RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Trym Riksen

Gjeld som institusjon

Det moderne samfunnet kjennetegnes av høy vekst i gjelden. Hva gjør den høye gjelden med samfunnet?

Thorstein Veblen (1857-1929) sa at det var institusjonene som forklarte fremskrittene i samfunnet. Den kjente økonomen, hvis familie utvandret fra Valdres på midten av 1800-tallet, pekte på det faktum at det verken var vi mennesker eller naturen som hadde endret seg de siste årtusene; av den grunn måtte det være andre forhold enn det naturgitte som forklarte fremskrittene.

Veblen brukte begrepet institusjoner for å beskrive fremskrittet; institusjoner ble beskrevet som «sosialt utbredte vaner». Noen ganger brukte han «tenkning» som synonym til vaner. Mens jeg aldri har klart å finne brister i Veblens enkle logikk, har jeg ofte hatt bruk for innsikten hans i refleksjoner over forhold som har med samfunn og velstand å gjøre.

Noen bruker begrepet «institusjoner» når de snakker om håndfaste ting, som en domstolsbygning eller parlamentet. Merk at vi står friere i tankeprosessen når vi åpner opp for at institusjoner har med vaner og tenkning å gjøre, det vil si at institusjoner ikke nødvendigvis er håndfaste.

Gjeld er en institusjon. I moderne tid beskriver den forholdet mellom den som gir og den som mottar penger (en form for gjeld kan også oppstå når du låner sukker av naboen, men vi vil snevre inn gjeldsbegrepet til det monetære og kontraktsfestede i denne teksten). Fra gammelt av har gjeld vært tabu. I kristendommen var all rente åger frem til 1200-tallet, inntil skolastikerne begynte å skille mellom gjeld til handel og privatgjeld; gjeldsrenter fra private ble fremdeles regnet som åger.

Helt frem til moderne tid, ca. 1900-tallet, har kirken vært skeptisk til gjeld. I islam er renter fortsatt tabu. Har det moderne samfunnets omfavnelse av gjelden som institusjon vært et utvetydig fremskritt, eller har vi glemt viktig lærdom fra gamle dager da man var mer skeptisk til gjeldens iboende egenskaper?

Gjeldens dynamikk er åpenbar. Hvis renten er høyere enn betjeningsevnen, vil gjelden etter hvert vokse over hodet på de verdiskapende aktivitetene i samfunnet (i USA har profitten i finanssektoren stått for mer enn 40 prosent av foretakssektorens samlede profitt). Denne dynamikken lå utvilsomt bak tradisjonen med gjeldsjubileer i bibelsk tid; hvert 50. år ble gjelden slettet og eiendom ble ført tilbake til de opprinnelige eierne. Selv om gjeldsmatematikken er så åpenbar, har moderne økonomer valgt å ta bank, gjeld og penger ut av likningen i modellene sine; de ser på gjelden som et nullsumspill hvor den enes gjeld er den andres fordring.

Når jeg diskuterer gjeld med folk som utvilsomt har de beste intensjoner for andre enn seg selv, møter jeg ofte påstanden om at gjeld er nødvendig og at man ikke kan gjøre noe med den. Her er det kanskje ordtaket om at gammel vane er vond å vende som gjør seg gjeldende, selv når vanene er av tvilsom verdi? Merk at den økonomiske veksten har avtatt i kjølvannet av de siste tiårenes historisk sterke gjeldsvekst, samtidig som de økonomiske ulikhetene innad i ledende land med sterk gjeldsvekst har økt. Dette er imidlertid bare en empirisk observasjon. Det som er viktigere å ha i bakhodet, er at gjeld er en institusjon. Menneskets fremskritt skyldes ikke at vi var slaver av institusjonene, men at vi erstattet gamle instititusjoner med nye eller forbedrede versjoner.

Gjeld er imidlertid ikke den eneste finansieringsformen (merk for øvrig at dagens gjeld er annerledes enn før all den tid bankene kan trykke penger ut av løse luften og ikke trenger innskyternes penger lenger). Egenkapital og aksjemodellen er en alternativ finansieringsform. Hva skiller gjeld fra aksjekapital?

Mens gjeldseieren (kreditoren) ikke trenger å bry seg om hvordan det går med den som fikk gjelden (debitoren) så lenge debitorens betjeningsevne er intakt, er aksjemodellen vesentlig forskjellig; i aksjemodellen er alle med ett i samme båt og alle har interesse av at båten kommer trygt i land samtidig som de ønsker at båten stadig utbedres for fremtidige seilaser.

Gjeldsmodellen minner litt om det vi kan kalle en enperiodemodell, mens aksjemodellen minner om en flerperiodemodell; kreditoren bryr seg bare om at gjelden betales i henhold til avtalen, mens aksjonærene er med på en mer langsiktig reise hvor kart og terreng endres underveis. Er det grunn til å mistenke at gjeldsmodellen bidrar til en overdreven diskontering av fremtiden, mens aksjemodellen er mer langsiktig (durasjonen i en gjeldsavtale er kortere enn i aksjemodellen)? Både forskning og sunn fornuft forteller oss at langsiktig atferd - slik som i flerperiodemodellen - kan gi mer optimale løsninger enn når partene møtes bare én gang.

