Gå til sidens hovedinnhold

Lite lys og lite varme

Det eneste som ikke går under i dette flaue gildet er spesialeffektene.

Mennesker i solen- Norge 2011. Regi: Per-Olav Sørensen. Med: Ingar Helge Gimle, Kjersti Holmen, Ane Dahl Torp, Jon Øigarden, Ghita Nørby og Oscar Lunde

Aldersgrense: 11 år

Det produseres mer norsk film enn noen sinne, og stadig nye filmsjangre prøves ut av våre hjemlige filmskapere. Nå er visst turen kommet til «dommedagskomedie», som er merkelappen «Mennesker i solen» har fått.

Onde tunger vil ha det til at Roland Emmerichs «2012» tilhørte samme sjanger, men tv- og teatermannen Per-Olav Sørensens spillefilmdebut har nok mer til felles med den lett absurde og tungt pinlige norske nittitallsfilmen «Ballen i øyet».

LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER

«Mennesker i solen» er basert på Jonas Gardells teaterstykke, som forfatteren og humoristen selv har omskrevet til filmmanus. Og med unntak av noen ganske imponerende spesialeffekter, føles materialet stadig vekk påtrengende teatralsk.

Filmen utspiller seg på et fritidshytteområde i Sverige, hvor to norske par bestemmer seg for å feire St. Hans-aften sammen. Det skrikende fraværet av idyll forstyrres først av en urovekkende dansk kone (Ghita Nørby), deretter av samtlige tegn fra Johannes Åpenbaring på at jorden tar kvelden. Hvilket den altså gjør, mens våre «venner» forsøker å feste og kose seg (men egentlig bare hakker løs og rakker ned på hverandre).

Til å være en film om dommedag, skjer det imidlertid utrolig lite i «Mennesker i solen». Poenget her er vel at menneskene har nok med seg selv (og å være kjipe mot sine nærmeste) mens verden går under rundt dem. I hvert fall hamres dette inn i hver eneste scene. Men filmen har ingen egentlig konflikt, kun krangling. Karakterene gjør som nevnt aldri noe annet enn å kjefte på hverandre og/eller reagere unaturlig, på en slik måte at manusforfatter og regissør kan kalle stykket, unnskyld, filmen for «absurdistisk».

Og det må de for så vidt få lov til. Å kalle den en komedie, synes jeg derimot er for drøyt. For her er det fint lite å le av. Humor er ikke det samme som å sette karikerte personer i en unaturlig situasjon og la dem la dem uttale dialog ingen ville sagt i virkeligheten. Gardell av alle burde vite bedre enn dette.

De nevnte karakterene er forsøksvis gjort konsistente: Stig (Ingar Helge Gimle) er munter og plump, Siv (Kjersti Holmen) er bitter og grinebitersk, Ingrid (Ane Dahl Torp) er nevrotisk og underdanig, og Stig (Jon Øigarden) er streng og urettferdig. Her stopper imidlertid enhver likhet med virkelige mennesker. Og derfor virker det umulig for skuespillerne å forholde seg til rollene sine.

Mest av alt framstår karakterene som en slags parodier på «vanlige folk» i feriemodus, slik de gjerne ses (ned) på av folk som aldri selv ville feriert et sted man kan komme i fare for å møte andre turister.

Det er med andre ord mye som skygger for sola her. Eneste glimt av lys er Storm Studios nevnte spesialeffekter, som holder et nivå man ikke har sett i noen norsk film tidligere. Forhåpentligvis kan synet av disse stimulere kreativiteten i produksjonsmiljøene rundt om i landet.

Utover dette, er «Mennesker i solen» et prosjekt som burde møtt sin dommedag på idéstadiet.

SE VIDEO AV MENNESKER I SOLEN

HTML EMBED
Reklame

Nå: Vi selger ut Pondus-bøkene på lager fordi vi skal flytte

Kommentarer til denne saken