RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Trym Riksen

Sikre spådommer

Å spå er ingen kunst hvis man går metodisk til verks. I økonomi og finans går ekspertenes spådommer sjelden i oppfyllelse, men det finnes et alternativ til det konvensjonelle økonomifaget.

De fleste vitenskapelige fag er gode til å spå. En fysiker kan fortelle deg når vannet vil koke og en ingeniør har klare anbefalinger om maksvekt på biler som kjører over en bro. Legene vet ganske mye om kroppen og kan på forhånd forelle pasienten hva som skjer gitt en behandling. Det finnes naturligvis ingen regel uten unntak og det å spå handler kanskje mer om å gi brukerne av vitenskapen gode odds for å treffe riktige valg.

I økonomi og finans hagler det med spådommer, som nesten aldri slår til. I ettertid, når fasiten foreligger, kommer det alltids økonomer som forteller oss at spådommene vil slå til neste gang, bare man endrer på parametrene eller arbeidsmåten. Det er ingen grunn til å tro på økonomens spådom om at han vil bli bedre til å spå neste gang; er det en spådom som lett går i oppfyllelse, er det nettopp økonomens fortsatt manglende forståelse av økonomien når det gjelder.

Utover den nevnte spådommen rett ovenfor, som er kjernen i det jeg tar for meg denne gangen, vil jeg illustrere hvordan man lett kan se at ens spådommer går i oppfyllelse – nesten hver gang.

Ved to tidligere anledninger i fjor (se her og her) viste jeg en graf som illustrerer rapportert resultatvekst i forhold til estimert resultatvekst. All empiri og fornuft tilsier at analytikerne bruker siste observasjon som estimat på neste observasjon. For tiden har medianselskapet i S&P 500 rapportert en resultatvekst i fjerde kvartal på 16,9 prosent i forhold til fjerde kvartal i 2009. Medianselskapet i S&P 500 forventes å oppnå en resultatvekst på 18,8 prosent. Spådommen avviker fra fasiten med 1,9 prosentpoeng. Jeg synes det er en fulltreffer av en spådom; jeg sa at analytikerne vil bruke siste observasjon som estimat på neste års utvikling, og da bommet jeg med bare 1,9 prosentpoeng.

De siste to, tre årene har jeg vist tabeller og grafer som viser oss at analytikerne anbefaler de dyreste aksjene (se her og her). Det kan tenkes å være smart ut fra en momentumtankegang, men dumt ut fra en verdiperspektiv. Spørsmålet er om man trenger eksperter for å fortelle en om aksjen har høy eller lav pris/bok.

 

Grafen ovenfor er en oppsummering av data fra alle de selskapene i verden som følges av minst tre analytikere. De nesten 11000 aksjene er delt inn i fem like store grupper. Gruppe én er den mest populære gruppen, gruppe to den nest mest populære gruppen, og så videre. En rating på fem tilsier bare kjøpsanbefalinger, mens en rating på én tilsier bare salgsanbefalinger. Vi ser at det er en klar sammenheng mellom pris/bokog aksjens rating. Jeg har med andre ord nok en gang fått rett i spådommen om at analytikerne liker dyre aksjer.

Slik kan jeg fortsette. Problemet er at nesten ingen er interessert i disse spådommene. Tvert om ønsker enkelte en slutt på slike spådommer.

I de faktiske dataene finner jeg lite som minner om den verdensanskulelsen som finans- og økonomifaget baserer seg på. Derimot finner jeg hver dag eksempler på at markedene består av aktører som fortsetter å oppføre seg som de alltid har gjort; det er lite som tyder på at all verdens ny teknologi har endret aktørenes atferd.

Å spå og få rett er ingen kunst. Man må bare bestemme seg for hvilke spådommer man vil lykkes med. Starter man med empirien, i stedet for teorien, har man kommet et stykke på vei.