Gå til sidens hovedinnhold

Finansdysleksiens pris

Investeringer, spekulasjon og trading. Ofte brukes de tre ordene om hverandre, men i realiteten skjuler de store forskjeller.

Etter flere år i finansbransjen slår det meg at de færreste skiller klart mellom investeringer, spekulasjon og trading. Jeg har tidligere pekt på at graden av langsiktighet skiller tradere, spekulanter og investorer - og at investoren er den mest langsiktige av de tre grupperingene, mens traderen er den mest kortsiktige, jf. grafen nedenfor.




Jeg

fulgte opp

denne artikkelen med å påpeke hva som skjer når folk begynner å bli mer aktive i markedet. En mengde data indikerer at økt handelsaktivitet historisk har gitt lavere avkastning. Dette skyldes ikke bare direkte kostnader og forskjeller mellom kjøper- og selgerkurs, men vel så mye at privatinvestorer og profesjonelle institusjoner selger seg ut av aksjer de burde holdt på, mens de kommer seg inn i aksjer de burde unngått.

Fyll ordene med mening

Det er pussig at til tross for all verdens forskning på økonomiske temaer - det ene mer komplisert enn det andre - finnes det ingen allment aksepterte definisjoner av «investering», «spekulasjon» og «trading». Det er som om finans mangler gode definisjoner på det helt grunnleggende, mens man baler med tunge, abstrakte problemstillinger.

Går vi tilbake mer enn et halvt århundre i tid, kommer vi muligens nærmere svaret. I «The intelligent investor» fra 1949 vier Benjamin Graham, ofte kalt aksjeanalysens og verdiinvesteringens grunnlegger, et helt kapittel til det han kaller «sikkerhetsmargin». Man kan først kalle en pengeplassering for en investering når man har en sikkerhetsmargin for at plasseringen vil kaste av seg en gevinst som står i forhold til risikoen. Bøkene «Security analysis» og «The intelligent investor» tar i detalj for seg hva Graham mener med en slik sikkerhetsmargin. Dette intervjuet med ham, fra september/oktober 1976-utgaven av Financial Analysts Journal, kaster også lys over Grahams forståelse av en investering sett i forhold til spekulasjon (se denne linken).

Det Graham definerer som en investering, er at den skal kjennetegnes av en god og sikker kontantstrøm. Dessuten skal man ikke betale for mye i forhold til de historiske resultatene og ikke legge for mye vekt på vanskelig predikerbare fremtidsutsikter. I korthet skal man forsøke å finne frem til objekter hvor prisen er lav i forhold til fysiske, lett realiserbare verdier eller bedriftens langsiktige resultatpotensial basert på studier av selskapets historie. I 1976-intervjuet går han langt i å forsvare en mer objektiv prosess hvor man i praksis sitter igjen med en lavmultippelportefølje.

Baserer man seg på Grahams definisjon, er det vanskelig å putte spektakulære oppstartsselskaper inn i investeringsporteføljen; man mangler sikkerhetsmarginen. Selskaper uten fysiske verdier eller kontantstrøm havner heller ikke i kategorien «investeringer». Da sier det seg selv at heller ikke plasseringer i råvarer, kunst eller andre objekter uten en underliggende kontantstrøm kan kalles «investeringer». Ellers interessante investeringer med høye kostnader i form av ulike honorarer står også i fare for å havne utenfor investeringskategorien fordi kostnadene reduserer den objektivt vurderte sikkerhetsmarginen.

Hva er så «spekulasjon»? Graham skriver at «de fleste spekulanter tror sannsynligvis at de har oddsene i sin favør når de tar sjanser, og at de derfor kan hevde at de har sikkerhetsmarginene på sin side. Hver og en har følelsen av at timingen er gunstig for handelen, eller at evnene overgår massenes, eller at rådgiveren eller systemet han bruker er til å stole på. Slike påstander er imidlertid lite overbevisende. De baserer seg på subjektive vurderinger, og er ikke støttet av håndfaste beviser eller en hel tankerekke. Vi tviler sterkt på om de som setter pengene sine på at markedet skal opp eller ned, noen gang kan sies å ha en sikkerhetsmargin i ordets rette forstand».

Allerede i åpningskapitlet slår Graham fast at «alle vet at de fleste som trader i markedet ender opp med å tape penger til slutt. De som likevel gjør det, må være enten (a) uintelligente, eller (b) villige til å tape penger for underholdningens skyld, eller (c) være begavet med et uvanlig, personspesifikt talent. I alle fall er de som trader ikke investorer».

Setter grenser

Det er, om man bruker Grahams definisjoner, et klart skille mellom en investering og de to andre plasseringsalternativene spekulasjon og trading. Graham oppga ingen referanser eller kilder i sin tid når han hevdet at de aller feste tradere taper penger, men i dag har vi mengder av dokumentasjon som støtter opp om påstandene hans. Når definisjonene fra «The intelligent investor» synes å være vel så gyldige i dag som for 60 år siden - hvorfor er det da som om finansbransjen, inklusiv akademia, er ordblinde når de ser de tre begrepene «investeringer», «spekulasjon» og «trading»?

Man kan naturligvis si seg uenig med Grahams definisjoner, men da står man i fare for å overse over 100 år med finansempiri. Følgelig må uenigheten være basert på mer enn grunnløse innvendinger. Akademias svar har lenge vært at forventet avkastning er uavhengig av prisingsmultipler og andre regnestykker. Kursbevegelser antas av mange akademikere for å være tilfeldige, og da er det bare handelskostnadene som kan forklare avkastningsforskjellen mellom investeringer basert på verdikriterier og spekulasjon og trading. Følgelig spørs det om deler av akademia er spesielt interessert i å gi de tre begrepene et såpass klart, allment akseptert meningsinnhold som Graham gjør.

Når det gjelder myndighetene, pekte Graham selv på det faktum at det ikke fantes en god definisjon på investeringer og spekulasjon på 1940-tallet. Han mente at myndighetene ikke så den helt store, praktiske forskjellen mellom de to begrepene. «Dette er en unødvendig og skadelig skepsis fordi det er en implisitt oppfordring til mange personers indre trang til å oppnå en følelse av spenning og spill gjennom aksjemarkedsspekulasjon», skrev han i 1949.

Rett før jul kom Finansdepartementet med en pressemelding (se denne linken) som i klarere ordelag enn noensinne forteller hva norske myndigheter ønsker av finansbransjen. For dem som ønsker at finansrådgivning skal utvikle seg i retning av en profesjon og ikke være en ordinær jobb, er pressemeldingen - som er resultatet av en lengre rapport utarbeidet av Kredittilsynet - interessant og gledelig lesning. Kredittilsynet ønsker at man skal skille mellom rådgivning og salg.

For dem som ønsker å få gode råd, kan Grahams definisjon av investeringer og spekulasjon være kontrollspørsmålet du bruker for å avgjøre om din motpart lider av finansdysleksi.

Reklame

Nå er bestselgeren endelig på tilbud