RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Trym Riksen

For mye dikteri, for lite realitet

Moderne finans- og økonomianalyse har til hensikt selge. Hvis du søker en skildring av realitetene, må du gå andre steder.

Knut Hamsun - den utskjelte, men like fullt kanskje beste norske forfatteren noensinne - beskrev i sin tid amerikansk litteratur slik:

«Den har formeget Digteri og for lidet Realitet; den skildrer ikke, den besynger, taler med himmelvendte Øjne».

Det humoristiske sitatet, som er fra boken «Fra det moderne Amerikas Aandsliv» (utgitt i 1889), gir oss innblikk i den kontroversielle forfatterens syn på det gode samfunn; han var kritisk til en del av det han så i USA, noe som stiller det skjebnesvangre valget av Tyskland i et oppklarende lys.

Nå skal ikke dette være en analyse av Hamsuns forfatterskap og politiske veivalg. Likevel er det relevant å reise spørsmålet om forfatterens kritiske blikk på USA for 125 år siden har relevans i dag. Kan det tenkes at Norges mest kontroversielle forfatter så trekk ved USA på 1880-tallet som gjelder i dag?

Moderne finans er kanskje det mest amerikanske av alt. USA spiller en rolle i global finans som er ubestridelig. Så hva kjennetegner moderne finans?

Moderne finans dekkes av egne nyhetskanaler døgnet rundt. Analytikere intervjues på løpende bånd og spådommer strømmer ut fra finansmediene. Hva vet vi om dem som intervjues og strømmen av spådommer? Heldigvis ganske mye.

For det første kan vi slå fast at de tallrike aksjeanalysene sjelden ender opp med en salgsanbefaling. Dette er et poeng jeg har dokumentert tidligere, bl.a. her. Salgsanbefalinger er i et klart mindretall. En opptelling av nær 73.000 analyser på tvers av over 5.000 selskaper verden over viser at det for tiden er bare 11 prosent av anbefalingene som sier «salg».

Standhaftigheten i optimismen blant aksjeanalytikerne overgås bare av de samme analytikernes evne til å fremstille fortiden som en spådom. I artikkelen «Bakspeilets beste venner» viste jeg at aksjeanalytikerne alltid (dataene i figuren går tilbake til 1992, men data som går enda lengre tilbake i tid, viser det samme) har brukt rapportert resultatvekst siste 12 måneder som prognose for veksten de neste 12 månedene. Aldri salgsanbefalinger og alltid bruk av bakspeilet er på mange måter oppsummeringen av aksjeanalytikerens modus operandi.

Det er vel kjent at aksjeanalytikerne er en optimistisk gjeng. Det er imidlertid mindre kjent at sjeføkonomene, som er langt mer respektert enn den jevne aksjeanalytiker, har begynt å kopiere aksjeanalytikernes modus operandi - i alle fall når det gjelder optimisme. Det er ikke det faktum at økonomene aldri har spådd en resesjon jeg er ute etter å poengtere. Poenget mitt er at siden resesjonen i USA i 2001 har økonomene som deltar i Survey of Professional Forecasters, blitt skuffet over den faktiske veksten i 87 prosent av tiden. Faktisk vekst i amerikansk bruttonasjonalprodukt har med andre ord vært høyere enn konsensusprognosen i bare 13 prosent av tiden. Før 2001 var bildet mer blandet. Det samme bildet ses i de globale vekstprognosene siden 2011; prognosene startet hvert kalenderår høyt, men måtte kuttes etter som prognosene møtte virkeligheten utover i kalenderåret.

Å erkjenne at den økonomiske veksten er lav, tar tid for de skarpeste økonomer. Lawrence Summers snakket i februar i år om såkalt «secular stagnation» og fikk med det stor oppmerksomhet. Det er nesten så man skulle trodd at Summers fikk øye på noe man må ha en nobelpris for å se. Faktum er at styrken i hver økonomiske ekspansjon har avtatt siden 1970-tallet; ikke bare i USA, men også i andre deler av verden, jf. denne gjennomgangen. Jeg synes det er interessant at det tar så lang tid før konsensus blant økonomene ser en trend som har vedvart i årtier. For et par uker siden viste jeg at (den mannlige) medianamerikaneren har hatt uendret lønnsinntekt i over 40 år; kanskje økonomene hadde oppdaget trenden med stagnerende inntekter for folk flest (det er enklest å få tak i gode tall fra USA, men en liknende trend kan identifiseres også i andre land) hvis økonomene hadde brydd seg mer om medianen (som i et utvalg er bare én person, nemlig han som er helt i midten når alle personene er rangert etter for eksempel inntekt) og ikke bare snittet?

Thomas Piketty, en fransk økonom, ga i fjor ut en bok om ulikhet i vestlige land de siste 250 årene. Piketty skal ha honnør for å ha rettet søkelyset mot et viktig tema, men er det ikke pussig at det var i først i 2013 at et slikt bokverk ble publisert av en noenlunde anerkjent forfatter? Det skrives hundretusener av fagartikler hvert år i finans og økonomi, så det var kanskje bare på slump - jf.  teoremet om uendelig mange aper - at det til slutt kom en bok som ikke «taler med himmelvendte Øjne»?

