RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Trym Riksen

Investering vs spekulasjon

Alle vil være investor, ingen ønsker merkelappen spekulant, men de færreste klarer å definere forskjellen mellom de to begrepene. Vi skal se at ikke alt kan kjøpes for penger.

Når jeg spør folk om de ønsker å være en investor eller spekulant, svarer alle at de ønsker å være en investor. Dette gjelder også når spørsmålet stilles til folk med høyere økonomiutdannelse. Til tross for det faktum at begrepet «investor» er mer positivt ladet i folks ører enn «spekulant», er det sjelden jeg møter noen som tar tak i begrepene med håndverkerens faste grep. Benjamin Graham (1894-1976), ofte kjent som grunnleggeren av verdiskolen, hadde et klart syn på forskjellene mellom investering og spekulasjon. Bøkene «The Intelligent Investor» og «Security Analysis» tar for seg begrepene flere ganger, blant annet slik:

«An investment operation is one which, upon thorough analysis, promises safety of principal and a satisfactory return. Operations not meeting these requirements are speculative.»

Graham var imidlertid ikke imponert over en del av forsøkene på å kamuflere spekulasjon som investering, all den tid den fremvoksende finansmatematikken gjorde det mulig å skape kjøpsanbefalinger ut av salgsanbefalinger ved å skru litt på antakelsene (disse ordene er fra en tale i 1958 til medlemmene i New York Society of Financial Analysts):

«The concept of future prospects and particularly of continued growth in the future invites the application of formulas out of higher mathematics to establish the present value of the favored issues. But the combination of precise formulas with highly imprecise assumptions can be used to establish, or rather to justify, practically any value one wished, however high… Given the three ingredients of a) optimistic assumptions as to the rate of earnings growth, b) a sufficiently long projection of this growth into the future, and c) the miraculous workings of compound interest. The security analyst is supplied with a new kind of philosophers stone which can produce or justify any desired valuation for a really good stock…»

Graham har aldri blitt anerkjent av the establishment i det moderne økonomifaget. Det er derfor interessant at John Maynard Keynes (1883-1946), som sammen med Milton Friedman kappes om å ha vært 1900-tallets mest innflytelsesrike øknom, sa mye av det samme som Graham når Keynes snakket om «enterprise investment» og spekulasjon; enterprise investment ble definert som « forecasting the prospective yield of the asset over its whole life», mens spekulasjon ble beskrevet som «the activity of forecasting the psychology of the markets».

Jeg tror både Graham og Keynes hadde en sjeldent god innsikt i økonomi og finans. For å finne en enda nyttigere definisjon på investering og spekulasjon, tror jeg vi likevel bør gå ytterlige 50 år tilbake i tid, til overgangen mellom 1800- og 1900-tallet. Thorstein Veblen (1857-1929) hadde en unik innfallsvinkel til økonomifaget (Veblens elev, Wesley Clair Mitchell, var selv blant USAs aller fremste økonomer på begynnelsen av 1900-tallet, og hadde det vært langt mellom Veblens unike bidrag, hadde Mitchell neppe sammenfattet verket «What Veblen Taught» på 556 sider i 1936). Veblen var ikke spesielt opptatt av matematikken og formlene (han mente det var fremmed å illustrere historie, kultur, psykologi, antropologi og sosiologi mv. i matematikkens språk) , men mer interessert i hva som kjennetegner folks tankesett over tid. Denne litt fraværende måten å tenke på, som kunne fortone seg som om Veblen så på andre økonomer som zoologiske dyr det var verdt å studere, skremte mange økonomer. Når mange av Veblens tanker (conspicuous cosumption, the business enterprise/class, absentee ownership etc.) i tillegg traff spikeren på hodet, er det ikke til å forundres over at han fikk sparken fra stillingen som professor ved University of Chicago; det har naturligvis aldri vært den primære intensjon å fremskaffe fakta ved universitetene hvis disse fakta strider mot interessene til universitetets finansieringskilder.

Én av Veblens meget enkle, men likevel implikasjonsrike tanker, gikk ut på at økonomens fokus burde være på institusjonene; en institusjon ble beskrevet som sosialt utbredte vaner. Veblens poeng var at verken menneskehjernen eller naturen hadde utviklet seg nevneverdig i løpet av de siste årtusene. Det som forklarer fremgangen fra primitive samfunn, måtte med andre ord komme fra andre hold enn naturen og menneskekroppen. Disse tankene var selvfølgelig ikke nye; også Adam Smith var fascinert over at en arbeider i Skottland kunne ha en vel så god levestandard som en høvding i Afrika. Veblen, som var født over 100 år etter Smith, hadde imidlertid mer erfaring med den moderne kapitalismen enn Smith hadde; sånn sett fremstår Veblens innsikt mer relevant i dag enn de aller første økonomenes tanker. Vi skal se at Veblens tanker for øvrig er mer relevante i dag enn mange moderne økonomers teorier.