(Merk at dette ikke skal være noen ensidig og naiv hyllest til aksjemodellen fremfor gjeldsmodellen. Aksjemodellen er beheftet med en rekke egne utfordringer, ikke minst de problemene som Thorstein Veblen omtalte som «Absentee Ownership»).

Med gjeld er det som om debitoren befinner seg utenfor kreditorens empatiske sirkel så lenge gjelden betales. I aksjemodellen er det som om alle befinner seg innenfor den samme empatiske sirkel.

Hvorfor bruker jeg begrepet «den empatiske sirkel»? Begrepet anvendes blant psykologer, og moralfilosofen Peter Singer skrev i 1981 en bok med tittelen «The Expanding Circle». Konseptet brukes for å beskrive hvordan vi mennesker behandler folk avhengig av vår evne til medfølelse, å føle empati. Psykopaten kjennetegnes av at han setter sin egen interesse først; han kjenner ingen empati. Vanlige mennesker er helt annerledes; de vil i mange tilfeller samarbeide selv om det ikke foreligger noen økonomisk sett åpenbare grunner til det. Det er som om vanlige mennesker kjenner den andres smerte og praktiserer altruisme i en del situasjoner. Vanlig menneskelig atferd forbløffer moderne økonomer som har brukt psykopaten som ideal i sine modeller (denne påstanden vil av mange økonomer oppfattes som uhyrlig, men det er fordi de aldri har tatt med økonomifaget til psykologen, som her i denne lenken, flere kilder nevnes senere).

Samarbeid og en porsjon altruisme i mangel av et bedre ord kjennetegner vellykkede samfunn. Kan du forestille deg en vellykket familie uten disse ingrediensene? Hva med et fotballag hvor alle spillerne setter seg selv først? Hva med nasjonalstatene; kjenner du til vellykkede nasjonalstater som har vært tuftet på pur egeninteresse, selviskheten som ideal og dyd?

Det er som om de meste vellykkede familier, fotballklubber og nasjonalstater kjennetegnes av at de har lykkes med å ekspandere den empatiske sirkelen ut over individet. Jeg synes det er fascinerende at aksjemodellen kan spille på lag med konseptet om den empatiske sirkel, mens gjeldsmodellen lettere kommer i konflikt med empatisirkelen fordi gjelden skaper et skille mellom «oss» og «dem».

Har valget av modell, gjelds- eller aksjemodellen, et potensial i seg til å gjøre noe med vanene våre? Kan vanene og tenkningen som kommer i kjølvannet av gjeld forklare gamle tenkeres skepsis til utbredelsen av gjeld i samfunnet?

Vi er lært opp til å se på moderne økonomer med ydmykhet og respekt; for 57 år siden lagde de sin egen nobelpris uten Nobel-familiens samtykke, et PR-scoop av dimensjoner når man tar i betraktning hvor anerkjent økonomifaget er i dag i forhold til den gang (økonomenes nobelpris heter egentlig Sveriges Riksbanks pris i ekonomisk vetenskap til Alfreds Nobels minne; merk at det var en sentralbank som sto bak prisen). Dette er de samme økonomene som valgte å ta gjeld ut av modellene sine, samtidig som de erstattet vanlige mennesker med homo oeconomicus, en form for atferdsideal som psykologer klassifiserer som patologisk psykopati (med fare for at påstanden vil provosere mange, vil jeg vise til blant annet denne lenken og denne lenken, samt en Wikipedia-artikkel om denne boken og dokumentarfilmen. Merk at alle kildene viser til anerkjente fagfolk, professorer i henholdsvis samfunnspolitikk og -medisin, i psykologi og psykoanalyse, og jus. For øvrig har Jon Elster, Norges kanskje mest anerkjente professor innenfor sosialvitenskapene, uttalt at «the ultimate explanation of psychopathic behavior might be excessive discounting of the future», jf. bemerkningen min ovenfor om kortere durasjon i gjeldsinstitusjonen enn i aksjeinstitusjonen).

Thorstein Veblens tanker om institusjoner er robuste fordi de har vært og fortsatt er relevante for å forstå fremskritt i samfunnet. Psykologenes konsept om den empatiske sirkel gir også mening for å forstå forholdet mellom «oss» og «dem», hvor vi har erfart at de som klarer å utvide sirkelen, er sterkere enn de som snevrer inn sirkelen. Kan gjeld diskuteres ved bruk av begrepene institusjoner og den empatiske sirkel?

Gjeld som tema har kommet for å bli. Hvis diskusjonen om gjeld styres av økonomer som tviholder på modeller uten bank og finans, samtidig som de samme modellene befolkes av det psykologer omtaler som psykopater, kan man stå i fare for å miste relevante perspektiver.