Gå til sidens hovedinnhold

Mål og middel i moderne tid

Poenget med kapitalmarkeder blir borte i støyen. Jeg tror en gjennomgang av mål og middel gjør oss mer bevisste på hva markedets funksjon bør være og mer kritisk til den moderne versjonen av kapitalmarkedet.

I utgangspunktet virker det som om alle i finansbransjen er enige om hva eksistensberettigelsen til kapitalmarkedet er. Lloyd Blankfein, sjefen i Goldman Sachs, sa for snart tre år siden i et intervju med avisen Sunday Times at banken «hjelper selskaper med å vokse ved å hjelpe dem med å hente inn kapital. Selskaper som vokser, skaper verdier. Dette tillater videre at folk får seg jobb, noe som skaper mer vekst og mer velstand».

Mary Schapiro, formann i det amerikanske finanstilsynet, sa for et halvt års tid siden i et intervju at «[...] til syvende og sist, hvis markedene ikke utfyller sin sanne rolle – som er å fungere som et sted hvor det reises kapital for selskaper for å skape jobber, bygge fabrikker, lage produkter – hvis markedene ikke fungerer som en rasjonell måte for investorer å allokere sin kapital til disse formålene på, hva er da poenget med markeder?»

Midt i sommerferien i år, den 23. juli, publiserte den skotske professoren John Kay sin gjennomgang av aksjemarkedet og langsiktige beslutninger i Storbritannia. Gjennomgangen er sponset av myndighetene og er kommet i stand fordi det fryktes at økonomisk kortsiktighet går ut over langsiktig verdiskaping og velstand. Et par dager etter at Kays gjennomgang ble offentliggjort, skrev han en artikkel i Financial Times med tittelen «Liknelsen om oksen». Jeg anbefaler deg å lese denne artikkelen i sin helhet for å forstå Kay når han reiser det større spørsmålet i den lengre gjennomgangen om midlene i det moderne kapitalmarkedet har kommet til å overskygge målet med et marked.

John C. Bogle, den etter hvert legendarisk grunnleggeren av verdens eneste gjensidig eide fondsselskap, Vanguard, utga for en ukes tid siden en bok med tittelen «The clash of the cultures – investment vs speculation». Her forteller Bogle at børsnoteringer i USA har utgjort 45 milliarder dollar årlig de fem siste årene. Øvrig egenkapitalinnhenting fra allerede børsnoterte foretak har i snitt utgjort 205 milliarder dollar i året, som bringer samlet kapitalreising opp i 250 milliarder dollar i snitt pr. år. Handel, eller trading, i aksjer har imidlertid utgjort 33.000 milliarder dollar i snitt hvert år i samme periode. Det vil si at tradingen har vært 130 ganger høyere enn kapitalinnhentingen; med andre ord står kapitalinnhenting, som Blankfein og Schapiro snakket varmt om, for bare 0,8 prosent av aktiviteten i det finansielle systemet.

Bogle peker for øvrig på at trading ikke begrenser seg til handel i fysiske aksjer; han redegjør også for størrelsen på derivatmarkedet (merk for øvrig at en aksje egentlig bare er et derivat som gir deg implisitt tilgang til verdiskapingen i selskapet; hva blir da et derivat på aksjer?). Bogle forteller at trading i S&P 500-futures var på 60.000 milliarder dollar i 2011, som er fem ganger så mye som verdien av alle selskapene i indeksen. Alle verdens derivater har ifølge Bogle en eksponering mot verdier på 708.000 milliarder dollar, mens verdien av alle verdens aksjer og obligasjoner er omtrent 150.000 milliarder dollar.

I Kays gjennomgang av det britiske markedet vises det til en beregning av handelsvolum i aksjer på samtlige av Storbritannias handelsplasser fordelt på initiativtaker bak tradingen. Hedgefond, høyfrekvenstradere og bankenes egenhandelsoperasjon, som eier bare en liten del av aksjene, står for 72 prosent av all aksjehandel. De tre nevnte markedsaktørene er for øvrig av nyere dato all den tid de var marginale for to, tre tiår siden.

Det er ikke så lett å sette en eksakt grense for hvor mye trading bør utgjøre av aktiviteten i det finansielle systemet, men Kay formulerer seg slik i det siste avsnittet i liknelsen om oksen (les hele Kays artikkel om oksen og den tilhørende industrien av spåmenn her):

«By this time, there was a large industry of professional weight guessers, organisers of weight-guessing competitions and advisers helping people to refine their guesses. Some people suggested that it might be cheaper to repair the scales, but they were derided: why go back to relying on the judgment of a single auctioneer when you could benefit from the aggregated wisdom of so many clever people?

And then the ox died. Among all this activity, no one had remembered to feed it.»

En av sommerens store saker i internasjonale medier handlet om tap i storbanken JP Morgan; bankens kontor for håndtering av overskuddsaktivitet, the chief investment office, hadde nemlig tapt store beløp på spekulasjon i kredittderivater. Da sjefen i JP Morgan, Jamie Dimon, måtte svare for seg i en høring i det amerikanske senatet, opplyste han om at det nevnte kontoret forvaltet omtrent 350 milliarder dollar, et beløp som er større enn de fleste lands bruttonasjonalprodukt. En bank som JP Morgan er kanskje den fysiske institusjonen som står nærmest oksen i Kays liknelse, men hvordan kan vi vite når «overskuddslikviditeten» - som tydeligvis brukes til spekulativ trading – blir for stor? Jeg er ganske sikker på at Dimon deler Goldman-sjefens syn på bankens funksjon («...hjelper selskaper med å vokse ved å hjelpe dem med å hente inn kapital...»), men trenger man 350 milliarder dollar i overskuddslikviditet for å fylle denne funksjonen?

Bogles bok og Kays gjennomgang, som begge ble publisert denne sommeren, reiser viktige spørsmål om mål og middel. Når delmålet – for eksempel innhenting av egenkapital – utgjør under én prosent av middelet, som er trading av egenkapitalen, har man da plassert kjerra foran hesten? Bogle snakker om en kulturkollisjon og Kay etterlyser et næringsliv og en finanssektor som i større grad er basert på tillit. Det er åpenbart smartere å sette hesten foran kjerra, men hvis Bogle og Kay har rett i at et smartere oppsett krever kulturendring, vet vi at det vil ta tid før det blir fart på kjerra.

Reklame

Supertilbud: Nå kan du få gratis strøm til februar