*Nettavisen* Nyheter.

Maskiner og kompetanse

Arbeidsledighet har blitt et enormt samfunnsproblem i mange land. Det er derfor interessant å spørre om det var uunngåelig at det skulle bli slik.

Når halvparten av yngre spanske og greske potensielle arbeidstakere ikke er sysselsatt, er det hevet over tvil at samfunnet kaster bort ressurser. Det finnes mange aritmetisk orienterte teorier som har med arbeidsledighet å gjøre. Her tenkte jeg å holde diskusjonen enkel ved å fokusere på kompetanse og kilder til velstand og vekst.

La oss begynne med det første begrepet, nemlig kompetanse. Har vi en god måte å diskutere dette begrepet på? Jeg har i mange år vært fascinert av en intuitiv modell for kompetanseutvikling som ble definert av brødrene Stuart og Hubert Dreyfus på 1980-tallet. For noen år siden var de i Norge og redegjorde for modellen bl.a. i NRKs Kunnskapskanalen. Foredragene kan ses her og her.

I den opprinnelige modellen ble kompetanse delt inn i fem nivåer:

  1. Nybegynner
  2. Avansert nybegynner
  3. Kompetent
  4. Kyndig
  5. Ekspert

Modellen er ment å dekke alle områder, fra fotball og bilkjøring til snekkerens og forskerens arbeid.

Kort oppsummert forteller modellen oss at det skjer noe viktig med kompetanseutviklingen når man går fra nivå tre, kompetent utøver, til nivå fire og fem. Mens en utøver på et lavere kompetansenivå trenger regler for å prestere, og ikke klarer å operere uavhengig av situasjon – skjer det en endring i utøverens praksis når han klatrer oppover kompetansestigen. En kyndig utøver, for ikke å snakke om eksperten, har en mer intuitiv forståelse av situasjonen; han er ikke lenger avhengig av en analytisk tilnærming til situasjonen for å praktisere. Eksperten har en holistisk forståelse av seg selv og den situasjonen han står i.

Danske Bent Flyvbjerg ved universitetet i Oxford kritiserte i 1990 modellen for å ikke fange opp innovasjon. Slik jeg forstår Flyvbjerg, handler kritikken om å gjøre modellen mer anvendbar for å også forstå fremgang i den økonomiske velstanden. En utøver kan opptre profesjonelt og over tid utvikle kompetansen sin i henhold til alle trinnene i modellen. Til sist vil en fremragende, erfaren utøver være kyndig og kanskje en ekspert innenfor et område. Spørsmålet er om en profesjonell utøver drar verden videre eller om han er best til å forvalte den arven som andre har overlevert til ham. Hva er det som gjør at selv eksperten endrer sine vaner til det bedre?

En innovatør har ekspertens egenskaper, men i tillegg har han evnen til å strekke noen av de gamle reglene og lage nye når de gamle vanene ikke er gode nok; han er i stand til å omdefinere og gi nytt innhold. Derfor har Flyvbjerg lagt innovatøren inn som et høyere nivå enn eksperten i sin versjon av modellen.

Dreyfus-brødrene har naturligvis ikke lagd modellen for kompetanseuvikling i et vakuum. Pierre Bourdieu (1930-2002) beskriver den høyeste form for kompetanse slik i artikkelen Outline of a Theory of Practice fra 1977 slik:

«Only a virtuoso with a perfect command of his art of living can play on all the resources inherent in the ambiguities and uncertainties of behavior and situation in order to produce the actions appropriate to each case, to do that of which people will say There was nothing else to be done, and do it the right way.»

I artikkelen Could anything be more Intelligible than Everyday Intelligibility innfører Hubert Dreyfus enda et nivå i kompetansemodellen, nemlig fronimos:

«Like the phronemos, the resolute individual presumably does what is retroactively recognized by others as appropriate, but what he does is not the taken-for-granted, average right thing – not what one does – but what his past experience leads him to do in that particular Situation. Moreover, as we have seen, since the Situation is specific and the phronemos past experience unique, what he does cannot be the appropriate thing. It can only be an appropriate thing».

Begrepet det resolutte individ er hentet fra den tyske filosofen Martin Hedegger (1889-1976) og Dreyfus beskriver ham, den resolutte, slik:

«We can now generalize this account of skill acquisition and return to Being and Time to see whether the virtuosos increasingly refined sense of the social situation is, indeed, the more primordial understanding Heidegger has in mind. We can do this by seeing how Aristotles phronemos is related to Heideggers resolute Dasein. Heidegger is clear that the average way of acting is to obey standards and rules. He describes Daseins lostness in the one, as following the tasks, rules, and standards … of concernful and solicitous being-in-the-world (312). In contrast, Heideggers resolute individual deviates from the banal, average, public standards to respond spontaneously to the particular situation. In Heideggers terms, irresolute Dasein responds to the general situation (Lage), whereas resolute Dasein responds to the concrete Situation (Situation)».

