RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Trym Riksen

Thoughtcrime IS death

Ved inngangen til det nye året går det sport i å lage prognoser for hele inneværende år. Uheldigvis er slike prognoser verdt lite.

 

I George Orwell-novellen 1984 (publisert i 1949) forsøker myndighetene å kontrollere ikke bare det folk sier og gjør, men også hva de tenker. Uønskede tanker går under betegnelsen thoughtcrime. Et eget Thought Police så til at thoughtcrime ble slått ned på. Winston Smith, hovedpersonen i fortellingen, skriver følgende i dagboken sin:


Thoughtcrime does not entail death: thoughtcrime IS death. 

De som jobber i finans liker å tro at de er i stand til og får si det de ønsker. Etter en lang utdannelse ved prestisjefylte universiteter kommer de beste av dem inn i meglerhus, forvaltningsselskaper og uavhengige analyseselskaper i privat og offentlig sektor. Er det noen man i utgangspunktet burde ha grunn til å lytte til, er det nettopp denne kremen av lyse hoder.

 

Av én eller annen grunn virker det imidlertid som om analytikere i finans og økonomi styres vel så mye av et Thought Police som de undertrykkede i Orwells 1984. Spør du finansanalytikerne om hva de tror om fremtiden – som de får betalt for å ha en mening om – får man stort sett det samme, ofte forutsigbare, svaret.

 

Ved inngangen til et nytt år er det populært å komme med spådommer om hvor mye markedet skal gå opp (det spås aldri ned!) de neste 12 månedene. Siden 2000 har amerikanske strateger på Wall Street – som tilsvarer analysesjefene i norske meglerhus – spådd oppgang hvert år. Antallet optimister som tror på kursoppgang, har holdt seg mellom 70 og 100 prosent. Optimismen ved begynnelsen av det nye året er omvendt korrellert med kursutviklingen. I Europa er det samme tendens. I år spår strategene en kursoppgang på 7,6 prosent, i fjor spådde de en oppgang på 7,7 prosent og i 2005 spådde de en oppgang på 5,5 prosent.

 

Blant økonomene ser vi det samme mønstret. I desember 2006 var det bare én av 80 amerikanske økonomer som spådde en økonomisk nedgangskonjunktur i løpet av 2007. Er det virkelig bare i overkant av én prosents, eller der omkring, sannsynlighet for en økonomisk nedtur neste år? Ved inngangen til 2001, som var det siste året USA var i en resesjon, var det bare én av 34 økonomer som trodde økonomien ville oppleve negativ vekst. Da man sto midt oppi nedturen i mars 2001, var det bare en håndfull av disse 30-40 økonomene som hadde fått det med seg.

 

Det finnes mange flere slike eksempler på at finansanalytikere og økonomer stort sett ender opp med det samme svaret selv om man spør et stort utvalg. Det synes å være mer regelen enn unntaket at finansanalytikere tenker likt enn at originale tanker florerer. Resultatet blir som om finansbransjen er underlagt et Thought Police hvor kun én type tanker kan tenkes. Det ville selvsagt vært interessant å ha et eksakt svar på hvorfor det er slik. Sannsynligvis er svaret svært sammensatt og blant annet knyttet til menneskelig pyskologi. La meg likevel prøve å gi et par mulig forklaringer.

 

For det første lærer man som finans- og økonomistudent at faget har mekanistiske trekk. Putt inn et par forutsetninger og ut kommer fasiten. Som om man sto i kontrollrommet på en fabrikk og trykket på noen knapper og brytere for å få ønsket respons. Erkjennelsen av at markedet styres av mennesker – som har komplekse, ennå ikke kartalgte psykologiske trekk – sitter fortsatt langt inne i de fleste økonomiske miljøer. økonomisk teori har ikke plass til menneskelige trekk. Dette forsto Max Planck, han som oppfant kvanteteorien og regnes som en av tidenes fysikkteoretikere. Da John Maynard Keynes – én av økonomifagets store gründere – en gang spurte Planck om han ikke kunne tenke seg å begynne med økonomi, svarte kvantefysikeren: Matematikken er for vanskelig. Det var neppe den algebraen MBA-er, sivil- og sosialøkonomer blir undervist i han tenkte på.

