RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Trym Riksen

Kjør julepølsedebatt

Julepølsa er for billig, hevder bøndene. Har de et poeng eller er det bare en pølse i slaktetida?

VG.no skrev i forrige uke at prisen på noen klassiske julevarer er overraskende lav. Det pågår etter alt å dømme en priskrig mellom matvarekjedene som har bragt prisen på julepølse ned til tre kroner. Og ribba selges så billig at en «svigerfar kjøper ribbe som han gir til hundene», ifølge NRK.

Gjør vi rett i å avfeie julepølsedebatten som det reneste pølsesnakk? Eller kan debatten kaste lys over begreper i økonomifaget som ikke forstås godt nok? La oss reise følgende to spørsmål:

1) Kan priser bli uetisk lave?

2) Har priser med etikk å gjøre?

Bøndene er ikke i tvil om svaret på det første spørsmålet.

«Jeg vet nesten ikke hvilket begrep jeg skal bruke. Men det er uetisk å prise matvarene på denne måten som vi nå ser. Det er respektløst overfor bønder og matvareprodusenter som er stolte over det de produserer (...) Her snakker vi om en kilopris på matvarer som ligger langt under prisen på spiker og skruer. Dette skaper ikke respekt for mat. Men det skapes en prisforventning over tid som ikke er heldig og som over tid vil presse pris altfor lavt», sa Bondelaget til VG.

Ifølge bøndene er svaret på det første spørsmålet et ubetinget «ja»; priser kan bli uetisk lave. Men minner ikke problemstillingen om noe vi kjenner fra varehandelen ellers? Ralph Lauren, Hunter og Parajumpers har tidligere reagert på Smart Clubs markedsføring av merkevareprodusentenes dyre varer. Opptrer ikke bøndene som en hvilken som helst annen kommersiell aktør hvis mål er å maksimere profitten gjennom midler som image og prissetting?

La oss si at bøndene bare gråter for sin syke mor. Kan vi ikke da konkludere med at høye priser også er helt ok? Det ville være rart om det i økonomens verdinøytrale verden er fint med lave priser, men dumt med høye priser. Hvordan stiller vi oss til høye priser?

I Bokmålsordboka er «åger» definert slik:

«åger m1, n. (norr. okr nøytrum, fra l.ty. woker 'rente, åger') (det å ta) for høy rente eller betaling».

Med andre ord har samfunnet allerede på plass et begrep som har med for høye priser å gjøre. Åger brukes som regel i sammenheng med renter eller eiendom, jf. uttrykk som ågerrenter og eiendomshai. Det som kjennetegner renter og inntekter fra eiendom er at tidligere økonomer kalte slike pengestrømmer for «ufortjente inntekter».

Før det moderne økonomifaget ble ryddet for gamle verdier som lå i begrepene våre, skilte økonomer mellom fortjente og ufortjente inntekter. Det gjaldt blant annet å sørge for at samfunnet ikke ble dominert av virksomhet med ufortjente inntekter (det vil i praksis si bank, finans og eiendom) gjennom skattlegging av slik virksomhet. Samtidig gjaldt det å stimulere til mest mulig fortjente inntekter fra spesielt vareproduksjon, men også tjenesteytende virksomhet (tjenesteytende virksomhet var ikke så utbredt på de gamle økonomenes tid, for da dominerte fortsatt primærnæringene og industrien den registrerte verdiskapingen i samfunnet).

Åger stammer fra norrønt, men i engelskspråklige land har det et liknende uttrykk; usury. I gamle dager var det ikke greit å ta for mye betalt for renter (renter var lenge helt forbudt i Europa, slik det fortsatt er i islamske land) og fortsatt reises det tidvis spørsmål om rentene kan bli for høye. I Norge har to NHH-professorer nylig blitt satt i søkelyset på grunn av påstått ågervirksomhet. Ifølge BT lånte de to professorene ut millioner i gråmarkedet til skyhøye renter.

