RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Trym Riksen

Kostnaden for et anstendig liv

Lav inflasjon holder realveksten oppe. Tenk om inflasjonen er betydelig undervurdert.

De fleste har nå fått med seg at den økonomiske veksten i Vesten er lav. Litt færre har fått med seg at også trendveksten er lav og at den har blitt stadig lavere (du kan lese mer om det her). Og enda færre har fått med seg at realveksten er lav (merk at veksten i bruttonasjonalproduktet, BNP, alltid måles justert for inflasjon) samtidig som inflasjonen er lav. Når  løpende vekst og trendvekst er så lav, betyr det mye for persepsjonen av vekst hva inflasjonen er; det vil si hvor mye man justerer nominelt BNP med for å beregne reelt BNP.

Konsumprisindeksen er knapt høyere i dag enn den var like før finanskrisen. Det virker som om høy kapasitet i forhold til etterspørsel i store deler av den globale økonomien bidrar til å holde det generelle prisnivået i sjakk, jf. den amerikanske inflasjonsfiguren nedenfor. For 2015 venter økonomene en inflasjon i USA på bare 0,2 prosent.

 

Hvis inflasjonen er fraværende, vil hele den nominelle veksten i BNP stå igjen som realvekst i økonomien. Og persepsjonen av fortsatt positiv realvekst gir inntrykket av at tilstanden i økonomien ikke er så ille som noen vil ha det til (merk at figuren ovenfor viser konsumprisindeksen, mens det er en såkalt BNP-deflator som brukes for å gjøre nominelt BNP om til reelt BNP. Forskjellen mellom KPI og deflatoren er liten og ubetydelig i forhold til forskjellen mellom KPI og CLEWI, men deflatoren i USA har vært enda lavere enn KPI).

Jeg kom nylig over en figur som jeg har hatt glede av tidligere i andre sammenhenger. Mens konsumprisindeksen måler verdien av det enkle liv, det vil si innkjøp av masseproduserte varer, mat og tjenester, finnes det en annen form for inflasjon. Forbes, det amerikanske finanstidsskriftet, har i mange år målt inflasjonen for dem som er i stand til å nyte det gode liv. Hvordan har inflasjonen vært for dem som har råd til å kjøpe det de vil?

 

Figuren ovenfor viser at kostnaden for det gode liv (Cost of Living Extremely Well) har økt med omtrent det dobbelte av konsumprisindeksen de siste 35 årene. Men verdien av finansielle aktiva har vokst enda kjappere enn prisindeksen for det gode liv. Det har gjort det mulig for den formuende å opprettholde forbruket av ettertraktede varer, mat og tjenester, mens det gode liv har blitt mindre tilgjengelig for de fleste.

Er dette et problem?

Jamie Dimon, sjefen i JP Morgan, har kommentert spørsmålsstillingen om ulikhet slik:

«Det er ikke riktig å si at folk har det verre. Hvis du går 20 år tilbake, var bilene dårligere, folks helse var dårligere, du levde ikke så lenge, luften var dårligere. Folk hadde ikke iPhoner», sa Dimon i september i år.

(Merk at den amerikanske sentralbanksjefen, Janet Yellen, demonstrerte enda større mangel på empati da hun for et års tid siden anbefalte den jevne amerikaner å bygge formue som finansielt vern, noe jeg tok opp i denne artikkelen).

For 150 år siden kommenterte Adolph Wagner (1835-1917) at statens andel av økonomien økte raskere enn andre deler. William Baumol kom inn på et beslektet tema da han viste at tjenester blir relativt sett dyrere når produktiviteten i vareproduksjonen øker. Fordi staten i hovedsak driver med tjenester, vil staten fremstå som stadig dyrere og mer ineffektiv i forhold til vareproduksjonen hvor produktiviteten øker som følge av Moores lov-beslektede virkninger. Hvorfor drar jeg Wagner, Baumol og Moore inn i diskusjonen av inflasjonen for de fattige og inflasjonen for de rike?

På meg virker det som om mange av dem som klager over ineffektiviteten i det statlige, ikke har problemer med prisinflasjonen i ettertraktede varer, mat og tjenester fra det private. Det som kjennetegner ettertraktede varer, mat og tjenester, er at tjenesteinnslaget er høyere enn i masseproduserte varer. Ta vin som et eksempel. Vin har de siste 30 årene blitt populært i det brede lag av befolkningen. Den vinen det drikkes mest av, inneholder blader, kvister, insekter og andre ting som du ikke vil ha i vinen. For å holde prisen på masseprodusert vin nede, benyttes maskiner som ikke kan sortere ut det uvelkomne. I dyrere vin inngår tjenester som har til hensikt å sortere bort det uvelkomne, slik at bare de beste råvarene benyttes i produktet. Det finnes mange andre eksempler som minner om vineksemplet. Poenget mitt er at ingen klager over prisutviklingen på ettertraktede varer, bortsett fra når staten står for tjenestene. Jeg sier ikke at staten er spesielt effektiv, men at det er forhold bak regnestykket vareproduksjon vs. tjenesteproduksjon som folk ofte glemmer (UiO-professor Kalle Moene skrev en god artikkel om dette, «Produktivitetens paradoks», for fire år siden).

Ettertraktede varer, mat og tjenester inneholder et større innslag av menneskelig kompetanse. Derfor vil ettertraktede varers prisutvikling ligge foran prisutviklingen på industrielle varer. Samtidig vil staten fremstå som ineffektiv fordi den ikke omfattes av Moores lov-relaterte virkninger, i tråd med Wagners og Baumols gamle spådommer.

Hva er poenget mitt, lurer du kanskje på? Ulikhet er et tema som har blitt aktualisert, selv i mainstream media. Den interesserte bør lese Robert Reichs presentasjon om temaet. Den ulikheten det er snakk om, bruker den vanlige konsumprisindeksen for å beregne realveksten i inntekter og formue. Poenget mitt er at det kanskje finnes en annen ulikhet som sniker seg mer ubemerket inn i helhetsbildet, nemlig gapet i inflasjon mellom varer til de mange og inflasjonen i varer til de få. Jeg husker fortsatt stanken i George Orwells beskrivelse av funksjonærenes leiligheter i boken 1984. Beskrivelsen av billig gin og gamle kloakkrør bidro til en helt spesiell leseropplevelse. På den andre siden drakk de få, det vil si medlemmene av den indre sirkelen, velduftende årgangsvin. Déjà vu? Øker kostnaden for et anstendig liv raskere enn inntektene?

Dimon har en formue på mer enn én milliard dollar og tjener mellom 20 og 40 millioner dollar i året. Husk at han verken er en entreprenør eller innovatør, men ansatt som administrerende direktør i en bank som for noen år siden trengte myndighetenes støtte for å overleve. Han minner folk flest om at de kan puste ren luft helt gratis, kommunisere med en iPhone og leve lenger enn før. Mon tro om Dimon selv konsumerer fra den varekurven som inngår i konsumprisindeksen eller i Forbes' indeks for det gode liv. Spiser han selv brød eller kaker?

Hvis inflasjonsbildet er mer todelt enn konsumprisindeksen antyder, kan ulikhetene øke raskere enn offisiell statistikk tilsier. Forbes' indeks for det gode liv indikerer at stadig færre er i stand til å konsumere den velduftende vinen. Men hva gjør det når industrien produserer billig gin?