Krakket ingen hørte

Det var naturligvis panikk i kjølvannet av aksjekrakket i 2008 og 2009. Krakket i amerikanske statsobligasjoner i første halvdel av 2009 har det til sammenlikning vært helt stille rundt.

Etter aksjekrakket kom all verdens advarsler om risikoen ved å investere i aksjer. Statsobligasjoner ble derimot fremhevet som en mer egnet investering. Også her hjemme har debatten om aksjer i forhold til statsobligasjoner rast - ikke minst etter beslutningen om å heve oljefondets aksjeeksponering fra 40 til 60 prosent.

Aksjemarkedet falt i fjor 40 prosent på verdensbasis, men bare 24 prosent målt i norske kroner. Til sammenlikning falt amerikanske statsobligasjoner med 30 års løpetid 28 prosent fra desember 2008 til juni 2009. Lange statsobligasjoner med standardløpetiden ti år falt imidlertid «bare» 17 prosent fra topp til bunn i seksmånedersperioden fra desember 2008 til juni 2009. Fordi mange har en større eksponering mot statsobligasjoner enn aksjer, kan fallet i disse papirene bety vel så mange tapte kroner som et krakk i aksjemarkedet. Likevel har man knapt hørt noe om krakket i amerikanske statsobligasjoner i første halvdel av 2009.

I desember i fjor falt amerikanske tiårs- og trettiårsrenter til henholdsvis 2,06 og 2,52 prosent på sitt laveste. Den 10. juni i år nådde begge løpetider en foreløpig rentetopp på henholdsvis 3,95 og 4,76 prosent. Fordi verdifallet i en obligasjon enkelt sagt kan beregnes som durasjon ganger renteendring, er det åpenbart at store hopp i renten fører til betydelige verdifall i rentepapirer med lang løpetid og durasjon; man må tilbake til 1981, 1984 og 1987 for å finne like store seksmånedersendringer i 30-årsrenten i USA som i første halvdel av 2009, men da lå 30-årsrenten på ti til 15 prosent. Med andre ord er dagens verdifall historisk stort i forhold til den renten man kunne låse seg til i desember i fjor.

Erfaringen fra det amerikanske rentemarkedet i første halvdel av 2009 er at det mange antar er sikre investeringer, kan være risikofylte selv på kort sikt. På lang sikt vet vi - av historiske erfaringer - at risikobildet for aksjer i forhold til statsobligasjoner snus opp ned fordi aksjer historisk har vært bedre egnet til å sikre en mot inflasjonen over tid. 2009 har på nytt lært oss at risiko er et tøyelig begrep, og denne gangen erfarte man at sikre investeringer kan gi store tap selv på kort sikt. En risikoavers langsiktig investor har kanskje bare 30 prosent i aksjer og resten i sikre obligasjoner. Det betyr at denne typen investorer i USA tapte omtrent like mye i første halvdel 2009 på sine obligasjonsinvesteringer som de tapte på aksjer i 2008.

Det vi imidlertid ser, er at aksjer og statsobligasjoner har svært gode diversifiseringsegenskaper ved store begivenheter i markedene; da aksjer krakket i 2008, hadde statsobligasjoner sin beste periode kanskje noensinne, og i 2009 var det omtrent omvendt. Sånn sett har 2008 og 2009 demonstrert at aksjer og statsobligasjoner har langt bedre porteføljeegenskaper når det virkelig gjelder enn all verdens nye, alternative aktivaklasser.

En annen lærdom fra 2008 og 2009, er at det er farlig å høre på de konvensjonelle ekspertene, Wall Street-strategene.

 



Grafen ovenfor viser anbefalt statsobligasjonseksponering fra analysesjefer og strateger på Wall Street. Da statsobligasjonsrentene var på et historisk bunnivå i desember i fjor, anbefalte strategene en høyere eksponering mot dette markedet enn de har gjort noensinne i den tiden vi har statistikk over strategenes anbefalinger. Tidligere i år toppet anbefalt obligasjonseksponering ut på nesten 40 prosent. Strategene står med andre ord med begge bena i statsobligasjonskrakket i 2009. Fordi en portefølje stort sett kan bestå av obligasjoner eller aksjer, gir den historisk høye anbefalte eksponeringen mot statsobligasjoner en følgefeil for ekspertene: De har - med unntak av 1997- aldri anbefalt en lavere aksjeeksponering enn de har gjort i 2009.

Krakket i statsobligasjoner i 2009 har lært oss at verden aldri bør ses i svart-hvitt og at risiko er et vanskelig begrep, selv for ekspertene. En godt sammensatt portefølje inneholder derfor både aksjer og statsobligasjoner, en kombinasjon som gang på gang viser seg å ha gode, risikoutjevnende egenskaper ved store markedsbegivenheter.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.