RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Trym Riksen

Obamas nedtur

Barack Hussein Obamas presidentperiode har vært en eneste lang nedtur. I alle fall hvis man ser på folks oppslutning om presidenten.

Det er i dag ett år siden Obama ble innsatt som USAs 44. president. Nyvalgte presidenter i USA har gjerne startet i en situasjon hvor de har folkets gunst. Deretter er utviklingen forskjellig. Et klart unntak fra regelen om at nyinnsatte presidenter er populære, var Bill Clinton. Han tok over etter den første George Bush, som var upopulær mot slutten, og jobbet seg oppover.

 

Det inntrykket jeg sitter igjen med når jeg leser om Obama i mediene, er at han er heller upopulær. Grafen ovenfor illustrerer imidlertid at det er en sannhet som kan modifiseres. Siden 1959 har amerikanske presidenters popularitet, ifølge Gallup Poll Presidential Approval Rating, vært lavere enn Obamas i omtrent 40 prosent av tiden. Obama er med andre ord upopulær i den forstand at han er på gal side av normalen, men noe stort avvik fra normalen er det ikke snakk om. Retningen er imidlertid urovekkende hvis popularitet er prioritet nummer en; et år eller to til med samme utvikling og Obama er blant etterkrigstidens mest upopulære presidenter.

Aksjemarkedet og presidentens popularitet

Når det gjelder aksjemarkedet og presidenters popularitet, forteller de siste fem tiårene oss at aksjer gjerne gjør det bra når presidenten sliter i motbakke. I dag ligger Obamas opplsutning på 51 prosent, og siden 1959 har Dow Jones-indeksen steget med 6,6 prosent i snitt pr. år når oppslutningen har ligget mellom 50 og 65 prosent, ifølge beregninger fra Ned Davis Research. Når oppslutningen historisk har ligget mellom 35 og 50 prosent, hvor populariteten har vært i nær en tredel av tiden, har avkastningen vært 12,3 prosent. Det er først når presidenten er direkte upopulær, og har en oppslutning under 35 prosent, at aksjemarkedet sliter. Da har Dow Jones i snitt falt med 13,8 prosent pr. år. Dette er imidlertid en tilstand presidentene og markedet har opplevd i bare 8,5 prosent av tiden siden 1959. Kennedy, Ford og Clinton er de eneste presidentene i nyere tid som ikke har opplevd at oppslutningen har falt under 35 prosent. Med andre ord tilsier normalen at Obama en gang skal helt ned i kjelleren av popularitetsbarometret.

Aksjemarkedet har, som om de tallene jeg nettopp gikk gjennom var noe annet enn lek med tall, vist seg fra sin beste side i den tiden hvor Obamas oppslutning har ligget i et område hvor man historisk har opplevd gode aksjemarkeder. Sånn sett er Obamas nedtur på popularitetsbarometrene en opptur på børsene.

Den kontroveriselle fredsprisen

Det manglet ikke på kritikk da Obama ble tildelt Nobels fredspris i fjor. Media ga inntrykk av at få skjønte hvorfor en nyvalgt president kunne få denne høythengende prisen; jeg tror det er riktig å si at konsensus driftet i retning av at Nobels fredspris etter dette henger lavere prestisjemessig enn den har gjort før. Jeg har tidligere skrevet om den såkalte dommedagsklokken (se her), som angir hvor nærme vi er undergangen. Alle tenkelige forhold inngår i ekspertenes beregning av klokkeslettet. I forrige uke konkluderte dommedagsekspertene med at vi har skrudd klokken litt tilbake, for første gang siden 1991. Verdensomspennende samarbeid for å redusere atomvåpenlagrene og begrense klimaendringene oppgis som årsak til klokkejusteringen. Det har historisk, siden dommedagsklokken ble introdusert i 1947, aldri skjedd et man har skrudd klokken bare én gang i samme retning. Ekspertene spekulerer derfor i om vi har opplevd et vendepunkt når det gjelder sannsynligheten for undergang. Med andre ord: Obama har nedtur på popularitetsbarometrene, mens verden opplever opptur på dommedagsbarometret.

Tiden for upopulære spørsmål

Omtrent på samme tid som Obama har vært president i USA, har statsledere i flere av G7-landene reist spørsmålet om skatt på finansielle transaksjoner, en såkalt Tobin-skatt. Obama har selv utmerket seg gjennom uttalelser jeg tror ville ha vært utenkelige for kort tid siden, bl.a. i dette intervjuet rett før jul (se her). Det reiser spørsmålet om vi for tiden er vitne til det Timur Kuran tar opp i boken «Private Truths, Public Lies: The Social Consequences of Preference Falsification». Du kan lese mer om preferanseforfalskning og Kurans forskning her og her. Jeg vet ikke om Obama har lest Kuran, men Kurans problemstillinger om underliggende prosesser i samfunnet, som til sist kommer til uttrykk omtrent som når et snøskred utløses, er nok kjent for ham. I 1963 formulerte Martin Luther King omveltningene i det amerikanske samfunnet slik:

«And those who hope that the Negro needed to blow off steam and will now be content will have a rude awakening if the nation returns to business as usual».

Det skulle imidlertid ta 45 år før USA fikk sin første svarte president, men samfunnsendringene ble synlige allerede kort tid etter Kings kjente tale.

Den høye arbeidsledigheten i USA, som det i beste fall vil ta mange år bli kvitt, i kombinasjon med følelsen av at samfunnets spilleregler minner om det John Kay sammenlikner med aristokratene ved Rhinens bredder i middelalderen (se her), reiser spørsmålet om dagens samfunnsutvikling bringer frem deja vu i forhold til historien.

«I Storbritannia og USA ser jeg en mye større endring i retning motstand mot kapitalismen, og jeg tror det med tiden kan berede grunnen for store endringer», sier sjefredaktør John Micklethwait i bladet The Economist til Morgenbladet.

Hvis for mange føler at skoen trykker, og disse med ett får legitimert sine frustrasjoner samtidig som det åpnes for økt uttrykksfrihet, kan samfunnsutviklingen bli annerledes enn om folk deler en felles oppfatning om mål og middel. Dwight D. Eisenhower (1890-1969) sa i sin tid at «our Government makes no sense unless it is founded on a deeply held religious belief – and I dont care what it is!». Jeg tror ikke det er ikke like lett å definere hva denne felles troen er i dag som rett etter Den andre verdenskrig.

Summa summarum er at Obamas tid i presidentstolen har vært usedvanlig begivenhetsrik, og begivenhetene har delvis vært langt unna presidentens kontroll; han kan ta æren for noe av det ovenstående, men langt fra alt. I takt med sterkt fallende oppslutning opplever han fest på børsen og at eksperter stiller dommedagsklokken tilbake for første gang på nesten 20 år. Samtidig kan den amerikanske presidentens og andres klare tale i en del problemstillinger knyttet til finanskrisen ses i lys av Kurans preferanseforfalskningteorier. Obama blir kritisert for sin retoriske briljans fordi retorikk ikke er handling. Hvis Obamas retorikk fører til at det blir lov til å reise spørsmål man tidligere ble stigmatisert for å stille, kan det imidlertid vise seg at retorikken virker til det beste for samfunnet likevel – hvis konsekvensen er at folks private meninger i større grad overensstemmer med de meningene de fronter utad og offentlig.

Historien om Obama vil ikke skrives på mange år ennå og debatten om den amerikanske presidentens korte tid i embetet er mer nyansert enn medias fokus på popularitetsmålingene. Og skal man tro børshistorikken, bør aksjeinvestoren fortsatt håpet at Obamas popularitet forblir passe avmålt.