RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Trym Riksen

Meteorologer og økonomer

Å sammenlikne meteorologer med makroøkonomer er ikke helt rettferdig. Mens meteorologenes prognoser blir stadig bedre, er det ingen bedring å spore i økonomiske prognoser.

Jeg tror mange økonomer synes sammenlikningen med meteorologi er søkt; økonomer betales bedre i markedet for arbeidskraft (for en del er det et bevis i seg selv på at økonomen er meteorologen overlegen fordi markedet har alltid rett), økonomene har sin egen Nobel-pris, økonomiutdannelsen kommer med en høyere prestisje enn meteorologi og til daglig hører vi folk riste oppgitt på hodet av meteorologenes skivebommer. Tar jeg feil hvis jeg påstår at økonomileiren føler seg hevet over meteorologien?

Fakta viser imidlertid at det er meteorologene som burde føle sammenlikningen med økonomer som urettferdig. Figuren nedenfor, hentet fra nettsiden til britiske MetOffice, er en god inngang til denne diskusjonen.

 

Figuren gjenspeiler nøyaktigheten i meteorologiske prognoser over tid; vi ser at det har vært en stadig bedring, år for år, helt siden statistikken fra britiske MetOffice startet i 1980. Vi som er økonomer, bør tenke over dette én gang til: Meteorologiske prognoser har blitt bedre hvert eneste år i de siste tiårene.

I mange vitenskaper er det slik; vitenskap som bygger sten på sten, blir gjerne stadig bedre til å estimere utfall og underveis forkastes gamle hypoteser til fordel for ny viten.

Når det gjelder økonomers prognoser, har jeg vært innom disse i en rekke artikler. Vi har sett at makroøkonomers prognoser for økonomisk vekst bommer mye og at det er liten bedring å spore over tid (se den første figuren i denne lenken, eventuelt klikk her for stor figur). Jeg har også vist i en artikkel fra tidligere i år at sjefstrategene alltid spår oppgang når de står ved terskelen inn i det nye året, og at den estimerte oppgangen i snitt tilsvarer historisk snittavkastning i aksjemarkedet; det er som om de bare bruker historikken helt blindt, det vil si bruker gårsdagens vær som prognose for været i morgen (se figuren i denne lenken).

Det er mange som ikke tror på påstanden om at økonomer bruker gårsdagens vær som prognose for morgendagens vær; figuren i denne lenken dokumenterer påstanden så tydelig som det går an. Den grå linjen i figuren viser rapportert resultatvekst blant S&P 500-selskapene, og den svarte viser estimert resultatvekst i de samme selskapene. Ser du noen forskjell mellom de to linjene? For alle praktiske formål er de to linjene i figuren helt like. Det betyr at analytikerne estimerer en vekst på x prosent de neste 12 månedene hvis historisk vekst de siste 12 månedene har vært x prosent; si meg hva som har skjedd, så kan jeg fortelle deg hva analytikerne spår.

På en del områder har økonomer demonstrert fremgang. Jeg tenker da for eksempel på forståelsen av historiske mønstre i aktivapriser, som for eksempel verdi- og momentumfaktoren. Imidlertid består poenget mitt når det gjelder de prognosene som får størst oppmerksomhet, det vil si de høyfrekvente makroprognosene for bl.a. vekst og inflasjon.

Jeg håper du nå ser at det er TV-meteorologen som burde føle sammenlikningen med TV-økonomen som urettferdig. Et interessant spørsmål er hvorfor det er slik at økonomene ikke demonstrerer fremgang i prognoser som har med makroøkonomien eller selskapers finansielle utvikling å gjøre (et minst like interessant spørsmål er hvorfor denne problemstillingen ikke opptar fagøkonomene mer enn den gjør, og deri ligger kanskje noe av svaret på spørsmålet?).

En plausibel forklaring er at en sosialvitenskap ikke kjennetegnes av klare årsak-virkning-sammenhenger, slik som i meteorologien. Hvis man tror på denne forklaringen, reises et par andre spørsmål: Hvorfor er økonomer så opptatt av å spå hvis de i utgangspunktet erkjenner at faget deres ikke er egnet for å spå? Hvorfor er moderne økonomer så opptatt av matematikk hvis faget i utgangspunktet aldri kan bli så presist som naturvitenskapene?

Et annet og mer infamt spørsmål er om det er noe galt med deler av økonomifagets fundament, det vil si fagets anvendelse av innhold og metode. Johann Wolfgang  von Goethe (1749-1832), den kjente dikteren og dyktige vitenskapsmannen, sa at «Gehalt ohne Methode führt zur Schwarmerei; Methode ohne Gehalt zum leeren Klügeln» («Innhold uten metode fører til svermeri; metode uten innhold til tomt sofisteri»).

