RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Trym Riksen

Propaganda og geopolitikk

I løpet av noen måneder har folk i Vesten endret syn på Russland. Troen og lysten på fredelig sameksistens har stedvis blitt avløst av krav om straff og krig.

Det er ikke så overraskende at geopolitikk har kommet på dagsorden igjen; de siste 25 årene har kanskje vært et avvik fra en normalsituasjon hvor krigen alltids ligger og lurer. Måten geopolitikken har kommet inn i hverdagen på, er imidlertid mer overraskende og ikke minst tankevekkende; med tanke på at folk er mer utdannet i dag enn noen gang tidligere - samtidig som informasjonstilgangen er god for dem som orker å orientere seg - skulle man tro at propagandaen hadde dårligere kår enn før, men det er nok ikke tilfellet.

Den tragiske nedskytingen av passasjerflyet over Ukraina i sommer blåste for alvor liv i de negative og uttalte følelsene overfor Vladimir Putin og russiske myndigheter i Vesten. I noen tilfeller tror jeg det ikke bare er Putin og de russiske myndighetene som er målet for et ulmende, negativt sentiment; ser vi ikke enkelte tegn til at en del her i Vesten også mistror det russiske og russere generelt?

Det tok ikke lang tid før nedskytingen av passasjerflyet ble kjent til vestlige ledere og medier hadde oversikt over skyld og uskyld; flytragedien var russernes skyld og her i Vesten snakket man om at det var blod på Putins hender. Konklusjonen var kanskje så riktig at man ikke hadde tid til å vente på endelige beviser?

Denne kommentaren skal ikke forsøke å plassere et endelig svar på spørsmålene om hvem som har ansvar for nedskytingen av passasjerflyet og uroen i Ukraina; jeg har ingen kompetanse til å komme til bunns i disse spørsmålene. Mitt poeng, som er relevant for alle samfunnsinteresserte, er at propagandaen har gode kår for tiden, kanskje fordi så få har interesse av å avkle den - både i Russland og her i Vesten. For dem som lurer på hva jeg mener med at det er propaganda også her i Vesten - og ikke bare i Russland («alle» er enige i at russerne bedriver propaganda, så derfor er det et poeng å vise at propagandaen også har en vestlig side) - la oss se på en forside fra Sveits' største betalingsavis, Blick.

 

På forsiden står det «Putins skruppelløse opprørere tråkker på ofrenes verdighet - hva slags mennesker er dette!». Kanskje bildet av opprørerne ble brukt fordi det var lett tilgjengelig og passet med den storyen man hadde bestemt seg for å presentere leserne? Dessverre, for Blicks del, finnes det et videoopptak som viser konteksten bildet er tatt i; videoopptaket gir et annet perspektiv, som sår tvil om den sveitsiske avisens bilde- og tittelbruk (merk at Blick ikke var alene om å misbruke bildet).

Det er sjelden man kommer over et så fascinerende eksempel på medier som lar seg bruke i en propagandakrig som dette; andre eksempler på propaganda er mer subtile og krever større innsats fra leseren for å oppdages.

The Economists oppslag «A web of lies» fra den 26. juli er interessant, ikke minst fordi lederartikkelen så tydelig roper på harde tiltak mot Russland:

«Verden må ta et oppgjør med den faren som Putin utgjør. Hvis verden ikke står opp mot ham i dag, vil verre ting komme senere», skriver redaktørene i The Economist.

I den stri strømmen av fordømmende og sabelraslende medieoppslag om Russland velger den ledende redaktøren i tyske Handelsblatt en annen vri; Gabor Steingart hevder at Vesten er på ville veier («Der Irrweg des Westens»), at eskalerende politiske tiltak skader europeiske interesser og at man kommer lengre med fornuftsbasert diplomati enn sanksjoner og gjengjeldelse. Lederartikkelen fra den 8. august er publisert på tysk, engelsk og russisk, tydeligvis fordi Handelsblatt mener temaet er ekstraordinært viktig for en større leserkrets enn normalt. Jeg anbefaler alle samfunnsinteresserte å holde lederartikkelen i Handelsblatt opp mot lederartikkelen i The Economist; hvilket tidsskrift synes du lykkes best i dekningen av Russland-krisen?

De sluttede rekkene i marsjen mot Russland er kanskje ikke like robuste som man kan få inntrykk av i angloamerikanskorienterte medier; Jakob Augstein, sønn av Spiegel-gründer Rudolf Augstein, foreslår tre tiltak i sin kommentarspalte i Der Spiegel fra den 7. august, og i punkt nummer tre skriver han følgende:

«Europa utvikler sammen med Russland nye sikkerhetspolitiske strukturer - om nødvendig uten USA».