Både Graham og Keynes ga begrepene investering og spekulasjon innhold, men ingen av dem var klare på hva de mente om ulike aktivaklasser; Grahams fokus var primært på aksjer. Eiendom er for ørvig en aktivaklasse som har eksistert i årtusener og lenge før institusjonen aksjer var påtenkt. Råvarer har alltid eksistert, men det er først i dag det er mulig å investere i slikt. Hvis man holder seg til Veblens tanker om institusjoner, blir det mer interessant å betrakte de ulike aktivaklassene. Poenget mitt er: Hva er det som bringer deg den velstanden du setter pris på?

Hvis vi ser på hele verden som en helhet, er det åpenbart at høyere råvarepriser ikke skaper velstand for verdensøkonomien; noen vil være vinnere (de som eier råvarene), mens noen vil være tapere (de som ikke eier råvarer). Tankevekkende nok finner vi mange eksempler på nasjoner som er rike på råvarer, men fattige på velstand; Norge er blant de få landene som har klart å kombinere rikdom på naturressurser med en utvikling av samfunnets institusjoner.

Eiendom er litt enklere å forholde seg til fra nasjon til nasjon (eksport og import er vanskelig i eiendomsmarkedet); tror du at Norge ville blitt rikere selv om prisen på de norske tomteprisene tredoblet seg i løpet av kort tid?

Med fare for å generalisere kan vi si at «Afrika» har både råvarer og mer enn nok av attraktiv tomt (eiendom). Likevel er det som om Adam Smiths observasjon fra 1700-tallet om at afrikanske høvdingers levestandard var i ferd med å bli forbigått av den britiske industriarbeiders, ikke har mistet sin relevans. Forskjellen mellom dem som har velstand og dem som ikke har den, er ofte Veblens institusjoner; selv de som mener at verden er urettferdighet satt i system, er nok enige i at det må være ett eller annet som har trukket verden fra steinalderen til det moderne samfunnet, og dette «ett eller annet» er neppe det gudegitte som eiendom eller råvarer.

Jeg har i en tidligere artikkel vært inne på at pris og verdi er to forskjellige ting. Dette er en selvfølge for investoren, som vet at tålmodighet er en dyd; én eller annen gang vil Mr. Market sannsynligvis gi deg en pris som ligger på eller over fundamental verdi, men markedsprisen kan skyte over eller under fundamental verdi i tiår av gangen. Veldig få er i utgangspunktet villig til å akseptere dette. Da velger de, som regel ubevisst, å bli en spekulant i stedet for en investor. Å snevre inn definisjonen av investeringer ytterligere, slik at tomt (eiendom) og råvarer ikke nødvendigvis slipper gjennom nåløyet, faller nok mange tungt for brystet. Vi kommer imidlertid ikke fra den kjensgjerning at det ikke er tomt (eiendom) eller råvarer som har brakt verden fremover; det er hva samfunnet velger å gjøre med det gudegitte som avgjør velstandsutviklingen. Merk for øvrig at jeg skiller mellom tomt og bygning i definisjonen av eiendom; mens bygning, infrastruktur og smart bosettingsmønster er resultatet av våre institusjoner, er tomten som sådan gitt en gang for alle; de fleste ser dette poenget når det presenteres som i denne artikkelen. Mistanken om at eiendom ikke er en investering, når en investering definisjonsmessig skjer gjennom våre institusjoner, illustreres her:

 

Nederst i illustrasjonen ser du husprisene i en del av Amsterdam fra 1650 til 2005. Mens aksjekursene i alle land alltid har hatt en klar oppdrift som en refleksjon av den økonomiske veksten, finner vi ingen slik sammenheng mellom boligpriser (som er verdien av tomt og bygning) og økonomien for øvrig. I Amsterdam er det bare de siste årenes boligprisstigning som gjør at inflasjonsjusterte realpriser er høyere i dag enn på 1600- og 1700-tallet. Boligprisutviklingen i Norge fra 1850 til 1950 eller fra 1899 til 1990-tallet styrker også mistanken om at eiendom ikke er en institusjon i samme grad som et foretak. Samme type data finnes for både USA (siden 1890, se denne lenken) og Paris (siden 1200, se side 22 i denne lenken/presentasjonen eller i denne artikkelen på engelsk); felles for alle datasettene er at huspriser har hatt en langt svakere prisutvikling enn verdiskapingen som skjer i aksjer eller i forhold til rentenivået.

Å investere betyr at man intellektuelt sett befinner seg langt fra spekulantens verdensanskuelse. I dagens samfunn kan man kjøpe seg det meste, men denne innsikten kan ikke kjøpes for penger.