Dreufys-sitatene forteller oss flere ting:

  • Fronimus handler resolutt uten at resolutte handlinger går på bekostning av etikk og kvaliteten på beslutningene.
  • Virtuosens eller den klokes handlinger vil fremstå som intelligente i ettertid, men sannsynligvis ikke når beslutningen tas fordi handlingen ikke nødvendigvis er basert på det åpenbare og normale.
  • Det er feil å snakke om den rette handlingen. Det finnes bare rette handlinger.

Det burde nå for lengst være innlysende at kompetansediskusjonen ovenfor er elitistisk. Alle kan ikke nå de høyere nivåer, selv med all verdens innsats. Modellen er imidlertid demokratisk på det vis at den er orientert mot individet og gjør individet i stand til å strukturere sin egen plan for å utvikle kompetansen; det ligger ingen føringer i modellen som tilsier at det bare er personer av en viss rang, stand eller sosial bakgrunn som får lov til å klatre. I tillegg kommer at modellen er normativ på den måten at den diskuterer ønsket atferd hos samfunnets tillitsmenn.

Merk at det i sitatene ovenfor er innført et kritisk element i diskusjonen om kompetanse ved innføringen av fronimos. Begrepet fronimos ble brukt av Aristoteles (384-322 f.Kr.) og er ment å beskrive en mann av praktisk visdom. Aristoteles opererte med tre intellektuelle dyder, techne, episteme og phronesis. Mens techne forteller oss hvordan vi kan gjøre ting (vit hvordan), er episteme teoretisk eller vitenskapling kunnskap (vit hvorfor). Fronesis har med etisk bevissthet å gjør (vit når). Den er situasjonsorientert i motsetning til klasserommets fokus på universelle og kontektsuavhengig kunnskap. Aristoteles var av den oppfatning at fronesis er den viktigste av de tre intellektuelle dydene fordi fronesis balanserer den instrumentelle rasjonaliteten i episteme og techne med verdiorientert rasjonalitet. Med instrumentell rasjonalitet menes å gjøre ting på en effektiv måte; skape mest mulig med minst mulig innsats. Verdirasjonalitet har i nyere tid blitt diskutert av bl.a. Max Weber (1864-1920), som snakket om henholdsvis Zweckrationalität og Wertrationalität; mens man kan legge opp arbeidet på et rasjonelt vist for å løse en spesifikk oppgave, kan en verdirasjonell vurdering tilsi at man gjør arbeidet på et helt annet vis eller ikke gjør det i det hele tatt.

Jeg tror det nå er hensiktsmessig å stoppe opp litt ved den tidligere bemerkningen om at kompetansemodellen er elitistisk, og at den høyeste form for kompetanse innehas av Aristoteles' kloke mann.

Flyvbjerg (1990) formulerer det blant annet slik i diskusjonen av ferdigheter på de høyeste trinnene:

«[...] mennesker på de højeste trin besidder en form for magt og monopol: Færdigheder på de højeste trin er ikke frit tilgængelige for alle, de kan typisk kun læres gennem mange års praktisk udøvelse, ofte kan man ikke forklare logisk og analytisk, hvad der får færdigheder på dette niveau til at virke, og ofte kan færdigheder af denne type omsættes til økonomisk fordel. Udøvere af færdigheder på højt niveau kommer derfor let til at fungere som en elite, ligesom det let bliver elitært at advokere for indlæring af færdigheder efter Dreyfus-modellen [...] Dilemmaet løses dog næppe mest hensigtsmæssigt ved at gøre alle lige, hvilket har været tendensen i en årrække».

Videre skriver Flyvbjerg:

«Mange faglærte grupper har i efterkrigstiden været udsat for netop en marginalisering gennem dekvalificering og en deraf følgende erosion af deres magtbase. Den kraftigste vækst i arbejdsstyrken er i en lang periode ikke sket for kvalificerede faglærte arbejdere, men for dekvalificerede, ufaglærte, timelønnede på serviceområdet. Selvom der er modsatrettede tendenser til rekvalificering, og selvom mange fagforeninger bruger uddannelse til at modvirke dekvalificering og magterosion, synes hovedtendensen efter Anden Verdenskrig at have været, at faglærte arbejdere i højere og højere grad er blevet erstattet af ufaglærte samtidig med, at flere og flere er blevet erstattet af maskiner. Færre og færre er i besiddelse av færdigheder, som ikke kan erstattes på denne måde».

Med andre ord er det en feilslutning å frykte det elitære, samtidig som man naturligvis må påse at kompetansebaserte monopoler ikke skaper et fastlåst samfunn. I tillegg kommer at høy kompetanse ikke kan erstattes av maskiner i overskuelig fremtid, for noen må jo lage maskinene; jo lavere kompetansen er, desto mer sårbar er den for konkurransen fra maskinen.