«Det er vanskelig å forstå at disse avtalene vil kunne passere dersom de prøves for retten. Det er straffbart å utnytte noens nød, og det fremstår som sannsynlig at dette er brudd på forbudet mot ågerrenter», sa jusprofessor Beate Sjåfjell til BT tidligere i år.

En av NHH-professorene fikk kjenne at økonomifagets verdinøytrale lære ble omsatt til verdiorientert praksis da han måtte trekke seg fra et styreverv på grunn av utlånsvirksomheten.

Det kan altså se ut til at høy pris på noen produkter (for eksempel lån) ikke er helt greit, verken i Bergen eller i Saudi-Arabia. Slikt bør uroe matematisk orienterte økonomer; den verdinøytrale modellen blir ikke like enkel hvis det er slik at høy pris av og til er ugreit, mens lav pris alltid er greit. Man må ha symmetri og nøytralitet, ellers faller matematikken sammen, eller?

Det logiske svaret på det første spørsmålet er at priser kan bli uetisk lave hvis de kan bli uetisk høye. Om ikke annet for å opprettholde integritet og logikk i tankegangen. Men det ligger kanskje noe mer her som fortjener refleksjon?

Det virker som om priser kan bli for høye når vi har med ufortjente inntekter å gjøre. Selv om økonomer ikke opererer med dette begrepet lenger, henger det fortsatt igjen i den juridiske teksten, jf. jusprofessor Sjåfjells uttalelse ovenfor. Med andre ord kan vi etablere følgende hypotese:

==> Priser kan bli uetisk høye når inntektene er ufortjente.

Styrker ikke hypotesen ovenfor mistanken om at lave priser kanskje kan ha noe med fortjente inntekter å gjøre? La meg stable på bena neste hypotese med én gang:

==> Priser kan bli uetisk lave når inntektene er fortjente.

La oss si at du produserer noe du har brukt tid på og er stolt over. Hvordan ville du reagert hvis produktene dine ble solgt for en krone?

Du har sikkert møtt de gamle damene på ferietur som selger ekte håndbroderier fra boder og på gatehjørner. Varene er ikke spesielt dyre, men noen pruter for å få lavere pris. Andre velger å ikke prute på prisen fordi det føles galt. Har slike følelser plass i økonomifaget?

Mat tar stadig mindre av nordmenns husholdningsbudsjetter. Likevel er det en del som kvier seg for å kaste mat. Hvorfor føles det galt å kaste mat for noen kroner, mens du like etterpå leier en spillefilm for 50 kroner på nettet?

Priser har åpenbart noe med etikk å gjøre; kanskje ikke alltid, men i noen situasjoner. Priser kan sette i gang følelser; mange vurderer om det eksempelvis er greit å prute i møtet med den gamle damens håndbroderier. Samtidig er det noe spesielt med matvarer; vi kvier oss for å kaste mat selv om maten ikke koster oss så mye av dagens husholdningsbudsjett. Fordi matvarer bringer frem følelser i oss som er løsrevet fra det pengemessige, finnes det kanskje også noe som heter «uetisk lave matvarepriser»?

Jeg tror det er vanskelig å komme inn i tankegangen om etikken i prisene hvis man ikke tar seg bryet med å forsøke å forstå hvorfor de gamle økonomene delte inntekter inn i «fortjente» og «ufortjente». Det ligger åpenbart et syn på etisk riktige inntekter og etisk gale inntekter i dette begrepsapparatet. Er det ikke interessant at vi har glemt innholdet i slike begreper, og bare minnes om det når gamle paragrafer børstes støv av? De verdinøytrale NHH-økonomene hadde åpenbart glemt etikken i prisene og trengte en jusprofessor og avisskriverier for å minne dem om det.

Poenget mitt var ikke å skrive den endelige artikkelen om etisk prising. Jeg håper imidlertid at du finner at julepølsedebatten er litt mer interessant enn ved første øyekast. Pølsedebatten er kanskje ikke bare pølsesnakk likevel?