*Nettavisen* Nyheter.

Vår usikre verden III

Akademikere har i snart 100 år forsøkt å bruke sofistikert matematikk for å utrydde usikkerhet og bane vei for viten i samfunnsfagene. Dessverre har ikke verden blitt et sikrere sted. Hva gikk galt?

Dette er den fjerde artikkelen i en serie om usikkerhet. De tidligere artiklene finner du her:

Bare de siste årene er det sannsynligvis skrevet tonnevis av bøker om alt som er galt med økonomi- og finansfaget. Så hva kan en liten bloggartikkel tilføre? Jeg vil bruke da Vinci, Goethe og Mitchell for å illustrere poenget mitt; jeg tror ingen av de tusener av artikler og bøker om emnet har brukt nettopp disse tre for å diskutere kildene til mangelen på progresjon i økonomi og finans. Så det er kanskje noe nytt her likevel?

Leonardo da Vinci (1452-1519) levde i en tid hvor kirkens religion sto sterkt. En kjent da Vinci-tegning kalles den vitruviske mann. Jeg har tidligere omtalt tegningen slik:

«Husk at da Vinci tegnet illustrasjonen på den tiden da sirkelen hadde stor betydning for verdensanskuelsen. Mens andre tegnere forsøkte å få «Det vitruviske menneske» til å passe inn i en sirkel med en kvadratisk firkant innenfor (se f.eks. her) - med tydelig strukkede legemsdeler som resultat - endte da Vinci opp med en illustrasjon hvor «det perfekte» menneskets anatomi ikke passer inn i både firkanten og sirkelen på samme tid. Da Vincis empiriske studier av menneskekroppen bidro til at menneskekroppen sprengte grensene for datidens perfeksjon, «som om tegneren ønsker å si at teori er ok, men at den må stemme med virkeligheten», konkluderer David Orrell i «The Future of Everything». Mens Vitrivius strakk menneskets proporsjoner for å få mennesket inn i modellen, lot da Vinci empirien bestemme utfallet av arbeidet. Det ligger med andre ord en mulig sterk implisitt kritikk av de etablerte (sannheter) og status quo i da Vincis tegning, en kritikk som skulle vokse seg sterkere gjennom renessansen».

Poenget her er at religion og paradigmer kan gjøre oss blinde for sannheten. På 1400-tallet satte kirken begrensninger for menneskers frihet og det var livsfarlig å utfordre de gjeldende sannhetene. Leonardo da Vincis tegning kunne oppfattes som kjettersk fordi den beviste at datidens modell ikke var egnet til å beskrive virkeligheten.

Så kom renessansen, det jordsentriske verdensbildet ble avløst av det solsentriske, og stagnasjon ble avløst av progresjon. Mange måtte dø for sin overbevisning i denne prosessen.

Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) var en mann som høstet mange av de fruktene som renessansen brakte med seg. I dag forbinder vi Goethe med diktning, men han drev også på med mye annet. I dag har samfunnet blitt så spesialisert at folk vil ha vanskelig for å innse at én og samme mann kunne være dikter, vitenskapsmann og politiker på samme tid. Jeg tenkte å bruke både et sitat og et dikt for å illustrere hvordan vitenskapsmannen Goethe tenkte.

Goethe sa at innhold uten metode fører til svermeri, metode uten innhold til tomt sofisteri (eg. Gehalt ohne Methode führt zur Schwärmerei; Methode ohne Gehalt zum leeren Klügeln). Jeg leser sitatet som en advarsel mot konsekvensene av dårlig vitenskap. Det vil si; det er ikke vitenskap hvis innhold eller metode mangler. Vitenskap krever at de to ingrediensene er til stede på samme tid. Jeg vil komme tilbake til hvorfor det er så vanskelig å få til dette i praksis.