La meg nå forsøke å sette det ovenstående inn i en relevant setting fra moderne tid. I det moderne foretaket er eksempelvis begrepet personal for lengst byttet ut med begrepet HR. Bortsett fra at personal er et godt norsk ord, mens HR er et lånord, kan det tenkes at valget av HR i stedet for personal bør gjøres bevisst og ut fra et normativt perspektiv. Kan det tenkes at omgjøringen av individ til ressurs maskerer et menneskesyn? Er det fornuftig å sammenlikne et menneske med en ressurs à la kull eller stål? Hva skjer hvis vi putter individet inn i en boks slik at boksene passer inn i artimetiske regnskap? Er den moderne, konvensjonelle modellen for forståelsen av individet, kompetanse og verdiskaping god nok?

For over 500 år siden tegnet Leonardo da Vinci bildet av den vitruviske mann. For halvannet år siden skrev jeg om denne tegningen i artikkelen Ensrettningen i økonomifaget:

«Husk at da Vinci tegnet illustrasjonen på den tiden da sirkelen hadde stor betydning for verdensanskuelsen. Mens andre tegnere forsøkte å få «Det vitruviske menneske» til å passe inn i en sirkel med en kvadratisk firkant innenfor (se f.eks. her) – med tydelig strukkede legemsdeler som resultat – endte da Vinci opp med en illustrasjon hvor «det perfekte» menneskets anatomi ikke passer inn i både firkanten og sirkelen på samme tid. Da Vincis empiriske studier av menneskekroppen bidro til at menneskekroppen sprengte grensene for datidens perfeksjon, «som om tegneren ønsker å si at teori er ok, men at den må stemme med virkeligheten», konkluderer David Orrell i «The Future of Everything». Mens Vitrivius strakk menneskets proporsjoner for å få mennesket inn i modellen (se punkt 3 i denne lenken), lot da Vinci empirien bestemme utfallet av arbeidet. Det ligger med andre ord en mulig sterk implisitt kritikk av de etablerte (sannheter) og status quo i da Vincis tegning, en kritikk som skulle vokse seg sterkere gjennom renessansen».

Da Vinci så ved inngangen til renessansen at en modell er vel og bra, men at modellen ikke fanger opp hele virkeligheten. Er vi sikre på at det moderne foretakets konvensjonelle HR-modell for mennesket er god? Har vi fått for vane å redusere mennesket eller lar vi virkelig mennesket utfolde seg slik at fremragende prestasjoner, innovasjon og etikk får drive samfunnet videre? Er den moderne modellen langsiktig nok til at individets kompetanse får tid og rom til å utvikle seg? Har ledelsen i det moderne foretaket lyst til å utvikle individets kompetanse slik at foretaket blir avhengig av individet, eller er det enklere å forholde seg til maskiner som aldri stopper opp eller stiller krav?

Jeg har gleden av å treffe mange bedriftseiere i jobben min og gang på gang slår det meg at en del norske bedrifter ikke har livets rett i henhold til den moderne modellens tankegang. Likevel er disse bedriftene svært lønnsomme – for eiere, ansatte, lokalsamfunnet og Norge. Det minner meg litt om humla som ikke kan fly, ifølge teorien. Bedriftene produserer varer for eksport som man i mange tilfeller ville tro at det ville være mer effektivt å produsere utenlands, hvor ansattes timelønn er lav og myndighetene lokker med lave skatter. Bedriftene jeg tenker på, forteller meg imidlertid at lønn og skatt bare er en liten del av bildet; det er mye viktigere å produsere med høy kvalitet og være innovativ. Mine erfaringer er anekdotiske, men kanskje det ligger mer bak styrken i norsk økonomi enn naturressurser? Kanskje nordmannen er skeptisk til å putte individet inn i en boks hvor det bare er aritmetikken som gjelder?

Det er ikke ukomplisert å komme på et godt eksempel på fronesis og fronimos fra det moderne samfunnet, som er relevant for moderne mennesker. En etisk, verdirasjonell vurdering vil i sin natur være kontroversiell når den er i konflikt med det instrumentelt rasjonelle, det vil si Webers Zweckrationalität. La meg likevel komme med et slik kontroversielt eksempel, som er bare noen uker gammelt. I dette TV-intervjuet uttaler den tidligere styreformannen i det amerikanske finanstilsynet, Arthur Levitt, seg om kunden og foretaket (ta deg tid til å se gjennom det korte opptaket). Levitt er i dag rådgiver for Goldman Sachs og sier at «vi burde nok slutte å si [at kunden kommer først] fordi ingen i realiteten setter kunden først». På slutten av 1970-tallet ble det formulert 14 forretningsprinsipper i Goldman Sachs, som fortsatt står, men som Levitt nå ønsker en revurdering av. Prinsipp nummer én har i over 40 år vært at «[v]åre kunders interesser kommer alltid først». Levitt sier i intervjuet at «vi ikke burde spille på dette [at kundens interesser kommer alltid først]. Goldman burde spille på kompetansen sin, som er betydelig». «La oss ikke skape et fellesskap av kjøpere og selgere som marsjerer inn i solnedgangen», sier Levitt i TV-intervjuet.