La meg nå forsøke meg på noen eksempler med bruken av begrepene innhold og metode:

(1) INNHOLD + METODE = VITENSKAP

(EKSEMPEL: ASTRONOMI)

Eksemplet med astronomi er valgt bevisst fordi det var astronomene som initierte den vitenskapelige revolusjon. Store krigsbudsjetter gjorde det mulig å lage stadig bedre kikkerter, slik at hærføreren kunne se fienden så tidlig som mulig. De samme kikkertene kunne brukes til å studere himmellegemenes bevegelser, og det var (kort fortalt!) slik det jordsentriske verdensbildet måtte vike for det solsentriske. Overgangen til det nye verdensbildet skjedde ikke uten kamp fra datidens presteskap og forskningen måtte skje i hemmelighet. Da man forlot det jordsentriske verdensbildet, økte astronomenes evne til å spå bevegelser på nattehimmelen, og gjennombruddet banet veien for den vitenskapelige metode i en verden som bare ventet på endring.

Neste påstand er denne:

(2) INNHOLD + METODE = «SVERMERI»

(EKSEMPEL: ASTROLOGI)

Både astronomer og astrologer studerer nattehimmelen, men astrologene har ikke demonstrert evne til å spå. En astrolog har all verdens faktakunnskap, men han har ikke villet angripe problemstillinger like metodisk som astronomen. Mangel på metode vil for alltid drive astrologen til å gå i ring, uten demonstrerbar fremgang i evnen til å spå.

Den siste påstanden er denne:

(3) INNHOLD + METODE = «TOMT SOFISTERI»

(EKSEMPLER: ERASMUS MONTANUS, «TRAINED INCAPACITY», «OBSKURANTISME»)

Jeg håper det er noe med oss nordmenn som gjør oss i stand til å se dette poenget uten å legge hodet i bløt. Vi husker alle Erasmus Montanus (skrevet i 1723 av norsk-danske Ludvig Holberg), bondesønn med fødenavn Rasums Berg, som dro til København og lærte nok metode til å more publikum i snart 300 år. Da han kom hjem fra København, snakket han latin til sine foreldre og ville helst disputere. En Erasmus Montanus er en som har lært akkurat nok vitenskapelig metode til å bli ubrukelig i praksis.

Den norske økonomen Thorstein Veblen (1857-1929) fant opp uttrykket «trained incapacity». Veblens poeng var blant annet at fokuset på økonomiske størrelser gjorde en blind for andre hensyn; det vitale tapte for det trivielle.

Den norske, internasjonalt anerkjente professoren Jon Elsters uttrykk «obskurantisme» er en kritikk mot aktiviteter som ser vitenskapelige ut, men som aldri vil produsere så mye av verdi. Elster deler obskurantisme opp i den myke og den harde formen. Myk obskurantisme er aktiviteter som leder til ufalsifiserbare, ugjennomtrengelige teorier som ignorerer normale regler for vitenskapelig argumentasjon og bevisføring. Hard obskurantisme referer til matematiske øvelser uten nærhet til virkeligheten.

Goethes fiffige formulering om innhold og metode er nyttig for å lete etter svakheter i aktiviteter som har til hensikt å få frem eksempelvis sannheten eller produsere verktøy som gjør oss i stand til å predikere et utfall. Meteorologien havner utvilsomt i den første av de tre kategoriene ovenfor, men hvor hører økonomifaget hjemme?

Økonomifaget er fragmentert og hører nok til i alle de tre kategoriene ovenfor. Jeg vil imidlertid hevde at deler av faget finansiell økonomi har tatt store steg mot den første kategorien, det vil si vitenskap. For øvrig har det ikke alltid har vært slik, inntil helt nylig. Vi skal ikke mer enn ti-tolv år tilbake for å finne et veltalende vitne om tilstanden i finansfaget ved årtusenskiftet. I boken «The New Finance», publisert i 2003, skriver finansprofessor Robert Arthur Haugen (1942-2013) følgende:

«It is not clear whether any of the true believers in the earth-centered universe were ever persuaded by Copernicus, Bruno, Brahe, Kepler or Galileo to change their minds. All may have gone to their graves still searching for further, more complicated versions of their model that would make it consistent with the latest empirical observations. True believers to the last»

Det Haugen kritiserer, er måten kollegene hans tviholdt på den gamle modellen for prising av finansielle aktiva, hvor beta sto så sentralt (den gamle teorien kalles kapitalverdimodellen). Siden 2003 har Daniel Kahnemann fått Nobels minnepris i økonomi for å ha brakt psykologi inn i økonomifaget, og i 2013 fikk Robert Shiller og Eugene Fama den samme minneprisen for å ha bidratt til forståelsen av aktivapriser; Shiller er mest kjent for arbeid innenfor verdsettelse, bobler og avvik fra rasjonalitet, mens Fama bidro til at kapitalverdimodellen tok hensyn til andre risikofaktorer enn bare beta. Nobel-prisene fra 2003 og 2013 indikerer at det finansielle økonomifaget har utviklet seg siden Haugen rettmessig kritiserte det så sterkt for bare ti, tolv år siden.