Økonomene har aldri vært flere enn i dag. Kanskje det bare er tilfeldig, men antallet økonomer med en MBA-grad tok først av på det tidspunktet hvor det begynte å bli et gap mellom produktiviteten i foretakene og den andelen som tilfalt arbeiderne, jf. denne figuren. Med tanke på at nobelprisen i økonomi - som ikke er en ordentlig nobelpris, men ble etablert for å skape positiv PR for sentralbankene i jakten på økt selvstendighet - første gang ble utdelt i 1969, kan vi med trygghet fastslå at perioden fra 1970 til i dag markerer den moderne økonomens æra.

Hvor vil jeg hen med alt dette? For det første ønsket jeg å fremme hypotesen om at den moderne økonoms åndsliv preges av optimisme, i tråd med Hamsuns observasjon om «formeget Digteri, og for lidet Realitet; den skildrer ikke, den besynger, taler med himmelvendte Øjne» i amerikansk litteratur. For det andre ønsket jeg å fremme hypotesen om at økonomens innflytelse i samfunnet aldri har vært større enn den er i dag. Begge hypoteser støttes av fakta, men det er opp til leseren om han fortsatt følger argumentasjonen min.

I den siste tiden - hvor jeg har tenkt på temaet i denne artikkelen - har jeg kommet over fascinerende sitater fra helt andre yrker enn økonomi. Det første intervjuet var med en bartender, Colin Field (53 år), som har vært sjef i baren ved Ritz Hotel i Paris siden 1994. Han vant sin første bartenderkonkurranse i 1984 etter å ha drømt om å gå inn i bransjen allerede som 14-åring. For meg fremstår han som en av dem som drives av et ønske om å bli best selv om det drev ham inn i et uvanlig yrke. På spørsmål fra journalisten om å rangere hvor tilfreds han er, svarte den dyktige bartenderen slik:

«Jeg vil rangere tilfredsheten til 1. Jeg er ikke tilfreds i det hele tatt, noe som overhodet ikke betyr at jeg ikke er lykkelig. Mangelen på tilfredshet er noe av det som driver meg», sa Field i intervjuet med Financial Times.

I et annet intervju, med designeren Marc Newson - som for tiden er hyret av Apple - uttrykker den anerkjente designeren seg slik i intervjuet med DN:

«Hvis du var fornøyd, ville du ikke forandret på noe. Du må være misfornøyd og tro du kan gjøre noe bedre».

Er det ikke påfallende hvordan bartenderen og designeren skiller seg fra økonomen? Den moderne økonomen er mest opptatt av å besynge, å fremstille foretakene og økonomien i et best mulig lys. Økonomen leter ikke feil hele tiden; han bruker tiden sin på å selge og dermed skiller økonomens tilnærming til arbeidet seg vesentlig fra bartenderens og designerens.

Hypotesen om at aksjeanalytikeren og sjeføkonomen primært er ute etter å selge («formeget Digteri og for lidet Realitet; den skildrer ikke, den besynger, taler med himmelvendte Øjne») er enkel å underbygge med empiri (allerede vist i lenker ovenfor) og teori (teorien støttes av det vi kjenner til om incentiver). Når det gjelder økonomer av høyere rang og aktelse - det vil si de som har mottatt og jobber for å en dag vinne nobelprisen i økonomi - kan man ikke avfeie at selv dette segmentet av økonomer primært er ute etter å selge. I boken «Science-Mart: Privatizing American Science» av den amerikanske økonomiprofessoren Philip Mirowski, argumenteres det for at «American Science - once the envy of the world - must be more than just another way to make money».

Økonomen har aldri vært i en bedre stilling for å påvirke samfunnsutviklingen enn han er i dag; antallet økonomer har aldri vært høyere og økonomifaget har en mye høyere prestisje i dag enn for 45 år siden. Sånn sett er det interessant å se hva den moderne økonomen bruker sin makt og innflytelse til. Den prisbelønte bartenderen forteller at han aldri er tilfreds og den anerkjente designeren leter alltid etter feil. Økonomen bruker sin energi på å fortelle andre hvor flott det eksisterende allerede er; ikke nødvendigvis fordi den besyngende beskrivelsen passer med realiteten, men fordi det selger.

Renten i vestlige økonomer er historisk lave. Det hevdes at stadig flere økonomier er i ferd med å bli som Japan og at de lave rentene gjenspeiler utsikter til lav vekst på lang sikt. Hvis den lavere veksten skyldes mangel på innovasjon, er det betimelig å spørre om den moderne økonomens tilfredshet med det eksisterende og manglende vilje og evne til å finne feil spiller en aldri så liten rolle i analysen av hvordan man havnet i dette lavvekstscenariet.