*Nettavisen* Nyheter.

Makroelefanten

Det er ikke uvanlig at makroøkonomer bommer på den økonomiske veksten. Likevel er det uvanlig at de bommer så systematisk som de siste årene.

Makroøkonomer har en svak merittliste når det gjelder spådommer om den økonomiske utviklingen. Dette stadig tilbakevendende faktum har aldri sett ut til å plage de samme økonomene som produserer makroestimater, for strømmen av spådommer og estimater fortsetter som før - og inngangen til 2014 er intet unntak.

Klikk på bildet for å forstørre.

 


I figuren ovenfor har jeg latt makrospådommene møte virkeligheten; prognoser for økonomisk vekst i USA (mørkeblå linje) sammenliknes med faktisk økonomisk vekst (lyseblå linje). Makroestimatene kommer fra Philly Feds jevnlige spørreundersøkelse; «Survey of Professional Forecasters». Idéen til figuren kommer fra James Montier, som tidligere har konkludert med at «vi ikke trenger økonomer», jf.

denne bloggkommentaren

fra september 2007.

Det første som slår en i figuren ovenfor, er at spådommene normalt avviker en del fra den virkeligheten som utfolder seg i tiden etter at spådommene ble kjent. Mon tro om en datamaskin av den enkleste sorten hadde truffet bedre? Vi ser for øvrig at de profesjonelle prognosemakerne aldri har spådd en resesjon, mens de grå søylene i figuren forteller oss at det har vært sju resesjoner siden 1970.

Figuren blir enda mer interessant når vi oppdager at det stort sett har vært negative vekstoverraskelser siden 2005. Økonomene har hele tiden trodd at veksten ville komme tilbake til gamle nivåer, sannsynligvis til det de mener er såkalt trendvekst, men økonomien har ikke utviklet seg slik ekspertene mener den burde ha utviklet seg.

Økonomer av den typen som utgjør konsensus i Philly Feds «Survey of Professional Forecasters», har nå begynt å få øye på elefanten i rommet. Like før jul holdt Larry Summers, professor og tidligere finansminister i USA, en tale på en konferanse i regi av Det internasjonale pengefondet IMF. Her sa han blant annet følgende:

«Let me say a little bit more about why I'm led to think in those terms. If you go back and you study the economy prior to the crisis, there is something a little bit odd. Many people believe that monetary policy was too easy. Everybody agrees that there was a vast amount of imprudent lending going on. Almost everybody believes that wealth, as it was experienced by households, was in excess of its reality: too much easy money, too much borrowing, too much wealth. Was there a great boom? Capacity utilization wasn't under any great pressure. Unemployment wasn't at any remarkably low level. Inflation was entirely quiescent. So, somehow, even a great bubble wasn't enough to produce any excess in aggregate demand.»

I etterkant av IMF-konferansen har «secular stagnation» blitt et nytt begrep i økonomens vokabular.

Klikk på bildet for å forstørre.

 


Figuren ovenfor kaster lys over problemstillingen med svak trendvekst. Den viser styrken i de økonomiske oppsvingene i USA siden 1960-tallet, representert ved to former for fundamentaldata; bruttonasjonalprodukt og arbeidsmarkedet. I hele etterkrigstiden har veksten i ekspansjonsperiodene blitt stadig lavere. Dette gjelder imidlertid ikke bare i USA; så å si hele den vestlige verden kjennetegnes av lavere trendvekst. Lav trendvekst er naturligvis urovekkende, for det øker risikoen for flere resesjoner fremover enn vi har vært vant til de siste 25 årene, jf.

denne presentasjonen med kommentarer fra Economic Cycle Research Institute

.

Summers skal ha kreditt for at han tar opp en viktig problemstilling, men det er noe annet som skurrer her; er det ikke litt sent å oppdage elefanten i 2013 når elefanten har trampet i rommet i mange tiår allerede?

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.