Gi bort penger av prinsipp

Det diskuteres om vi, det norske folk, må selge oss ned i statseide selskaper. Det reiser noen spørsmål.

1) Trenger vi pengene? Nei, vi har så mye at pengeoverskuddet spares i et oljefond.

2) Er de børsnoterte selskapene som eies av det norske folk dårlig styrt? Nei, norske finansanalytikere har hatt for vane å tildele Stockman-prisen for bl.a. fremragende investorkommunikasjon til selskaper som Telenor, Norsk Hydro, Yara og Statoil.

3) Har de børsnoterte norske selskapene som eies av det norske folk gitt dårligere avkastning enn øvrige selskaper? Nei, av de store selskapene har Yara (+473 prosent), Telenor (+281 prosent) og DNB (+172 prosent) gjort det bedre enn det norske aksjemarkedet (+150 prosent) i tiårsperioden fra 2004 til 2014, mens Statoil (+124 prosent), Norsk Hydro (+92 prosent) har gitt lavere avkastning enn gjennomsnittet. Folk som har gått grundigere til verks, som i denne utredningen, har heller ikke funnet tegn til at statseierskapet har vært dyrt i form av tapt verdiskapning.

Det finnes med andre ord ingen entydige, objektive, erfaringsbaserte grunner til at det norske folks aksjer i bl.a. børsnoterte selskaper må selges. Det skrives til og med bok i 2014 om hvor vellykket det norske statseierskapet har vært.

Gjennomgangen ovenfor reiser et åpenbart spørsmål: Hvorfor diskuteres et nedsalg av aksjer i selskaper som eies av det norske folk?

Svaret er åpenbart. Cui bono?

A) Et nedsalg er innbringende for meglerhus og banker som tilrettelegger slike nedsalg. Fra 2004 til 2014 har disse tilretteleggerne tatt i snitt 3,4 prosent av nedsalgsbeløpene, ifølge Bloomberg-databasen som omfatter over 30.000 nedsalg verden over.

B) Den direkte nedsalgskostnaden på 3-4 prosent i form av tilretteleggerhonorar er bare en liten del av den totale kostnaden. Når et selskap ikke har vært på børs før, og eieren selger seg ned for første gang, gjøres det med en stor rabatt for at nedsalget skal tiltrekke seg kjøpere. Denne rabatten har historisk vært på rundt 20 prosent. Når det dreier seg om nedsalg i selskaper som allerede er på børs, er rabatten lavere. I USA har den i snitt vært rundt tre prosent de siste 20 årene.

C) I tillegg kommer en såkalt Greenshoe-ordning, som er ment å gi tilretteleggerne handlerom for å stabilisere aksjekursen i nedsalg. Dette handlerommet kan gi tilretteleggerne betydelig ekstrainntekter.

Summen av A, B og C er at meglerhusene, bankene og de nye eierne av aksjene har mye å tjene på nedsalg; kanskje ti prosent ved nedsalg i allerede børsnoterte selskaper og over 20 prosent i selskaper som ikke har vært på børs før.

Debatten om statseierskap er naturligvis mer kompleks enn den summariske gjennomgangen ovenfor. Det går an å ha et pragmatisk syn på eierskap; «big government» er neppe bedre enn «big corporate», eller? Jeg tror du vil finne eksempler på godt og dårlig eierskap uavhengig av om det er privat eller offentlig; kanskje Norsk Kundebarometer gir en god inngang til å diskutere denne påstanden?

Hovedpoenget med denne kommentaren er ikke å argumentere for eller mot offentlig eierskap, men å rette søkelyset mot dem som har en egeninteresse av at det norske folk selger seg ned eller ut. Her er det kjappe penger å tjene for dem som bare har egen lommebok i tankene og ikke norske borgeres interesser. Selv for dem som har et prinsipielt syn på eierskap - og mener statlig eierskap alltid mislykkes - må det være betenkelig at nedsalg koster en god del penger, spesielt i unoterte foretak som Flytoget. Med tanke på at en del (de fleste?) av tilretteleggerne og de nye investorene er utlendinger, kan slike nedsalg ende opp som pengeoverføringer fra det norske folk til utlandet.

Når naive politikere - som tror på dogmet om at statlig eierskap alltid er dårligere enn privat og derfor ønsker å selge av prinsipp - møter smarte finansfolk, har du kimen til kjapp profitt. Kjapp profitt for kortsiktige finansfolk og et langsiktig tap for det norske folk.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.