Gå til sidens hovedinnhold

Usikkerhet: En oppsummering

I fire artikler har jeg sett på usikkerhet fra ulike vinkler. Her er et forsøk på en oppsummering.

I den første artikkelen, En serie om usikkerhet, åpnet jeg det hele med et filosofisk spørsmål: Er det grenser for hva vi kan vite?

I den andre artikkelen, Vår usikre verden I, så jeg på usikkerhet i et historisk perspektiv. Overtro er erstattet med sannsynlighetsteori, men Josefs gamle råd om å spare (korn) til perioder med dårlige høster, har likevel ikke gått ut på dato.

I den tredje artikkelen, Vår usikre verden II, viste jeg at sosialvitenskapen adopterte sannsynlighetsteorien fra 1600-tallet uten å spørre seg om metodevalget var fornuftig når man går fra en sikker verden (spill) til en helt annen verden hvor sosiale prosesser påvirker utfallet.

I den fjerde artikkelen, Vår usikre verden III, påpekte jeg det faktum at gamle røster som da Vinci, Goethe og Mitchell allerede har spådd utfallet av forsøk på å erstatte tro med viten, når disse forsøkene preges av svermeri og sofisteri. Den nye vitenskapen, kvantitativ samfunnsvitenskap slik vi kjenner den fra økonomifaget, minner derfor mer om et trossystem enn en klassisk vitenskap à la mer teoretiske grener som fysikk og kjemi og mer praktiske retninger som medisin.

Jeg tenkte å bruke en figur for å illustrere poenget mitt. Figuren er åpenbart inspirert av da Vincis tegning av den vitruviske mann.


I den enkle figuren ovenfor har jeg forsøkt å illustrere hva som skjer når man erstatter det ukjente med viten. Den blå firkanten illustrerer det området som vitenskapen klarer å kartlegge; det gjelder derfor å maksimere det blå feltet. I et spill er det fullt mulig å kartlegge alle muligheter og dermed forstå risikoen i spillet. Imidlertid finnes det enkle spill, som sjakk, hvor vi selv i dag ikke klarer å kartlegge alt. Poenget mitt er at det i en del tilfeller, som i

Pascal-Fermats utfordring

, er slik at den blå firkanten vil dekke alt som er å vite om et problem.

I naturvitenskapene er sammenhengene så robuste og lite dynamiske at den blå firkanten dekker så å si alt man trenger å vite om et problem. Det er derfor folk har klart å bygge broer som står, selv for flere tusen år siden. I dag bygger vi atombomber med stor suksess, og kristne, muslimer, jøder og buddhister følger alle de samme prinsipper for bygging av atombomber; det finnes bare én skole for atomfysikk.

Når vi kommer til samfunnsvitenskapene, klarer vi å kartlegge en hel del. Imidlertid er det som om vår viten omgis av et udefinert felt av sammenhenger vi ikke forstår, jf. den grå sirkelen. I sjakk er de grå feltene minimale (dagens sjakkcomputere er ganske gode til å vurdere en stilling med høy grad av matematisk presisjon), og i fysikkens verden har man klart å vinne terreng ved å utrydde de grå feltene; men også innenfor fysikken er det som om ny viten bringer med seg et nytt grått område vi ikke forstår så godt i dag. Likevel finnes det ingen alternative skoler for bygging av atombomber.

I de kvantitative samfunnsvitenskapene er det som om vår viten om de grå feltene er tidvis mindre i dag enn for 100 år siden. Dette poenget kunne man kanskje forutsett? Det sies at Max Planck (1858-1947), grunnleggeren av kvantefysikken, i sin tid ble spurt av John Maynard Keynes (1883-1946) om han kunne tenke seg å jobbe med faget økonomi. Planck skal ha sagt at matematikken var for vanskelig til å ta fatt på; derfor takket han nei til tilbudet om å bli økonom. Det skyldtes naturligvis ikke at Planck var en middelmådig matematiker (han var den beste), men at han innså at de grå feltene i samfunnsvitenskapene er så store at matematikerens verktøy ikke strekker til. Dessuten kan man anta at Planck så en annen ting: Økonomifaget blir fort et møtested hvor sterke interesser samles, og det er som kjent umulig å skape en ny vitenskap hvis noen har interesse av at vitenskapen skal bygges opp på et helt spesielt vis som gavner de sterke interessene.

I islam har man en regel som forbyr troende å avbilde folk, og spesielt Gud. Jeg er ingen islamkjenner, men finner mening i forbudet mot avbildninger gitt at det betyr at man bør være forsiktig med å gjøre håndfast det som med fordel bør være gjenstand for undring. Merk at dette synet ikke har noe med religion å gjøre hvis man tenker på religion som en form for forbud mot å tenke selv. Poenget mitt er at økonomifaget kunne ha kommet lengre hvis man innså at usikkerheten ikke reduseres ved å anta at de grå feltene i figuren ovenfor ikke eksisterer; tenk om det skjer så mye rart i de grå feltene at utfallet kan avgjøres av ting som skjer i de områdene hvor vi ikke har viten. Når er risikoen størst? Når man bare kjører på i 250 kilometer i timen på en vei man antar at man kjenner fullt ut, eller når man tilpasser farten til det faktum at grå felter kan dukke opp når som helst? Er det vitenskap å skape et sett med antakelser hvor de grå feltene neglisjeres? I noen tilfeller kan det være en fordel å leke med tall vel vitende om at talleken neglisjerer en hel del som kan avgjøre utfallet. Men har vi ikke mange eksempler etter hvert på at læregutter setter seg i mesterens sted med teorier hvor man har antatt bort de grå feltene?

Det kan muligens virke bakstreversk å ville fokusere mer på det grå når man kan bruke verktøy fra sansynlighetsteori og naturvitenskapene for å forstå dimensjoner av det blå best mulig. Hvorfor gå ut av boksen når det er morsomst innenfor boksen? Kan man komme videre i en vitenskap ved å fokusere litt på undring og ikke bare pøse på med kvantitativ kraft?

Selv tror jeg ikke det finnes et svar som er enten-eller. Selv om matematikken i økonomifaget var for vanskelig for Planck, ser jeg ikke bort fra at genuin viten - det vil si å erstatte det grå med det blå - kan skje gjennom matematiske modeller og pur kvantitativ kraft. Likevel tror jeg økonomifaget ville kommet lengre med mer ydmykhet i forhold til det grå fra figuren ovenfor. Josefs råd om å bygge kornlagre for dårlige år skjedde helt uten dagens matematiske verktøy og regnekraft; likevel er det som om rådet er like aktuelt i dag, eller? Har det moderne økonomifaget gjort oss i stand til å konsumere morgendagens forbruk uten konsekvenser? Og hva kan økonomer lære oss om verdiskaping i dag? Selv finner jeg størst mening i Thorstein Veblens (1857-1929) syn på institusjonene (merk at den tidligere nevnte Wesley Clair Mitchell var Veblens doktorgradssudent). Veblen påpekte at det eneste som skiller oss fra steinaldermennesket, er institusjonene - det vil si sosialt utbredte vaner eller sosial tenkning. Når man holder «teorien» om verdiskaping så enkel, hva sier det oss om potensialet i eksempelvis nullrentepolitikk og kvantitative lettelser, som er moderne økonomers svar på alle de vanskelige spørsmålene (f.eks. lavere trendvekst og fallende produktivitet) i dag?

Har verden blitt et tryggere sted av å putte viten inn i den blå boksen og anta bort det som skjer i det grå? Gitt at utfallet ofte avgjøres av det som skjer i det grå, kan verden bli et mer risikofylt sted å være ved å anta at det grå ikke eksisterer.

Reklame

Mobilselskap kutter prisene - sjekk hvor mye du sparer