som ikke stemmer. På ruletten i Las Vegas er det 38 felter, hvorav 18 er er røde, 18 er grønne og to andre er merket med henholdsvis «0» og «00». Med andre ord er det til sammen 38 felter, hvorav 18 gir en dobling av innsatsen. Oddsene for gevinst er altså langt bedre enn i lotto, men utbetalingen er beskjeden i forhold; her kan man bare doble pengene sine ved å gå får den strategien som har høyest sannsynlighet for gevinst (det går også an å spille på feltene én til 18 og 19 til 36, som har samme, høye sannsynlighet for gevinst). Hvordan skal man forholde seg til ruletten som investeringsrådgiver? Skal man råde «investoren» til å putte alle pengene på rød, dele opp innsatsen i hundre like store deler og alltid satse på rød - eller skal man anbefale å satse litt her og der etter diversifiseringstankegangen?

Klargjørende absurditeter
Når man studerer disse «investeringsforslagene» i ro og mak, er det lett å le av eksemplene. George Orwell var en mester i å trekke slør til side. Orwell brukte griser, sauer, hester og andre dyr for å portrettere politikere i «Animal Farm». Gjennom absurde sammenlikninger hjelper Orwell en til å se virkeligheten mye klarere enn om han hadde beskrevet de samme problemstillingene uten å ty til grenseløs fiksjon. Av og til blir vi så blendet av virkeligheten at vi i praksis ikke klarer å løse de enkleste, praktiske oppgaver; en statistikkprofessor kan fortelle deg mye om ulike statistiske analysemetoder, men stilt overfor praktiske, statistiske oppgaver er han i en del tilfeller like sårbar for den menneskelige hjernens slør som alle oss andre. Altfor ofte evner vi ikke å se det helt åpenbare.


Fra teori til praksis
I praksis står «investorer» og investeringsrådgivere aldri overfor lotto eller rulett, slik som i de to ovennevnte eksemplene. I realiteten er det imidlertid det man altfor ofte gjør. La oss se på et eksempel nærmere virkeligheten: Ved inngangen til 2009 er samtlige aksjestrateger i USA optimistiske m.h.t. børsåret 2009 - på samme måten som de var bullish ved inngangen til 2008. Vi har imidlertid vært gjennom et kraftig børsfall, så optimismen er kanskje mer berettiget i dag enn i 2008? Hvem vet.

For å få med seg analytikernes forventede børsoppgang har den nevnte «investoren» hørt at man kan kjøpe et strukturert produkt. Plasserer man hundre kroner i dette produktet, deltar man i en eventuell oppgang ved utgangen av neste toårsperiode. En «gearingmetode» gjør at man får med seg den ventede oppgangen som om man hadde hatt flere hundre kroner plassert i aksjemarkedet. Faller markedet i løpet av toårsperioden, taper man hele innsatsen. I prospektet er det, for en skarpsynt leser, oppgitt at de direkte og indirekte kostnadene forbundet med «investeringen» er på ti prosent. Hva bør man gi råd om i dette tilfellet?


Kast sløret
Her har man med en passiv aksjeinvestering å gjøre, som er knyttet opp mot utviklingen i en indeks eller en kurv av aksjer. For en to års plassering må man ut med ti prosent av egenkapitalen i kostnader. Selv om man har med en opsjon på aksjers kursutvikling å gjøre, er det meningsløst å behandle «investeringen» som noe annet enn aksjer når det gjelder fastsettelse av forventet risikopremie i produktets bestanddeler. Aksjer har historisk hatt en risikopremie i forhold til risikofrie plasseringer på fire, fem prosent i året. Å betale fem prosent i året for en aksjeeksponering gir dermed «investoren» null i objektivt forventet risikopremie selv om han påtar seg aksjemarkedets risiko. Hvor har det blitt av investors sikkerhetsmargin? Kan mangelen på en slik margin veies opp av rådet om å kjøpe aksjer akkurat nå - det vil si at timingen er så god at kostnader er mindre relevant? Hvorfor har man så lett for å gjennomskue Las Vegas, mens man fortsatt omgir seg med et slør i finansfaglige spørsmål?

Merk for øvrig at det er kostnadene alene som ødelegger dette plasseringseksemplet. Hadde kostnadene vært mye lavere, ville det ikke vært like enkelt å ta stilling til investeringsforslaget; da hadde produktet på ett eller annet tidspunkt beveget seg bort fra gambling, nærmet seg spekulasjon og kanskje endt opp som en investering etter som kostnadene hadde falt. En investering hadde det først vært dersom kostnadene var lave nok og prisingen av aksjene eller markedet hadde tilfredsstilt på forhånd nøye utvalgte mål.


Må puttes i riktig bås
Både lotto og Las Vegas har kanskje en misjon i et åpent, demokratisk samfunn - for hvor langt vil vi at man skal gå i forby aktiviteter med forventet tap? En dag i fornøyelsesparken er ikke gratis. Poenget her er vel at lotto og Las Vegas ikke seiler under falsk flagg; det er ingen som omtaler lottokupongen eller Las Vegas-ruletten som en investering. I finans har man ikke kommet like langt som i andre deler av samfunnet. I matvareindustrien er produsentene for lengst tvunget til å oppgi alt som inngår i mat- og drikkevarene, selv om vi også der ser en del forsøk på å omgå kjørereglene når eksempelvis vaniljejoghurten aldri har vært i nærheten av vanilje.

Skal man komme noen som helst vei i utviklingen av hensiktsmessige finansprodukter, kommer man ikke utenom en diskusjon av hva investeringer, spekulasjon og trading er. Historiske erfaringer tilsier at nesten ingen tjener penger på spekulasjon og trading, og skal man forsvare disse aktivitetene - må prosessen denne typen markedsoperasjoner baserer seg på, være bunnsolid samtidig som markedsoperatørene må ha de rette egenskapene. Gjennom demokratiseringen av markedet, hvor meningmann har fått tilgang til all verdens aktiva, plasseringer og produkter, er det åpenbart at prosentandelen markedsaktører som kan lykkes med spekulasjon og trading har falt de siste tiårene.

Er jeg så mot fikse finansløsninger? Så lenge folk ikke læres opp og forføres til å tro at en del produkter er investeringer - mens de i realiteten har mer med lotto og Las Vegas å gjøre (i alle fall i et risikojustert perspektiv) - er mye passerbart i et åpent samfunn. Det er forskjell mellom å gjøre noe med åpne øyne eller med et slør som sperrer for klarsynet. God investeringsrådgivning går ut på å fjerne slike slør, i stedet for å veve nye.

2009 vil bli et spennende år for investeringsrådgivningen i Norge. Jeg nevnte i forrige kommentar at myndighetene allerede er i full gang med å blant annet skille sterkere mellom rådigvning og salg. Kapitalismen har fått seg en trøkk i løpet av de siste 18 månedene, men det er nettopp slike tiltak fra myndigheter og innspill fra andre (slik som nobelprisvinner Paul Krugmans innlegg i New York Times rett før juleferien) som finsliper kapitalismen slik at den kan komme enda flere til nytte i neste tiår enn i foregående periode.