RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Trym Riksen

Politisk eksponerte personer

Økonomi- og finansfagets vitenskapelige status er uavklart utenfor fagets egne rekker. Likevel er det ingen andre fag som preger det moderne samfunnslivet mer enn nettopp disse fagene.

Vi har tidligere sett at det finnes gode grunner til å beskrive økonomifagets egentlige innhold og drivkraft slik:

1)      Matematikk

2)      Politikk

3)      Religion

Merk at punkt nummer to, politikk, kan deles inn i to igjen:

a)      Politikk som akademisk fag

b)      Politikk med mål om å påvirke

Nesten ingen økonomer verdsetter det arbeidet som kritiske økonomer utsetter egen fagdisiplin for, eller de innspillene som økonomene får fra andre faggrupper (jf. utviklingen ved University of Notre Dame, som er omtalt her). Når økonomifaget utsettes for kritikk, går et standardsvar ut på at faget beskriver en forenklet virkelighet, og det er etter sigende ingen som tar forutsetningene eller svarene fra faget helt bokstavelig. Nå har jeg aldri skjønt hvorfor man skal bruke tid på visvas, det vil si teorier og anbefalinger man likevel ikke skal ta alvorlig (men jeg bruker mye av min tid på å avdekke visvas slik at jeg vet hva man bør unngå). La oss til tross for min motvilje mot visvaseri stoppe opp litt ved dette standardsvaret. Hvis økonomene holder på med sitt i en krok, utenfor det praktiske livs umiddelbare rekkevidde, skulle man tro at økonomiske teoriers innflytelse var begrenset i det moderne samfunnslivet. Det er langt fra tilfellet.

For tre måneder siden skrev jeg en artikkel om økonomifagets juks. Her kom jeg inn på grunnleggende trekk ved monetarismen. Punkt 12 av 12 på listen over grunnleggende trekk ved monetarismen var «dislike of government intervention». Fordi økonomifaget kan fortone seg som en jakt på universelle økonomiske lover – hvor man ved hjelp av matematiske verktøy kan gripe fatt i bestanddelene på samme måten som realfagene har grepet fatt i elementene – kan man spørre seg hva det empiriske grunnlaget er for å mislike myndighetene. Skal man mislike myndighetenes aktivitet på alle områder, eller bare på klart avgrensede felt? Gjelder teorien for hele verden, eller for enkeltland? Slike spørsmål kan ingen økonom gi oss svaret på. Likevel er «dislike of government intervention» med på å prege det moderne samfunnslivet på en måte som gjør at «myndigheter» og «stat» defineres og dermed oppfattes som urent, mens «privat» er rent.

Gradvis indoktrinering gjør det vanskelig å se argumentasjon som strider mot det rådende paradigmet. Argumentasjon er abstrakt og krever velvilje og egeninnsats for å overbevise. Jeg vet ikke om et eksempel, som er mindre abstrakt enn argumentasjon, er bedre egnet til å få en religiøs til å endre oppfatning, men la meg gjøre et forsøk.

Hvitvasking av penger er et stort samfunnsproblem. På den måten kan «skitne» penger bli «rene». Det er fascinerende at definisjonen av «skitne penger» har endret seg siden kapitalismens barndom; da kristendommen fortsatt preget alle deler av samfunnslivet, var det som kjent synd å ta renter, men i dag er renter den reneste form for penger og skattlegges lavere enn arbeid. Selv om definisjonen av «skittent» og «rent» er snudd opp ned i løpet av et par århundrer, skal vi la det poenget ligge. I stedet skal vi se på hvilke tiltak som settes i verk mot hvitvasking.

Å medvirke til hvitvasking, bevisst eller ubevisst, er en synd i det moderne samfunnslivet og straffes deretter. For å være på vakt overfor mistenkelig atferd og tvilsomme aktører, er det etablert konkrete sjekklister som gjør det enklere å avdekke det urene. Folk som omfattes av disse listene, antas å være mer utsatt for synd enn andre og må behandles derettes.

