RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Trym Riksen

Wall Street slår Nord-Korea

Nord-Korea bløffer og lyver. Mens vi ler av de nordkoreanske skrønene, slukes Wall Streets løgner med naiv begeistring.

Jeg har i en serie på hittil fem artikler vist at mange av aktivitetene på Wall Street er uten mening og verdi. Artikkelserien har belyst det jeg kaller «Wall Street Smoke and Mirrors», inspirert av Agatha Christie-romanen med liknende tittel («They Do It With Mirrors»). Til forskjell fra krimromanen er det ingen mennesker som dør i Wall Streets lek med speil; det er bare tilliten til institusjonen som over tid kveles og står i fare for å dø.

Den interesserte leser finner de tidligere artiklene ved å klikke på disse lenkene:

  1. Wall Street Smoke and Mirrors I
  2. Wall Street Smoke and Mirrors II
  3. Wall Street Smoke and Mirrors III
  4. Wall Street Smoke and Mirrors IV
  5. Wall Streets lek med speil

Samme tema ble belyst tidligere i år på sterkt kondensert vis i DN, og her finner du lenke til avisversjonen samt en redaksjonell oppfølgingsartikkel:

«Dette virker altfor enkelt», sa professor og NHH-rektor Frøystein Gjesdahl etter å ha lest DN-kommentaren om Wall Streets lek med speil. La meg nå belyse den innledende påstanden om at publikum, erfarne professorer medregnet, sluker «Wall Streets løgner med naiv begeistring», mens «vi ler av de nordkoreanske skrønene».

Historien om den avdøde nordkoreanske lederen Kim Jong-ils bragder på golfbanen gikk hele runden i verdens medier for noen år siden, jf. dette oppslaget i VG. Ifølge Nord-Korea klarte Kim 11 hole-in-ones den første gangen han spilte golf. Selv om den nordkoreanske lederen sikkert fikk grundig innføring og trening før han gikk sin første ordentlige golfrunde, ler vi naturligvis av påstanden. Ifølge Golf Digest er sannsynligheten for hole-in-one én til 2500 (0,04 prosent) for profesjonelle spillere, én til 5000 (0,02 prosent) for spillere med lavt handicap og én til 12500 (0,008 prosent) for amatører. Kim havner nok i siste kategori.

Sannsynligheten for å slå 11 hole-in-ones for en amatør med hole-in-one-sannsynlighet ved hvert hull på 0,008 prosent, er mikroskopisk, nærmere bestemt én til 2,7*10^41 (dvs. 1 delt på 2700000000000000000000000000000000000000000). Er det rart vi lo av den nordkoreanske løgnen?

Så kommer vi til Wall Street. Jeg har vist at selskapene i Standard & Poor's 500-indeksen overrasker positivt resultatmessig i forhold til analytikerforventningene i langt større grad enn 50-50, jf. figuren i denne lenken fra den tredje artikkelen i serien. Om analytikerne blir negativt eller positivt overrasket over kvartalsresultatene, kan med andre ord ikke sammenliknes med fair play, som å slå kron-og-mynt om utfallet; en pen måte å si det på, er at Wall Streets mynt er skjev.

For fem år siden, da tredjekvartalstallene for 2009 ble presentert, overrasket 79,5 prosent av selskapene i Standard & Poor's 500-indeksen positivt i forhold til analytikernes forventninger. Hvis Wall Street hadde hatt integritet, og sannsynligheten for en positiv overraskelse over tid var like stor som en negativ overraskelse, kunne resultatoverraskelsene sammenliknes med kron-og-mynt. Det åpenbart utfordrende her er at sannsynligheten for å oppnå et svært avvikende utfall fra 50-50 i kron-og-mynt etter 500 kast er så å si null. Sannsynligheten for å slå kron eller mynt i 55 eller 45 prosent av tilfellene etter 500 kast er bare én prosent. Større avvik fra 50 prosent enn fem prosent hver vei er svært lite sannsynlig; slik virker de store talls lov på sannsynligheter hvis det er fair play og ikke juks.

Så kommer spørsmålet: Hva er sannsynligheten for å slå mynt i 79,5 prosent av tilfellene, slik de 500 selskapene i Standard & Poor's gjorde i tredje kvartal 2009? Sannsynligheten er null, nærmere bestemt én til 3*10^42 (dvs. 1 delt på 3 med 42 nuller etter). I tredje kvartal i år overrasket de 500 selskapene i den amerikanske børsindeksen positivt i 74,5 prosent av tilfellene; sannsynligheten for et så skjevt utfall i kron-og-mynt er én til 4*10^29. Slik er det i kvartal etter kvartal. Wall Street slår Nord-Korea i løgn. Det er som om selskapene i S&P 500 slår flere hole-in-ones hver eneste gang det er kvartalsrapportering. Hvorfor lo man av Kim Jong-ils påståtte golfbragder, mens Wall Streets bragder besynges?

Publikum og vanlige investorer er kanskje ikke så gode i sannsynlighetsregning, men hva med NHH-professoren som ikke reagerte på den skjeve overvekten av positive kvartalsoverraskelser?

NHH-professoren og -rektoren fant det heller ikke sannsynlig at incentiver teller for å forstå mønstrene i Wall Streets lek med speil.

«Han mener det heller ikke stemmer at aksjeanalytikerne får lukrative oppdrag fra selskapene de analyserer», sto det å lese i DN-artikkelen. Et par uker etter at artikkelen sto på trykk, publiserte den samme avisen en artikkel med tittelen «Storbanker solgte positive aksjeanalyser».

Ingressen ble formulert slik:

«Noen av klodens største meglerhus og banker tilbød et selskap positive aksjeanalyser i bytte mot lukrative oppdrag da det skulle gå på børs».

Professorens naive holdning til Wall Street forteller en hel del om hvorfor sirkuset kan fortsette, år etter år. Man stoler på den man har tillit til, men det normale er at tillit forsvinner i kjølvannet av gjentakende løgner. På Wall Street har løgnen blitt det normale, mens sannheten er unntaket.

Vi ler av Kim Jong-ils påståtte golfbragder. Samtidig besynges selskapene i Standard & Poor's 500 hver gang det er kvartalsrapportering. Snart er det en ny runde med rapporter; kanskje du vil se på seansen med andre øyne enn før?