 

At økonomi er mer enn ren matematikk, betyr slett ikke at man skal unngå å bruke matematikkens verktøy i finans og økonomi, men måten fagene har fått utvikle seg på – med klare mekanistiske trekk – har matematikken blitt brukt til å bygge opp en aura av mystikk og til å skyve viktige spørsmål under teppet. Dette var nok ikke hele intensjonen til en del av pionerene bak den såkalte likevektsteorien og matematisk økonomi, som selv hadde nettopp realfagbakgrunn (William Stanley Jevons [1835-1882] avbrøt studier i naturvitenskap på grunn av dårlig økonomi, flyttet til Australia hvor han jobbet med geologisk analyse og fattet senere interesse for samfunnsøkonomi og meteorologi, Léon Walras [1834-1910] studerte geologi før han fikk øynene opp for samfunnsøkonomi, Vilfredo Pareto [1848-1923] tok real- og ingeniørfag på universitetet og begynte karrieren i et jernbaneselskap, Irving Fisher [1867-1947] var utdannet matematiker og publiserte artikler om astronomi, mekanikk og geometri). Merk at disse pionerene var matematikere og realfagforskere som etter hvert ble økonomer. I dag kan man få inntrykket av at manger økonomer vil gjøre økonomi til et realfag.


Ironisk nok kommer mange av de viktigste implisitte angrepene på finans- og økonomifaget nettopp fra skolerte matematikere. I 1968 var den amerikanske matematikeren Roy Radner i stand til å bevise likevekt i økonomien med mer realistiske forutsetninger enn tidligere økonomer hadde operert med. Uheldigvis må alle mennesker i økonomien ha en regnekraft større enn et fotballstadion fylt med super-computere, hvis likevekt skal oppnås. Hvis ikke alle menneskene i økonomien har ubegrenset regnekraft til å beregne sin optimale tilpasning, bryter også denne modellen sammen. Radner skriver følgende:

The Arrow-Debreu world is strained to the limit by the problem of choice of information. It breaks down completely in the face of limits on the ability of agents to compute optimal strategies. […] Unfortunately, the consumer is not in a position to compute his optimal amount of liquidity at any time since this would require the results of computations that are to be performed only in the future!


Legg merke til utropstegnet i sitatet. Det er ikke ofte forfattere bruker utropstegn i det tørre fagtidsskriftet Econometrica (Vol. 36, Jan. 1968, s. 31-58), hvor Radner publiserte artikkelen. Radners Arrow-Debreu-kritikk kan virke sær, men følgende utsnitt fra NHH-professor Agnar Sandmos bok Samfunnsøkonomi – En idéhistorie (2006) viser hvor sentral nettopp slike – ifølge Radner urealistiske – likevektstanker er for økonomer. Sandmo skriver:


Det interessante med [Arrow-Debreu-] beviset var imidlertid at det viste at økonomer som arbeidet med generelle likevekstmodeller som var basert på «de vanlige forutsetningene», kunne ha god samvittighet når de stilltiende forutsatte at det eksisterte likevekt i modellen som de arbeidet med. Det generelle eksistensbeviset gjorde det overflødig å utarbeide eksistensbevis for mer spesielle modeller, så lenge disse modellene kunne betraktes som spesialtilfeller av den modellen som Arrow og Debreu hadde analysert.

 

Også andre matematikere av rang har sett med kritiske øyne på forutsetningene bak moderne finans og økonomi som fag. Den polskfødte Yale-professoren Benoît B. Mandelbrot, han som skapte fraktalgeometrien som fagområde, skrev allerede for godt over 40 år siden (1963) følgende i Journal of Business-artikkelen Variation of certain speculative prices:

It is my opinion that these facts warrant a radically new approach to the problem of price variation.

Mandelbrot kritiserer her finansfagets tilnærming til risiko – det vil si prissvingninger – som fortsatt baserer seg på franskmannen Louis Bacheliers doktoravhandling fra 1900. Bachelier beskriver tilfeldige prisvariasjoner, som kan bli analysert ut fra Gauss-kurvenes normalfordelingsspråk.

