*Nettavisen* Nyheter.

Usannsynlig gode nyheter

Kvartalsrapportene i USA har slått alle rekorder. Likevel lurer noen fortsatt på om vendepunktet har kommet.

81 prosent av kvartalsrapportene blant Standard & Poors 500-selskapene har slått analytikernes forventninger. Jeg har tidligere (se her) tatt for meg det støyende kvartalssirkuset, men argumentert for at store avvik fra støyfeltet likevel har informasjonsverdi.

Kvartalssesongen er ennå ikke over. 349 av selskapene i S&P 500 har rapportert, så siste ord er ikke sagt. Imidlertid skal det mye til for at helhetsinntrykket skal endre seg helt. Tredjekvartalstallene, i kombinasjon med forrige rapporteringssesong, utgjør de to beste kvartalssesongene noensinne hvis man fokuserer på i hvilken grad finansanalytikerne ble tatt på sengen.

Andrekvartalstallene i S&P 500 var inntil nylig de historisk beste kvartalsrapportene; 72,3 prosent av resultatrapportene var bedre enn analytikerne så for seg, mot et historisk snitt på 60 prosent. Hvis man bruker 72,3 prosent, rekorden fra forrige kvartal, som en forventning om antall positive kvartalsoverraskelser for tredje kvartal, finner man likevel at det er helt usannsynlig at 282 av hittil 349 kvartalsrapporter skulle ende med å slå analytikerestimatene.

For dem som lurer på styrken i resultatoverraskelsene, og ikke bare bredden, viser beregninger basert på kvartalsdata fra 1992 til og med 2008 at tredjekvartalstallene er 4,6 standardavvik over snittet fra 17-årsperioden (4,6 standardavvik skal i teorien aldri inntreffe). Medianselskapet i S&P 500 har nemlig levert kvartalstall som er 7,8 prosent over konsensusestimatet. Medianselskapet hadde inntil 2009 aldri levert kvartalstall som var mer enn fem prosent over analytikerestimatene. I 2009 har vi imidlertid sett den ene rekorden etter den andre: I første kvartal i år leverte medianselskapet et resultat som var 6,3 prosent over forventningene, i andre kvartal 6,6 prosent, og nå ligger medianoverraskelsen altså på 7,8 prosent. Veksten som sådan står det dårligere til med; medianselskapets årsvekst i resultatet ligger på minus 5,4 prosent. Det endrer likevel ikke på hovedinntrykket av at vendepunktet ligger bak oss.

BNP-tall i pluss

USA gikk ut av resesjonen en gang i løpet av sommeren 2009. Da jeg i juni i år sa at sannsynligheten var 50 prosent for at USA allerede var ute av resesjonen på dette tidspunktet (se her), var det få av leserne på økonominettstedet som var enig i den konklusjonen (se her). I ettertid har antallet optimister økt, og i forrige uke sa Nouriel Roubini at «den verste resesjonen i amerikansk økonomi siden 1930-tallet ser ut til å være over». De som nettopp har bevist at de ikke var med på å identifisere det vendepunktet som er bak oss, er fortsatt like sikre i sine spådommer om at ting ikke vil gå bra.

Det er mange årsaker til at mange bommer med økonomiske spådommer. Én av dem kan være at en del blander det strukturelle med det sykliske. Selv om verdensøkonomien for tiden opplever et vendepunkt i veksttakten, betyr ikke det at de langsiktige problemene og utfordringene forsvinner. Gjeldsoppbyggingen i den vestlige verden blir ikke nødvendigvis borte av et et syklisk oppsving i veksten. All erfaring tilsier imidlertid at disse sykliske vendepunktene i veksttakten er svært viktige for å forstå store svingninger i kapitalmarkedene. Så når man velger å ignorere den sykliske analysen, til fordel for den strukturelle, står man i fare for å lukke øynene for kapitalmarkedsbevegelser som både ødelegger og skaper formuer.

Det hadde vært fint om vi hadde hatt verktøy som var gode til å identifisere strukturelle problemer og disses påvirkning på økonomien med en god presisjon. Min erfaring er at det er enklere å få et noenlunde godt grep om sykliske skift enn strukturelle temaer. Gjeldsoppbyggingen i USA nådde eksempelvis allerede i 1995 et nivå man knapt hadde sett maken til i USA siden 1920-tallet. Man måtte imidlertid vente helt til 2007 og 2008 for at gjelden ble et problem alle snakket om.

Inn i det ene, ut av det andre

Er det noe vi kan lære av det jeg tok opp denne gang? Jeg tror historien om kvartalstallene og BNP i USA viser oss at vi mennesker ikke er spesielt gode til å ta inn over oss endringer. Selv finansanalytikere og makroøkonomer, som i utgangspunktet burde være eksperter på dynamikken i økonomien, viser gang på gang at de ikke henger med i svingene. Det leses, skrives og snakkes mye, men sjelden om de relevante tingene. Når virkeligheten innhenter ekspertenes modeller, ender man opp med avvik fra modellene som teoretisk sett ikke skulle være mulige. Det er nok en del forhold vi mennesker aldri kommer til å kunne modellere, men i noen tilfeller gjør vi overraskelsene større enn de fortjener å være.

Når man stadig (hver gang?) bommer på vendepunktene, og ikke justerer estimatene sine nok når vendepunktet er et faktum, må det være lov til å spørre hvilke verdier finans- og økonomieksperter egentlig tilfører samfunnet; vi vet de er dyre i drift, men vet ikke helt hvilke verdier de skaper. Men da kommer vi kjapt over til den spennende debatten om økonomifagets fremtid, og den typen refleksjoner blir det ikke plass til denne gangen. For den spesielt interesserte leser kan imidlertid én av mine første kommentarer være av interesse (se her), og en helt fersk faglig behandling finner du eksempelvis her.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.