Goethe skrev mange historier og historien om trollmannens læregutt passer godt i denne sammenhengen. Bare se på oppbyggingen av diktet Der Zauberlehrling (1797) så får du en anelse om utviklingen i historien (fra Wikipedia):

  1. Überheblichkeit und Wichtigtuerei (arroganse og pompøsitet)
  2. Umsetzung des Vorhabens (implementering av prosjektet)
  3. Machtrausch (maktens rus)
  4. Angst und Verzweiflung (angst og fortvilelse)
  5. Hilfloses Schimpfen (hjelpeløs kjefting)
  6. Verzweiflungstat (desperasjon)
  7. Hilferuf (rop om hjelp)
  8. Rettung durch den Zaubermeister (mestertrollmannen kommer til unnsetning)

Kort oppsummert: Lærlingen gjør opprør mot mesteren; han ønsker selvstendighet. På grunn av massiv inkompetanse fører lærlingens førsøk på trolldomskunster til det reneste kaos.

Nå kommer vi til Mitchell; hvem er det? Wesley Clair Mitchell (1874-1948) var økonomifagets mester på tidlig 1900-tall, men i dag er det så å si ingen som kjenner til ham. Mitchell grunnla det statistiske byrået i USA, National Bureau of Economic Research, i 1920. Hensikten med opprettelsen av et statistisk byrå var å bringe innhold inn i et økonomifag som også slet med metoden. Mitchells arbeid munnet ut i en rik statistikkbank og utviklingen av konjunkturindikatorer som ga opphavet til en gryende forståelse av konjunktursyklusene. Jeg våger påstanden om at Mitchell forsto mer av svingningene i økonomien enn dagens økonomer. Mitchell behersket innhold (økonomisk statistikk) i den grad at han var i ferd med å danne en skole hvor både innhold og metode kunne forenes hvis skjebnen ville.

Inn fra siden kom en fremadstormende økonom ved navn Tjalling C. Koopmans (1910-1985). Han skrev i 1947 en fagartikkel med tittelen «Measurement Without Theory». Fagartikkelen var et direkte angrep på Mitchells livsverk «Measuring Business Cycles» fra 1946. Mitchell døde like etterpå (i 1948) og var ikke lenger i stand til å forsvare økonomifaget mot lærlingene som ville bruke matematikk og naturvitenskapens metoder for å lykkes med sine trolldomskunster.

Koopmans fikk den såkalte nobelprisen i økonomi i 1975. Det var en overtydelig markering av at den nye skolen hadde vunnet og at mesteren Mitchell måtte glemmes. Jeg skriver som regel «den såkalte nobelprisen» om den årvisse markeringen hvor Nobels navn brukes for å kaste glans over flinke økonomer. I 1969 fant den svenske Riksbanken på et PR-kupp av de sjeldne. Sentralbanker har alltid ønsket selvstendighet, en armlengdes avstand fra demokratiske institusjoner. Fordi sentralbankens makt må baseres på et eller annet, fant Riksbanken ut at de ville øke økonomifagets status ved å knytte økonomiprisen opp mot Nobels øvrige priser i naturvitenskapene. I dag tror folk at den såkalte nobelprisen i økonomi har noe med Nobels testament å gjøre, men økonomiprisen er bare en konstruksjon; et særdeles vellykket PR-påfunn mot Nobel-familiens vilje.

Fra 1969 til i dag har økonomifaget befestet sin posisjon som leverandør av viten til beslutningstakere i samfunnet. Men hvor mye viten er det egentlig snakk om og hvor mye er et trossystem, eller religion som teologer kaller trossystemer? Jeg skrev tidligere at jeg ville komme tilbake til hvorfor det er så vanskelig å forene både innhold og metode i samfunnsvitenskapene. Hvis du aksepterer at økonomifaget er et trossystem, en religion, ser du klarere at fakta står i veien for dette trossystemets makt. For øvrig har du de rene sjarlataner og kvakksalvere, for eksempel selgere i finans (se for deg Zolen og Månen i Bør Børson), som forsøker å få folk til å tro på det de sier. Hvis kvakksalvernes påstander hadde blitt utsatt for et minimum av metodisk gjennomgang, for eksempel helt enkel sannsynlighetsregning, hadde man sett at spuriøse sammenhenger ble fremstilt som sannhet. Sånn sett er økonomi og finansfaget interessant. Yppersteprestene bedriver sofisteri (metode uten innhold), mens praktikere bedriver svermeri (innhold uten metode). At slikt (det vil si sofisteri og svermeri) forekommer side om side innenfor samme fagretning (det vil si finansakademikere og finanspraktikere) er interessant og har sannsynligvis med det faktum å gjøre at det ligger mye penger for alle parter i symbiosen å ikke påpeke det åpenbare.