(For den spesielt interesserte leser: «Wenn nötig ohne die USA», skriver journalisten Augstein, nesten som et ekko av USAs diplomatiske utsending til Europa, Victoria Nuland, som i februar i år uttalte «fuck the EU» i en overhørt samtale om krisen i Ukraina).

Fordi det er så lett å oppdatere seg på mainstream-versjonen av Russland-krisen, vil jeg lenke til et par alternative kilder; ikke fordi jeg går god for disse kildene, men for å illustrere at mediene viser en større vilje til å komme innenfor kjendisenes privatsfære enn til bunns i spørsmål som i verste fall kan skade Europa på lang sikt. Den første kilden er en artikkel skrevet av Chris Martenson og den andre er en kommentar av Karel van Wolferen; begge har lang erfaring som skribenter og en bakgrunn som på papiret tilsier at de er vant til å angripe problemstillinger på et analytisk vis. Jeg tror ikke det skader å lese om Russland-krisen fra disse provoserende og uvante vinklene, og de mange leserkommentarene inneholder både forskrudde bidrag og mer gjennomtenkte innspill fra alle leirer.

«Vi har alltid vært i krig med Østasia», skrev George Orwell i romanen 1984 fra 1949. Har vi ikke alltid vært i krig med Russland? Ta en titt på den kunstferdig utførte tyske anti-russiske propagandategningen fra 1914 (som jeg hentet fra Jan-Tore Bergheis lesverdige artikkel «Frykten for Russland» på Kulturverk.no); russofobi er ikke av nyere dato!

 

For øvrig ser vi at The Economists versjon av tegningen ovenfor (du må trykke på lenken for å få den opp) ikke er like god, selv om den representerer det samme sentimentet.

På bare noen måneder har Russland gått fra å være venn til å bli en paria; nå diskuteres det om oljefondet må trekke seg ut av Russland, og norske selskaper som gjør forretninger med russere, risikerer kritikk (en del kommentarer er fjernet fra nettet, men noe er igjen i denne artikkelen, og også denne kommentaren representerer det gjeldende sentimentet). Som i Orwell-romanen 1984 har befolkningen i Vesten klart det kunststykket å snu elegant på femøringen i synet på det russiske, sannsynligvis helt i tråd med myndighetenes ønsker. Sentimentet gjenspeiles også i aksjemarkedet; mens USA prises til 25 ganger syklisk justert inntjening, er syklisk justert p/e i Russland bare fem; for alle praktiske formål er USA verdens dyreste aksjemarked, mens Russland er det billigste. Er det «game over» for Russland og «the winner takes it all» for USA?

Mine 15 års erfaring fra kapitalmarkedene har lært meg at skepsis og et ønske om å stille spørsmålstegn ved konsensus er nødvendige egenskaper for å unngå å gjøre feil. Disse egenskapene er imidlertid ikke spesielt nyttige i cocktailparties, for det går ut over den høflige småpraten. Når det gjelder Russland-krisen, er slike egenskaper farlige, for hvem våger å løpe risikoen for å bli stemplet som nyansert eller sågar prorussisk i disse dager? Er ikke spørsmålet om Russland så enkelt at det kan kokes ned til følgende spørsmålsstilling: Hvor vil du helst bo; i Norge eller i Russland? La oss håpe at Russland-krisen etter hvert blåser over, og at den snart kan inngå i den samfunnsinteressertes erfaring med sentimentstyrte strømninger i befolkningen, hvor det enda en gang har vist seg at sentimentet blant høyt utdannede folk (se side fem i Pisa-undersøkelsen på denne lenken) med god informasjonstilgang kan styres effektivt ved hjelp av propaganda; Putin har en støtte blant 80 prosent av befolkningen, mens mer enn 80 prosent av vestlige medier støtter vestlige myndigheter.

Erfaringen med ensidig informasjonsflyt i kapitalmarkedene - ikke minst på grunn av meglerhusenes åpenbare incentiver til å selge og ikke primært bringe et nyansert syn til torgs - minner litt om den følelsen jeg sitter igjen med når jeg leser The Economist og andre mainstream-medier. Forskjellen er imidlertid den at jeg forstår meget godt hvorfor eksempelvis meglerhusene ønsker å selge; problemet er at jeg ikke like godt forstår hva Norge og Europa har å tjene på en eskalering av Russland-krisen hvor kald krig kan bli det beste utfallet.

Jeg liker ikke krig, men jeg liker billige aksjer. Måten Vesten håndterer Russland på, er kanskje kilden til å få begge ønsker oppfylt? Uavhengig av utfall i Russland-krisen har geopolitikk igjen blitt en del av markedsanalytikerens vokabular.