 

Da økonomi- og finansfagets pionerer tenkte ut de første modellene, hadde de få empiriske data å teste tankene opp mot. I dag er problemet mer å strukturere den raskt voksende mengden med empiriske data i en form som tjener analysen best mulig. Historisk har en del empiriske funn (som økonomers prognosefeil, verdi- vs vekstaksjer og sesongeffekter i aksjemarkedet) blitt avfeid som praktikeres lek med tall. Nå synes spørsmålene til moderne finans og økonomi å ha blitt så mange og enkle å få øye på i lett tilgjengelige historiske data at man må være nærmest religiøs for å ta den ortodokse læren bokstavelig.

 

At økonomien og samfunnet er såpass komplekse at det er – sannsynligvis – umulig å teoretisere dem ned til noen sider med matematiske formler, synes å være tungt å svelge for forsvarerne av moderne finans og økonomisk teori. Så lenge menneskelig psykologi ikke får lov til å ha en større plass i finans- og økonomifaget, kan vi kanskje ikke regne med at brukerne av faget – som analytikerne og strategene – kommer opp med mer realistiske prognoser.

 

Ensrettingen av økonomi som fag – hvor brudd med den ortodokse læren har vært ensbetydende med utfrysing og samstemthet blant økonomene har blitt tolket som bevis på fagets triumf – har muligens også smittet over på praktikerne. Alle oppmuntres fra de går på universitetet til å svelge det de lærer uten å stille for mange spørsmål. Dette er ganske utrolig med tanke på at økonomiskolenes avdelinger for markedsføring og organisasjonsteori (for ikke å snakke om universitetenes institutter for psykologi og sosiologi) opererer med helt annerledes og mer realistiske antakelser hva angår menneskelig atferd. Når man har kommet seg gjennom den økonomiske høyskolen, har man samtidig vist en svært god tilpasningsevne. Michael Lewis, som begynte karrieren som trader hos Salomon Brothers i London, skriver følgende i boken Liars Poker (1989):

 [Something] which struck me as tragic at the time was a strange surge in the study of economics at Harvard, the enrolment had tripled in ten years. At Princeton, in my senior year, for the first time in the history of the school, economics became the single most popular area of concentration. And the more people studied economics, the more an economic degree became a requirement for a job on Wall Street. There was a good reason for this. First, bankers wanted practical people, willing to subordinate their education to their careers. Economics seemed designed as a sifting device. Economics was prcatical. It got people jobs. And it did this because it demonstrated that they were among the most fervent believers in the primacy of economic life. […] The only inexplicable part of the process was that economic theory (which is what, after all, economics students were supposed to know) served almost no function in an investment bank.

Ifølge Lewis ser det ut til at finansanalytikere og økonomer utad sier det som høres riktig ut i forhold til ortodoks økonomisk teori, men selv driver de butikken etter helt andre prinsipper. Den samme observasjonen – i et miljø bestående av makroøkonomer – beskriver University of Maryland-professoren Robert H. Nelson i boken Economics as Religion (2001), etter å ha jobbet i nesten 20 år i Office of Policy Analysis of the Office of the Secretary of the Interior. Han skriver følgende i forordet: Economists think of themselves as scientists, but as I will be arguing in this book, they are more like theologians. The closest predecessors for the current members of the economic professions are not scientists such as Albert Einstein or Isaac Newton; rather, we economists are more truly the heirs of Thomas Aquinas and Martin Luther. Economists think that their role in society is to provide technical knowledge to operate the economic system […] However, another basic role of economists is to serve as the priesthood of a modern secular religion of economic progress that serves many of the same functions in contemporary society as earlier Christian and other religions did in their time. [In the Office of the U.S. Department of the Interior] I soon discovered that the details of formal economic calculations had little to do with most policy decisions reached in the department […] Rather, the greatest influence of economists came thorugh their defense of a set of values. Much of my own and other efforts of Interior economists were really to persuade others in the department to act in accordance with the economic value system […]. 