Argumentet om å sette noe annen enn kunden først, er interessant. Hva skal i så fall komme først? Her hjemme har Finanstilsynet nylig slått fast at brudd på god forretningsskikk er uforenlig med videre forretningsdrift; en finansiell rådgiver er ved lov pålagt å «sørge for at kundens interesser går foran bedriftens og rådgiverens egne interesser». Med andre ord er det formålsløst å diskutere Levitts innspill i Norge fordi norske myndigheter så klart sier fra hvor den etiske minimumsstandarden ligger. Fra et instrumentelt rasjonelt ståsted er det kanskje ineffektivt å sette noen annet enn profitt som mål på suksess, men en verdirasjonell vurdering kan altså lede til en helt annen konklusjon. Levitt anbefaler oppdragsgiveren sin å «spille på kompetansen sin, som er betydelig», men Levitts syn på kompetanse stopper opp ved eksperten uten å ta inn over seg at fronimos står enda høyere:

«Aristotle says if you keep acting and getting experiences and making mistakes and learning, you will finally become phronemos, a person of practical wisdom, and that means you'll do the appropriate thing at the appropriate time in the appropriate way, to talk like Aristotle. And that's being a master. That's the highest thing you can be», sier Hubert Dreyfus i et intervju fra 2005.

For over 20 år siden advarte Flyvbjerg mot dekvalifisering av ansatte og økningen i ansatte på timelønn. «Færre og færre er i besiddelse af færdigheder, som ikke kan erstattes [av maskiner]», skrev han i 1990. I tillegg har vi sett tegn til at det moderne samfunnets kloke menn, som fyller TV-skjermen med råd til allmenheten, argumenterer på instrumentelt rasjonelt vis, i stedet for ut fra en verdirasjonell tankegang.

Hva tror du samfunnets kloke menn for 100 år siden ville ha sagt hvis du fortalte dem at menneskene 100 år senere ville fly til månen, reise fra en verdensdel til en annen på noen timer, kunne snakke med folk på den andre siden av jordkloden ved et tastetrykk og ha tilgang til biblioteker av informasjon hjemme i sin egen bolig - samtidig som du fortalte dem at halvparten av den yngre generasjonen ikke har jobb? Ville de gamle kloke menn ha reist spørsmålet om man har skapt en samfunnsmodell hvor mennesket ikke har plass lenger, og hvor andre mål enn menneskets utvikling har overtatt?

For 25 år siden konstruerte Oliver Stone figuren Gordon Gekko for å advare mot det filmmakeren så som tegn i tiden.

«Greed, for lack of a better word, is good. Greed is right. Greed works. Greed clarifies, cuts through, and captures, the essence of the evolutionary spirit. Greed, in all of its forms; greed for life, for money, for love, knowledge, has marked the upward surge of mankind and greed, you mark my words, will not only save Teldar Paper, but that other malfunctioning corporation called the U.S.A.», sa Gekko, som til Stones overraskelse ble ansett som helten i filmen av publikum.

Det er liten tvil om at Gekko egentlig siterer Adam Smith (1723-1790) i talen:

«It is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker that we expect our dinner, but from their regard to their own interest. We address ourselves, not to their humanity, but to their self-love, and never talk to them of our own necessities, but of their advantages», skriver Smith i Wealth of Nations.

Selv om Smith i dag ofte reduseres til mannen bak den usynlige hånd («By preferring the support of domestic to that of foreign industry, he intends only his own security; and by directing that industry in such a manner as its produce may be of the greatest value, he intends only his own gain, and he is in this, as in many other cases, led by an invisible hand [min utheving] to promote an end which was no part of his intention. Nor is it always the worse for the society that it was not part of it»), er det ingen historikere som vil finne på å si at Gekko fanger opp essensen i Smith. I så fall snakker vi om en Dr. Jekyll og Mr. Hyde-tolkning av Adam Smith, som tilhører en annen litterær sjanger, horror, enn moralfilosofi og statsvitenskap – som var Smiths fagområder.

Maskiner og kompetanse kan brukes som en innfallsvinkel for å forstå samfunnsproblem nummer én i mange land. En del av kompetanseutviklingen må individet selv ta ansvar for, men det hjelper ikke at en del av de kloke menn i det moderne samfunnet har forstått verken Aristoteles eller Weber.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.