Gå til sidens hovedinnhold

Jobbkutt gir aksjefutt

I Karl Marx (1818-1883) analyse av kapitalismen sto arbeid og kapital mot hverandre; han mente kapitalismen var basert på destruktive krefter som til slutt ville lede til kapitalismens fall for eget grep. Vi skal se i denne artikkelen at interessene til de ansatte og aksjonærene ofte er helt motsatt.

Å kjøpe billige aksjer, som er lavt priset i forhold til inntjeningspotensialet, har over tid lønt seg. Det er på dette viset Warren Buffett bygde seg opp som verdens mest suksessfulle investor og USAs rikeste mann. Det er likevel en annen strategi som i nyere tid har vært nesten like suksessfull for aksjonæren som å investere i undervurderte selskaper. En analyse som er gjort av Ned Davis Research (NDR), viser at aksjer i selskaper som reduserte antall ansatte, har gjort det mye bedre enn aksjer i selskaper hvor antallet ansatte økte.

Grafen nedenfor viser at de største jobbkutterne i MSCIs Europa-indeks har gitt aksjonærene en snittavkastning på 11,2 prosent i året siden 1995. De største jobbskaperne har til sammenlikning gitt aksjonærene en avkastning på bare 4,8 prosent. Med andre ord har avkastningen i jobbkutterne vært mer enn dobbelt så høy som i jobbskaperne.

Jeg tror det er gode grunner til at tallene i figuren har blitt som de er. Svakt fundert vekst gjennom imperiebygging er naturligvis en taperstrategi, og en del av de selskapene som har hatt størst økning i antall ansatte, kan ha blitt straffet for å bygge imperier. Det er for øvrig ikke overraskende at aksjemarkedet har belønnet selskaper som omstrukturerer og effektiviserer, samt unngår dem som gjennomfører dårlig planlagte oppkjøp. Analysen fra NDR viser for øvrig at jobbkutterne oppnådde bedre egenkapitalavkastning i kjølvannet av jobbkutt (ikke vist her); for de selskapene som økte antall ansatte, var det helt motsatt. Merk at NDRs tall er basert på et likeveid snitt og at det helt sikkert finnes eksempler på at selskaper med økning i arbeidsstokken har gitt aksjonærene god avkastning.

Tallene er likevel dyster lesning for dem som tror at lønnsomhet i foretaket og flere arbeidsplasser i foretaket går hånd i hånd. En del vestlige land står overfor store problemer for tiden, og det store spørsmålet er om tapte arbeidsplasser vil komme tilbake hvis selskapenes lønnsomhet bedres; lønnsomheten i amerikanske bedrifter er jo allerede nær historiske rekorder. Kanskje denne analysen indikerer at arbeidsplasser ikke kommer av seg selv i foretak som setter aksjonærenes verdiskaping øverst?

Jeg har i tillegg til sitatet fra Marx innledningsvis tatt med to sitater fra henholdsvis president Theodore Roosevelt (1858-1919) og den kjente strategiprofessoren Michael Porter (f. 1947). Det er 100 år og to forskjellige verdener som skiller sitatene fra den amerikanske presidenten og Harvard-professoren. Mens det kan virke som om Roosevelt hadde mer til overs for selskaper som skaper og øker arbeidsplasser innenfor nasjonens grenser («selskapene eksisterer i harmoni med disse institusjonene»), er det som om Porter-sitatet i større grad reflekterer jobbkutternes fokus på lønnsomhet foran andre hensyn. Sitatet fra Harvard-professoren bør for øvrig settes i kontekst; på 1980-tallet ble det populært å snakke om «shareholder value», som er tanken om at selskapet bør drives ut fra hensynet til aksjekursen. Litt forenklet kan man kanskje si at den moderne ledelsen og aksjonærene fokuserer på ett tall, nemlig aksjekursen.

For tre uker siden tok jeg for meg en rapport basert på et større forskningsprosjekt om tilstanden i amerikansk industri, ført i pennen av mer enn 20 forskere ved Massachusetts Institute of Technology. MIT-forskerne brukte uttrykket «hjemme alene» om industribedriftene i USA; på grunn av nedbygging av industrien i USA er det som om «det industrielle økosystemet» forvitrer og er fullt av gapende hull. Jeg tror MIT-rapportens bekymringer og meldingen fra grafen ovenfor kan ses i sammenheng; det har i mange år vært populært å kutte industriarbeidsplasser i vestlige land, men i mange tilfeller har man ikke evnet å fylle de hullene hvor tomrom har oppstått.

Grafen ovenfor viser hvordan deltakelsen i det amerikanske arbeidsmarkedet har flatet ut siden utgangen av 1980-tallet og falt siden utgangen av 1990-tallet; i dag er deltakelsen i det amerikanske arbeidsmarkedet tilbake på nivåer fra 1970- talllet, det vil si like etter at kvinnefrigjøringen breddet ut befolkningens deltakelse i arbeidsmarkedet. I samme graf vises hvordan medianhusholdningsinntekten har utviklet seg siden 1967; det har knapt vært noen økning i den jevne husholdningens inntekt siden 1970-tallet. Arbeidsdeltakelsen og husholdningenes medianinntekt bør nok ses i sammenheng.

I samme graf vises utviklingen i lønninger som en andel av samlet verdiskaping, bruttonasjonalprodukt (BNP), i USA. Også resultat etter skatt som andel av BNP over tid er vist i den samme grafen. Det er liten tvil om at kapitalen i dag sitter igjen med en større andel av verdiskapingen i samfunnet enn før; for arbeid er det motsatt.

Merk at når selskaper har kuttet arbeidsplasser, og industrien har satt ut arbeidsplasser til lavkostland, så kan det i sum ha blitt skapt arbeidsplasser likevel; de nye arbeidsplassene befinner seg imidlertid utenfor nasjonalstatens grenser. De tidligere nevnte MIT-forskerne roper «ulv» i den nye rapporten:

«Det er ikke bare det at fabrikker står tomme og faller fra hverandre; kritiske styrker og egenskaper ved den amerikanske industrien som tidligere hjalp til med å blåse liv i nye foretak, har forsvunnet. Økonomisk fremgang kan komme som et resultat av kreativ destruksjon, slik som Joseph Schumpeter hevdet. Vi trenger imidlertid å få brakt på det rene om de gjenværende ressursene i amerikansk industri er sterke nok til å skape og opprettholde fremtidig vekst», heter det i rapporten.

La oss gjøre et forsøk på en oppsummering:

  • Selskaper som har redusert antall ansatte, har gitt aksjonærene en overlegent høy avkastning gjennom høyere egenkapitalrentabilitet.
  • Aksjemarkedet har straffet selskaper som øker arbeidsstokken fordi egenkapitalrentabiliteten falt.
  • Når selskaper setter lønnsomhet først i én periode, kan verdifulle institusjoner «som tidligere hjalp til med å blåse liv i nye foretak» forsvinne og i neste periode svekke nasjonalstatens interesser.

«Vi må erkjenne at globaliseringen har ført til avvikende interesser mellom landet vårt og våre globale foretak», mener den anerkjente, men aldrende amerikanske matematikeren og økonomiprofessoren Ralph Gomory (f. 1929). Den gamle mannens meninger er helt umoderne, men det gjenstår å se om Porters ledelsesfilosofi er moten som kom for å bli én gang for alle.