Lærebokeksempel i juks

Økonomien i mange land står overfor harde prøvelser. Ved myndighetenes høyre hånd sitter økonomer som med vitenskapelig presisjon anbefaler landene å følge én type råd fremfor andre. Vi skal se at økonomers råd kan inneholde mer politikk og personlige holdninger enn vitenskap.

Gode råd er dyre for de landene som i dag sliter med underskudd på drifts- og handelsbalansene, samtidig som arbeidsledigheten i landet er høy og veksten er lav. Økonomer stiller sin ekspertise til rådighet, og det er neppe en overdrivelse å si at økonomer spiller en sentral rolle i mange lands og internasjonale organisasjoners politikk og byråkrati. Et interessant spørsmål er i hvilken grad økonomenes råd er drevet av disse ekspertenes private politiske holdninger, eller om det er genuin vitenskap som ligger bak rådene. Å presentere et endelig svar på dette i en kort kommentar, er å ta seg vann over hodet. Likevel skal jeg legge frem ett eksempel som jeg tror illustrerer at økonomifaget ikke er fullt så objektivt som noen vil ha det til.

Monetarister vil kanskje synes det er urettferdig at jeg starter den kritiske gjennomgangen med nettopp monetarismen. Hensikten med øvelsen er imidlertid ikke å ta stilling for eller mot én av hovedretningene i økonomifaget, men å vise at økonomifaglige debatter kan være mislykkede før de starter.

Thomas Mayer, en ledende forsker på monetarismen, satte i 1978 opp en liste over 12 grunnleggende trekk ved monetarismen.

 

Listen, som er vist her, ble utarbeidet gjennom studier av forfattere som Martin Bronfenbrenner, Karl Brunner, Philip Cagan, Benjamin Friedman, Harry Johnson, David Laidler og Allan Meltzer. Ett navn mangler: Milton Friedman, som av enkelte regnes som monetarismens gudfar. Det var imidlertid ingen dissent blant bidragsyterne til Mayers bok da den utkom for over 30 år siden, så (den lite monolittiske) listen kan derfor anses som en forholdsvis ukontroversiell oppsummering av monetarismens grunnleggende trekk.

Det får være opp til hver enkelt leser å avgjøre om man tror det er mulig å empirisk teste alle de 12 punktene i listen. Med tanke på at monetarismens mest kjente talsmann, Friedman, gjorde et stort nummer av at enhver teori må testes i en annen tidsperiode enn den som man opprinnelig tok utgangspunkt i (se også side tre i denne artikkelen), ville det være pussig om en av de viktigste retningene i økonomifaget kjennetegnes ved særtrekk som ikke kan testes.

I stedet for å dvele ved de hypotesene ovenfor som kanskje ikke kan testes, la oss i stedet ta utgangspunkt i én av de grunnleggende tekniske egenskapene i monetarismen, nemlig forholdet mellom pengemengde og inflasjon. Friedman var en talsmann for at pengepolitiske myndigheter må konsentrere seg om å opprettholde en stabil vekst i pengemengden som tar utgangspunkt i forventet realvekst i økonomien. Dette omtales av og til som Friedmans «enkle pengepolitiske regel», en regel som tar utgangspunkt i den gamle kvantitetsteorien for penger. For at kvantitetsteorien skal holde, er det viktig at pengenes omløpshastighet, V for «velocity of money», er stabil - om ikke på kort sikt, så i alle fall over tid. I duellen mellom tilhengerne og motstanderne av monetarismen, vil de to leirenes standpunkter kunne oppsummeres slik:

  • Tilhengerne av monetarismen: Pengenes omløpshastighet er stabil.
  • Motstanderne av monetarismen: Pengenes omløpshastighet er ikke stabil.

Fordi kvantitetsteorien kan uttrykkes ved hjelp av konkrete tallstørrelser, er det enkelt å verifisere de to leirenes prediksjoner. I så måte er det interessant å se hvordan spørsmålet behandles i to av verdens mest brukte lærebøker i økonomi.