Når det gjelder dommen over økonomifaget, er syretesten kanskje denne: Brukes faget i praksis på jobb?

Du vil aldri møte på meteorologer som forteller deg at de bruker lite av det de lærte på skolen, og at de angriper innhold og metode helt annerledes på jobb. Hvis en lege fortalte at han ikke brukte metodene fra skolen på jobb, ville han blitt saksøkt og mistet retten til å praktisere. Blant økonomer treffer du ganske ofte på folk som forteller deg at de ikke bruker så mye av det de lærte på skolen. Dette er kanskje ikke tegn på at du har truffet en svak økonom; tvert om kan det være et tegn på intelligens at en økonom er svært forsiktig med hvilke verktøy han tar med seg fra skolen og over i praksis på jobb.

Det kan være mer urovekkende at en økonom forteller deg at han bruker mye av det han lærte på skolen i sin tid (før kapitalverdimodellen ble henvist til historiebøkene); da ender du kanskje opp med å kjøpe volatile, svært risikofylte aksjer i den tro at risiko alltid gir høyere avkastning. Alternativt ender du opp med å lage like dårlige vekstprognoser som den amerikanske sentralbanken, jf. figuren nedenfor.

 

Figuren viser oss et par ting. For det første har Federal Reserves økonomer i utgangspunktet vært lure og bakt inn et element av probabilistiske prognoser i tallmaterialet de baserer pengepolitikken på (en probabilistisk prognose forteller deg eksempelvis at det er 65 prosent sannsynlighet for regn i Oslo i morgen ettermiddag, mens en deterministisk prognose forteller deg at det vil regne i Oslo i morgen kl. 1400). I stedet for å bare presentere ett tall, oppgir Fed et intervall de tror veksten havner innenfor. Dessverre har ikke statistisk metode brakt Fed nærmere virkeligheten; siden 2000 har den faktiske veksten i USA havnet utenfor Feds vekstintervall i mer enn 70 prosent av tiden. Kan det skyldes at når utgangspunktet (faget som makroprognosene er basert på) er som galest, blir resultatet originalest? Er det ikke berettiget å spørre seg hva som er vitsen med å lage prognoser hvis du havner utenfor konfidensintervallet i mer enn 70 prosent av tiden? Økonomer som jeg har diskutert dette med, har foreslått at Fed bommer med vilje; den amerikanske sentralbanken sies å bruke prognoser på en listig måte, som en del av et helhetlig verktøyapparat hvor målet helliger midlene. Vi vet for øvrig at økonomer bommer med vilje i andre sammenhenger, jf. Bent Flyvbjergs glimrende artikkel om tvilsom etikk i The American Planning Association, som du bør laste ned her. Kan vi utelukke muligheten for at økonomer bommer med vilje fordi de har et overordnet mål, enten om et bedre samfunn (Fed) eller høyere inntjening til foretaket de jobber for (medlemmene i The American Planning Association)? Selv om man ikke sluker konspirasjonsteorien om at Fed bommer med vilje, har jeg likevel et inntrykk av at økonomer ikke tar det så ille om prognosene (nesten) aldri treffer, og jeg er ganske sikker på at dette skiller økonomer fra folk med for eksempel naturvitenskapelig bakgrunn.

Det som gjorde meteorologi til et suksessfullt fag, i likhet med astronomi i sin tid, var vektleggingen av observasjoner; det ble etter hvert for vanskelig for presteskapet å argumentere mot det man så i teleskopet. På samme måte tror jeg det var mengden av observasjoner fra kapitalmarkedene som etter hvert gjorde det helt uholdbart å tviholde på den enkleste versjonen av kapitalverdimodellen; det ble for flaut å bruke for mye tid på en modell som enhver datakyndig og finansinteressert ungdomsskoleelev kunne rive fra hverandre gjennom empiriske eksempler; «men han har jo ikke noe på seg», sa som kjent barnet om keiseren som paraderte foran undersåttene.

Optimisten vil sånn sett se for seg at prognoser for vekst i foretakene og den generelle økonomien blir bedre bare man får eksponert prognosebommene enda mer enn man har gjort i dag; det er først når folk flest innser at keiseren er naken, at økonomifaget tvinges til å ta steget videre og spå om det faget bør spå om, og gi mer kvalitative vurderinger der hvor spådommer - verken probabilistiske eller deterministiske - ikke hører hjemme.

Jeg er ikke sikker på om optimistens syn er berettiget, men jeg tror Goethes ord om innhold og metode er et godt utgangspunkt for å diskutere de områder hvor økonomifaget er nakent; vi nordmenn har kanskje et komparativt fortrinn for å skjønne hva som menes med Erasmus Montanuser «trained incapacity» og «obskurantisme». Inntil videre må økonomene se med misunnelse på meteorologenes til sammenlikning overlegne faglige utvikling.