*Nettavisen* Nyheter.

Seierherrene vender tilbake

Om ikke annet har finanskrisen synliggjort behovet for en gjennomgang av finans- og økonomifaget. Nå melder motstanderne mot gamle doktriner seg i kampen for nye fagretninger.


Den siste uken brakte med seg ikke mindre enn to kommentarartikler i Dagens Næringsliv hvor økonomifagets utilstrekkelighet belyses. I «Økonomene og finanskrisen», av professor

Hilde C. Bjørnland

, røper forfatteren at hun heller til å vektlegge empirien fremfor å tro «fullt og fast på dagens teori». Professor

Kalle Moene

skriver i «Falske forestillinger» at «tendensene til visuell agnosi trives best i en situasjon med monolittisk enighet» (agnosi er et sykdomstegn som innebærer svikt i evnen til å tolke sanseinntrykk, og kan opptre ved eksempelvis demens eller hjerneskade eller -sykdom).



Moenes antydninger om økonomenes hang til å opptre med skylapper og i flokk illustreres indirekte i

Agnar Sandmos

«Samfunnsøkonomi - en idéhistorie». Da boken ble utgitt for bare tre år siden, ble den tatt i mot med begeistring av både fagpressen og akademia, jf. denne

lenken

. Det spesielle med Sandmos bok er at den knapt inneholdt ett ord om en fremvoksende fagretning innen økonomifaget, hvor atferd og empiri spiller en større rolle enn i det tradisjonelle økonomifaget. Tvert om tolket Sandmo den stadig mer utbredte enigheten blant økonomer om økonomiens sammenhenger som en triumf for faget.



Bjørnland og Moenes ransakelse av økonomifaget er et ekko av en debatt som brer om seg ellers i verden. Vinneren av Nobels minnepris i økonomi fra 2008, Paul Krugman, er blant de tydeligste kritikerne av økonomifaget. Han bruker aktivt en spalte i The New York Times til å markedsføre sine idéer, se for eksempel denne

lenken

.



Kritikken mot økonomi- og finansfaget kommer også via uventet hold, som for eksempel når

Eugene Fama

- én av verdens viktigste nålevende finansakademikere - ganske enkelt slutter å undervise i faget

corporate finance

. Beslutningen om å snu ryggen til et av de mest populære finansfagene, kom etter at Fama, sammen med

Kenneth R. French

, for et par år siden konkluderte med at feilprising av aktiva kan vedvare lengre enn tradisjonell økonomisk teori tilsier. Konklusjonen gjør det dermed vanskelig å si noe presist om kapitalkostnaden, som er en viktig byggeblokk i finans.



Nå som finanskrisen er et faktum og finans- og økonomifaget står overfor en revurdering, er det som om kritikerne av det tradisjonelle faget med ett er i flertall. Det jeg undres over, er hvor mange av disse kritikerne var i 2006, 1996, 1986 eller i 1946. Et déjà vu i forhold til krigføring er kanskje ikke helt tilfeldig, all den tid det gang på gang viser seg at antallet medlemmer i motstandsbevegelsen alltid er høyest når krigen er over.



Eugene Fama har nok både akademisk og ikke minst finansiell pondus til å kutte båndene til et av finansfagene uten å se seg tilbake. For de aller fleste finansprofessorer er hverdagen annerledes, og derfor fortsetter man stort sett å late som om finanskrisen og den voksende debatten ikke er et tema. Kapitalverdimodellen, likevektsmodeller og rasjonelle aktører vil med andre ord fortsatt utgjøre hverdagen til økonomistudenten. Derfor blir det spennende å se i hvilken grad professorer, som nå har meldt seg til motstandsstyrken, bare er teoretikere eller klassiske akademikere.



Til sist kan jeg ikke dy meg for å sitere Wesley Clair Mitchells (1874-1948) «Business Cycles» fra 1913, hvor den klassiske konjunkturanalysens far skriver følgende (se også denne

lenken

):


«One who turns from reading economic theory to reading business history is forcibly impressed by the artificiality of all assumptions of a "static" or even a "normal" condition in economic affairs».

Det er med andre ord lovlig sent for akademia å ta inn over seg empirien hundre år senere. Jeg tar kanskje ikke helt feil hvis jeg hevder at de fleste

virkelige

seierherrene for et bedre økonomifag for lengst ligger i graven?




Når idéen blir målet

Har religion, sosialisme og det tradisjonelle økonomifaget noen likhetstrekk? Jeg synes religion og sosialisme alltid har vært fascinerende fordi begge deler forteller en hel del om menneskenaturen. I religionen setter mange mennesker sin lit til spørsmål som det er umulig å besvare, og sosialismen fortsetter å tiltrekke seg tilhengere til tross for at all empiri taler mot denne styringsformen. I hvilken sammenheng kommer økonomifaget inn her?



Mennesket har alltid kjempet kjempet mot elementene, og det uforutsigbare er en naturlig del av livet. Tanken på at vi, eller en høyere makt, ikke har noen som helst kontroll over livene våre, er tung å bære for mange. Uten å ta stilling til gudsspørssmålet som sådan, er det uten tvil slik at religioner kan gjøre livet enklere for mange fordi religionen bringer orden inn i kaos for religiøse.



Richard Dawkins

er blant verdens mest kjente religionskritikere. Han og andre går imidlertid, slik jeg ser det, skoene av seg når de tilskriver mye av verdens elendighet til religonene. Mye urett er gjort i religionenes navn, men er det sikkert at det er religionene i seg selv som er drivkraften?



Sosialismen er etter min oppfatning bare nok et forsøk på å bringe orden inn i kaos. Der hvor det er urettferdighet og skjevfordeling, kommer sosialismen inn som frelsen mot den harde hverdagen. I praksis har sosialismen blitt utført på en måte hvor man detaljstyrer seg mot et skinnende mål. All empiri tilsier imidlertid at sosialismen forblir en spennende idé om likhet, mens erfaringene forteller oss at forsøket på å kontrollere kaos ender opp med et dårligere resultat enn om man godtar mer kaos.



Både religion og sosialisme er eksempler på menneskers behov for å strekke seg mot et høyere mål hvor det er orden som regjerer og ikke kaos. At det ofte går veldig galt på veien dit, sier vel mer om menneskers natur enn innholdet i religionen eller den politiske retningen?



Økonomifaget og måten økonomi og finans utføres på, minner om religion og sosialisme på den måten at så mange av fagets fremste har som mål å komme i mål med en teori eller modell for alt - hvor målet naturligvis er å etablere orden i kaos. Å godta kaos og innse at man i vår tid sannsynligvis ikke vil være i stand til å forstå helheten i en kompleks materie som et samfunn, har ikke vært karrierefremmende blant akademikere i økonomi og finans. Målet om full kontroll - om det så betyr at man lukker øynene for menneskets faktiske atferd - har fått overskygge fagets praktiske verdi. Finanskrisen fra 2007 til 2009 kan derfor bli den første anledningen til å ta et oppgjør med det gjeldende økonomifagets besnærende, men farlige ideal om full kontroll av helheten gjennom styring og forståelse av de mange komplekse enkeltkomponentene i økonomien.


Kanskje vil nøkkelen til et bedre økonomi- og finansfag være at man godtar kaos og at modeller ikke er egnet til å gi et treffsikkert helthetsbilde - spesielt ikke om sammenhenger som strekker seg flere år ut i tid. Hittil har økonomi- og finansfaget vært mer kjennetegnet av den opphøyde målsetningen om full kontroll, men resultatet har dermed endt opp med at faget på flere måter minner mer om en religion enn en akademisk retning.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.