Ta en titt på oppbyggingen av Goethes dikt om trollmannens læregutt igjen. Og så setter du diktet inn i dagens kontekst med for eksempel gjeld, sentralbanker, kvantitative lettelser og negative renter. Dessverre er det bare i eventyret at der Zaubermeister kommer tilbake og redder verden fra kaos. I virkeligheten er det læregutter som styrer showet og butikken, og som benytter seg av nobelprisbelønnede teorier uten innhold og metode (som regel er det innhold som mangler i økonomiske teorier fordi akademikere ikke er like opptatt av empiri som Mitchell var; det vil si at økonomiske teorier oftere er sofisteri, selv om svermeri er utbredt blant praktikere av økonomiske teorier).

I motsetning til på 1400-tallet har vi i dag ingen da Vinci som på mesterlig vis påpeker at dagens modeller for å forstå samfunn og usikkerhet er uegnet. Vi har ingen som med tyngde kan vise oss at dagens religion og paradigme gjør oss blinde i den grad at usikkerheten øker i stedet for å minke.

Multigeniet da Vinci viste med stø hånd og skarp penn at datidens paradigme ikke tålte møtet med virkeligheten. Så kom renessansen, det gamle paradigmet falt og la grunnlaget for et nytt paradigme. Til tross for betydelige vitenskapelige fremskritt er det som om 1700-1800-tallets klareste hjerne og penn advarte mot følgene av dagens dårlige vitenskap. I nyere tid så vi at Mitchells empiriske skole ble avløst av læregutter som erstattet innhold med metode i det som på slutten av 1960-tallet beskrives best av kapittel 1 i diktet om trollmannens lærebok: Arroganse og pompøsitet (Überheblichkeit und Wichtigtuerei). I tiårene etter 1970 har det ene kapitlet etter det andre fra Der Zauberlehrling fått utfolde seg.

Jeg lovet leseren et forsøk på å kaste lys over samfunnsvitenskapens fravær av suksess i å bringe viten inn på områder som var mørke og preget av usikkerhet. Kjente navn som da Vinci og Goethe ble brukt for å fortelle en historie som oppsummeres av at Mitchells empiriske skole måtte vike for et mer matematisk og modellorientert økonomifag. En slik kort fortelling vil ikke løfte hver sten og må ty til forenklinger. Jeg har flere steder malt med bred pensel i denne artikkelen. Det finnes eksempelvis mye forskning innenfor økonomi og finans som har gitt oss lys der det før var mørke; men hovedpoenget mitt består, slik jeg ser det. Eksempelvis elsker økonomer - både praktikere og akademikere - å bruke begreper som standardavvik og statistisk signifikans som bevis på sammenhenger i samfunnet. Mitchell advarte i sin tid mot å bruke normalmodellen og standard statistiske verktøy lenge før matematisk sofistikerte value-at-risk-modeller kolliderte i møtet med virkeligheten i nyere tid. Og hva er poenget med å bruke begrepet «statistisk signifikant» i omtalen av fenomener som har med sosiale sammenhenger å gjøre, som om disse sammenhengene fulgte naturens lover; poenget må vel være å demonstrere at forfattere som uttrykker seg slik, bare er læregutter?

Da Vinci, Goethe og Mitchell fungerer kanskje som påminnere om déjà vu; den som er litt historisk interessert, sitter igjen med inntrykket av at han har sett denne filmen før. Det er mer tilfeldigheter inne i bildet enn vi liker å tro, og et paradigme etterfølges bare av et nytt. Sterke interesser og folks behov for å vite i tilfeller hvor vi er best tjent med å undre, tro og stille spørsmål, gjør at veien mot viten og mindre usikkerhet i samfunnsvitenskapen er mer kronglete enn trollmannens læregutter vil ha det til.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.