I Commission Directive 2006/70/EC, som er utarbeidet av det europeiske parlamentet, finnes et begrep som lyder «politically exposed persons». Dette begrepet er tatt rett inn i norsk lov. Ifølge Innstilling fra finanskomiteen om lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering mv. (hvitvaskingsloven), står det at «[b]akgrunnen for at "politisk eksponerte personer" internasjonalt har blitt utpekt som potensielle høyrisikotilfelle med hensyn til hvitvasking er erfaringer med at makthavere fra stater med utstrakt korrupsjon mv. har plassert store midler i vestlige finansinstitusjoner». I kommisjonsdirektivet fra EU heter det at en politisk eksponert person inkluderer «members of the administrative, management or supervisory bodies of State-owned enterprises». På den måten har FNs generalsekretær blitt «uren», mens sjefen i et nylig privatisert oljeselskap i Sør-Amerika er «ren». Hvis du ikke agerer i henhold til denne logikken, kan du ikke jobbe i finansbransjen. Lovens konklusjon er klar: Jo mer privatisering, desto renere blir menneskeheten.

Det er lett å le av denne tankegangen eller å avfeie den som et enkeltstående eksempel. I praksis er det imidlertid slik at et ubevisst forhold til loven kan gi bøter eller fengsel for den som utøver skjønn; dette er ikke visvas, men dønn seriøst.

Jeg tror ikke det er konspirativt å trekke linjer fra økonomifaget, monetarismen, og nyliberalismen over til de lovgivende forsamlinger som beskriver «uren» atferd og «skitne» aktører. Poenget mitt er at en kraftfull teori, som ikke nødvendigvis har et vitenskapelig fundament, kan påvirke samfunnslivet på måter som ikke ses umiddelbart. Det er ikke uten grunn at John Maynard Keynes (1883-1946) en gang bemerket at vi har «praktiske menn som anser seg som fri for noen intellektuell innflytelse [men som] er slaver av en eller annen avdød økonom».

Selv om vi har lite empiri som tilsier at FNs generalsekretær er «uren», mens sjefen for det søramerikanske oljeselskapet plutselig ble ren etter børsnoteringen, vil økonomisk teori støtte opp om denne antakelsen. Bruker man begreper som effisiente markeder, den usynlige hånd og en dose magi, kan man bevise nesten alt; dette poenget harselerte Ludvig Holberg (1684-1754) med for nesten tre hundre år siden, men moderne økonomer leser helst sine egne bøker.

Merk at et privat selskap utsettes for markedskreftenes korrigerende hånd. Hvis selskapet er korrupt, vil markedet avdekke dette og straffe den private markedsaktøren. Bare vissheten om markedets usynlige hånd, som korrigerer uren atferd, er nok til at private aktører ikke skitner seg til. Når det private selskapet børsnoteres, introduserer man enda en korrigerende kraft, nemlig alle de millioner av aktører som søker egeninteresse gjennom fastsettelsen av aksjekurser i likevekt. Privatisering og børsintroduksjon har altså en funksjon i dag som kan sammenliknes med de kristnes dåp. Privatisering virker som magi når den skyller bort skitt fra de krokene hvor det fortsatt finnes statskontrollert virksomhet.

«Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende», heter det i Misjonsbefalingen fra Matteusevengeliet. «Arvesynd» het det i gamler dager. I dagens misjonsbefaling er det «State-owned enterprises» som skal bli de nye disiplene.

Drar jeg det for langt når jeg bruker bibelske begreper som «ren» og «uren», og fabeluttrykk som «usynlige hender» og «magi»? Jeg tror ikke det. Denne kommentaren er ment å illustrere hvordan en teori kan spise seg inn i samfunnslivet på like umerkelig, men gjennomsyrende vis som kristendommen gjorde det i gamle dager. Usynlige hender og magi er ikke mine favorittuttrykk, men vesentlige bestanddeler av økonomens selvvalgte begrepsapparat.

I gamle dager var det Kirken som definerte «rent» og «urent». I dag er det økonomene, godt hjulpet av magien i sine «usynlige hender», som definerer synd og veien til frelse.