Greg Mankiw er blant verdens mest innflytelsesrike nålevende økonomer og skriver én av de mest brukte lærebøkene i økonomi, «Principles of Economics». Fra 2003 til 2005 var han president i Bush Council of Economic Advisors. Han er godt synlig i den offentlige debatten, og i denne kommentaren fra den 9. oktober 2010 i New York Times tar han for seg Obama-administrasjonens forslag om skatteøkninger

Paul Samuelson, som døde for snart et år siden, er én av de mest innflytelsesrike økonomene i nyere tid. Gjennom læreboken «Macroeconomics», som nå er ute i sin 19. utgave, har han farget generasjoner av økonomers syn på virkeligheten. Han var den første amerikaner som vant Nobels minnepris i økonomi i 1970, og i 2003 var han én av ti nobelprisvinnere i økonomi som undertegnet et opprop mot Bush skattekutt.

 

De to grafene på denne siden, som er en faksimile fra Philip A. Kleins bok «Economics Confronts the Economy», viser hvordan de nevnte økonomene illustrerer pengenes omløpshastiget, V, over tid. Mens Mankiws lærebok viser at «velocity» holder seg stabil, er «velocity» i Samuelsons lærebok volatil. De to forfatterne kommenterer forløpet i V i de respektive lærebøkene (ikke vist her, men grafene taler for seg selv), og det er som om man leser om to forskjellige verdener. Hvorfor er det slik?

Teknisk sett er forklaringen enkel: Mens Mankiws y-akse er aritmetisk, bruker Samuelson logaritmisk skala. Mankiws graf begynner i 1960, mens Samuelsons begynner på slutten av 1920-tallet. I tillegg kommer at Mankiw bruker en annen definisjon på penger, M2, mens Samuelson bruker M1.

Denne korte gjennomgangen av én hovedretning innenfor økonomifaget forteller meg følgende:

(1) Noen av økonomifagets hypoteser lar seg ikke teste teste empirisk.

(2) Noen av økonomifagets hypoteser lar seg teste empirisk, men:

(a) noen ganger vil analytikerens subjektive valg av analysemetode og data støtte hypotesen.

(b) andre ganger vil analytikerens subjektive valg av analysemetode og data forkaste hypotesen.

Med andre ord er det vanskelig å bli enig om noen av økonomifagets grunnleggende prinsipper, både før og etter at økonomifaget møter virkeligheten. I tillegg ser vi at den enkelte økonoms posisjon kan farges av vedkommendes politiske holdninger. Det er kanskje naturlig å spørre seg om man får den teorien man ønsker, eller om man ønsker den teorien man får.

Mange økonomer har lenge ivret for et skille mellom positiv og normativ økonomi, hvor man med «positiv» mener at virkeligheten beskrives slik den er, mens man med «normativ» mener at virkeligheten beskrives slik den burde være. Skillet mellom positiv og normativ vitenskap regnes av gjerne for å være et av kravene til en objektiv vitenskap, sammen med kravet om at forskerne er enige om sentrale begreper og sammenhenger. Friedman er kanskje den som har ivret mest for «positiv økonomi», og da er det interessant å høre på hva ektefellens hans, Rose, skal ha sagt om den saken:

«[I have always been convinced that it was possible...] to predict an economists positive view from my knowledge of his political orientation, and I have never been able to persuade myself that the political orientation was the consequence of the positive views».

Økonomifaget fremstiller seg som «positivt», det vil si upolitisk, men to av verdens mest brukte lærebøker i økonomi forteller oss at økonomer kan lage sin egen virkelighet. På grunnlag av Mankiws og Samuelsons politiske holdninger er det mulig å forutsi hva de to mener om sentrale økonomiske sammenhenger. Selv når matematikken er på sitt aller enkleste, velger økonomene forskjellige fremstillingsmetoder (aritmetisk vs logaritmisk skala) og plukker den empiriske tallserien (tidsperiode, M1 vs M2) slik at resultatet passer med ens politiske orientering.

I tittelen har jeg brukt ordet «juks». I bokmålsordboka er «juks» definert som «dårlig arbeid, skrap, fillegreier». Enhver får gjøre seg opp sin mening om denne kommentaren overdriver i tittelen og om innholdet er tendensiøst. Hovedpoenget var å la grafene ovenfor fra de to lærebøkene tale for seg selv. Teksten i denne kommentaren har vært ment som støtte til de to grafene, men jeg har forståelse for at mange likevel kan oppfatte innholdet som forsøk på indoktrinering.

Det er imidlertid et faktum at det aldri vært mer populært enn i dag å studere økonomi. Millioner av unge lærer at faget er upolitisk, men to eksempler fra verdens mest brukte lærebøker dokumenterer at virkeligheten kan fremstilles vidt forskjellig, men i tråd med den enkelte økonoms politiske orientering.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag