RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Trym Riksen
Sist oppdatert:

Uten verdi

Selskaper som Google og Facebook er verdt flere tusen milliarder kroner. Men det skal bare et lite knips til før selskapene er verdiløse.

Når du blir en del av Google eller Facebook, inngår du i dag en kontrakt hvor du gir selskapene en fullmakt til å hente inn informasjon om deg og din aktivitet
Når du blir en del av Google eller Facebook, inngår du i dag en kontrakt hvor du gir selskapene en fullmakt til å hente inn informasjon om deg og din aktivitet Foto: Damien Meyer (AFP)

En del foretak i den nye økonomien har ingen fysiske produkter å selge. Det de selger, er deg og meg. All verdens informasjon om vår gjøren og laden samles inn, analyseres og selges for milliarder av kroner.

Tilsynelatende er det ingenting galt i den virksomheten eksempelvis Google og Facebook bedriver. Skeptikere har imidlertid lenge påpekt at overvåkningen av oss er forbundet med problemstillinger knyttet til privatlivets fred. For det er ingen tvil om at en del selskaper vet mer om oss enn vi har oversikt over selv.

Da selskapene i den nye økonomien startet opp for omtrent 20 år siden, var det mest optimisme knyttet til de nye foretakene. Dermed kunne selskapene selv styre som de ville uten innblanding fra myndigheter eller andre. At ingen skeptiske røster fikk komme til, skyldes sannsynligvis at vi lever i nyliberalismens tidsalder, et tema jeg tok opp tidligere i en serie artikler. Ifølge nyliberalistisk logikk kan ikke selskapene gjøre noe galt fordi konkurransen vil hindre overtramp.

Helt i det siste har debatten om informasjonsinnsamling kommet på dagsorden for alvor, 20 år etter at Google ble grunnlagt. Selskaper som Facebook lover bot og bedring, men advarer om at det vil ta tid å legge om kursen. Heldigvis finnes en langt enklere løsning på problemet knyttet til uønsket informasjonsinnhenting.

Når du blir en del av Google eller Facebook, inngår du i dag en kontrakt hvor du gir selskapene en fullmakt til å hente inn informasjon om deg og din aktivitet. De færreste har innsikt i hva slags informasjon som hentes inn, hva den brukes til og hva konsekvensene kan være på lengre sikt. Sånn sett har selskapene en informasjonsfordel i forhold til deg og meg.

Gjeldende forretningspraksis kan kalles «opt out», det vil si at du aktivt må gjøre endringer i profilen din for å unngå uønsket informasjonsinnsamling. Hvis myndighetene våre ville, kunne de imidlertid ha påbudt selskapene en «opt in»-regel, det vil si at alle brukerne aktivt måtte ha krysset av hvilken informasjon de ønsker å gi fra seg. Og når selskapene endrer forretningsvilkår, som de gjør jevnlig, må hele prosessen gjøres på ny. Ved å gjøre noe så enkelt som å pålegge selskaper «opt in» for alle brukere i stedet for «opt out», ville hele problemstillingen vært borte. Det samme hadde markedsverdien av Facebook og Google. Med et knips hadde verdien av selskapene vært null.

Verken Facebook eller Google er livsnødvendige tjenester. Vi hadde klart oss fint uten. Det finnes alternativer som ikke koster all verden. Og myndighetene kunne også stilt krav til selskapene om at det må gjøres enkelt å ta med seg hele epost- eller filmsamlingen sin til alternativene.

Så hvorfor gjør ikke myndighetene noe? Årsaken er åpenbar. Selskapene i den nye økonomien driver ikke bare med innovasjon og utvikling. De bruker også mye tid, ressurser og penger på lobbyisme slik at politikere ikke står på din side, men på selskapets. Derfor skjer ingenting. Hvis myndighetene la vekt på din interesse, ville en rekke selskaper ha vært verdiløse, og det er nettopp det lobbyistene jobber for at ikke skal skje.

Tvilsom praksis i den nye økonomien står i fare for å gjøre uttrykket «privatlivets fred» om til noe som tilhører fortiden. Men borgernes interesser taper mot selskapenes interesser fordi myndighetene tar selskapenes parti mot deg og meg.