Ensrettingen av et fag som tilsynelatende er velutviklet med overbevisende matematiske teoremer, kan være én bidragende årsak til at finansbransjens prognoser er veldig like på tvers av miljøer, men like fullt uten evne til å være av særlig verdi for brukerne.

 

Fordi mange akademiske miljøer er mer opptatt av å flikke på gamle teoretiske modeller – som er skrøpelige når de testes mot realiteene – er mange forskere i ferd med å gå glipp av at verden er i ferd med å bli digitalisert. Digitalisering betyr at vi i dag har tilgang til ekstremt mye data om beslutningstakerne og meningsdannelsen i finansmarkedene. I enkelte tilfeller er det overraskende hvor kort de akademiske miljøene er kommet på en del områder hvor det i dag finnes data som venter på å bli analysert i en mer formell ramme. Ett eksempel er debatten om sesongeffekter i aksjemarkedet. Mange ortodokse økonomer hevder at disse effektene ikke eksisterer, men når vi finner at de dukker opp i økonomers estimatfeil, ledende og sammenfallende økonomiske indikatorer, selskapers offisielle finansielle guidance til markedet og resultatestimatrevisjoner, begynner indikasjonene om sesong å bli for sterke til at man kan fortsette å late som om de ikke finnes.

Se følgende linker for en diskusjon av slike effekter:

http://www.imarkedet.no/km_fil/3/2150073.pdf

http://pub.tv2.no/multimedia/na/archive/00252/Les_Riksens_rapport_252613a.pdf

 

Andre forklaringer, som er minst like viktige, på dårlige og ensrettede prognoser er det faktum at mennesker ikke liker å stå alene, selv 125 år etter at Ibsen skrev at den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene. Mennesker føler seg mest komfortable når de gjør feil sammen med andre. å være den eneste som gjør feil, når de andre gjør det riktig, er tungt å bære. Tyngre enn gleden ved å være den eneste som har rett. At det i tillegg er en logisk konsekvens at medianen (han som opererer med det midterste estimatet når estimatene rangeres i stigende rekkefølge) over tid vil gjøre det bedre enn mer enn 50 prosent av konkurrentene, er også besnærende for dem som lager prognoser. Søk mot midten og du er garantert suksess som prognosemaker! Du vil i alle fall gjøre det bedre enn de fleste av dine konkurrenter. Interessant nok er det liten grunn til å tvile på at disse sammenhengene også gjelder i andre sammenhenger og på andre samfunnsområder enn når det lages prognoser i finansbransjen. Forskjellen er at vi har god tilgang til atferdsbeskrivende data i finans, men ikke innenfor politikk eller fra styrerommene.

 

En annen åpenbar forklaring på verdiløse prognoser i finansbransjen er at at hele samfunnet ønsker positive nyheter. å lage en rosenrød aksjeanalyse er hverdagskost, men å markedsføre et short-case aggressivt for å overbevise markedsaktørene om at en aksje er en boble, regnes av enkelte som kursmanipulasjon. Uttrykket å skyte budbringeren hadde neppe dukket opp om det ikke var slik at vi misliker å få dårlige nyheter. Bryllup selger bedre enn skilsmisser, er en gjenganger vi hører fra Se og Hør.

 

Finans og økonomi som fag vil bare endre seg gradvis. Tenk bare på de nevnte Radner- og Mandelbrot-artiklene som ble skrevet for over 40 år siden. Det var først i 2002 at Daniel Kahneman og Vernon L. Smith fikk nobelprisen i økonomi for sine bidrag med å få mer psykologiske aspekter inn i økonomifaget. I tillegg er vi langt fra å kartlegge og ikke minst forutsi menneskelig atferd. Skal prognosene fra finansbransjen bli bedre, må man bli flinkere til å innse sine egne begrensninger (matematikk skal brukes, men ikke misbrukes), lære av sine feil (erfarne økonomer bommer beviselig like mye og stort som økonomer med mindre erfaring) og bli oppmuntret til å risikere å bomme stort (ha incentiver til å tenke annerledes og originalt, og ikke sette likhetstegn mellom økonomers samstemthet og deres evne til å bidra med verdifulle innspill i samfunnsdebatten). Vi må stimulere til mer Thought Crime!