Gå til sidens hovedinnhold

Mobbeofferet Jeanette (28): - Kallenavnet mitt på skolen var «Dritt»

Nå tar hun et sterkt oppgjør med dem som mobbet henne i seks år.

(Nordlys) «De sa at jeg ikke var verdt noe, jeg fikk kallenavnet DRITT, og at det beste for dem ville vært om jeg tok mitt eget liv.»

Slik begynner Jeanette Ellefsen (28) fra Tromsø sitt åpne brev til mobberne og lærerne som ikke gjorde noe for å forhindre mobbingen. Brevet, som hun publiserte på sin egen Facebook-profil, søndag ettermiddag er sterk lesning.

- Jeg har gått til psykolog de siste månedene, og etter hvert som jeg har blitt sterkere som en følge av terapien har jeg kommet til at jeg måtte ta tak i dette. Vise overfor mobberne og lærerne at de ikke klarte å knekke meg til slutt likevel, sier hun til Nordlys.

Livet ble snudd opp ned i 3. klasse

Ellefsen forteller om hvordan livet hennes ble snudd opp ned for snart 20 år siden da det i 3. klasse begynte en ny gutt i klassen hennes. Frem til da husker hun barndommen som uproblematisk.

- Da hadde jeg venner. Alt var bra og normalt, slik jeg husker det. Så begynte han i klassen og vi fikk beskjed om å ta godt i mot ham siden han var ny og ikke kjente noen. Jeg prøvde å være snill og hyggelig mot ham. Jeg er en person som prøver å ta vare på alle, men det likte han ikke. Jeg vet ikke hvorfor, om det var fordi jeg var en jente som forsøkte å bli venn med ham, eller hva det var som utløste det, sier hun til Nordlys, og fortsetter:

- Han begynte å hakke på meg, noe jeg ikke brydde meg med i begynnelsen. Men så fikk han flere med seg. Stadig flere, og etter vel et års tid var jeg alene i klassen. Jeg var ikke lengre velkommen i noen sin gruppe på gruppearbeid. Jeg vandret alene i friminuttene og fikk beskjed av de andre i klassen om å ikke nærme meg dem.

Trodde hun skulle være alene resten av livet

Ellefsen forteller at hun ble som en følge mer og mer ensom - mer og mer innesluttet.

- Jeg fikk høre fra de andre at det beste var hvis jeg bare gikk hen og døde. Jeg ble truet om at de skulle ta meg på skoleveien, og jeg begynte derfor å gå omveier for å komme meg hjem, sier Ellefsen, som beskriver flere situasjoner hvor hun også ble utsatt for fysisk vold fra andre elever.

Til slutt trodde den unge jenta at hun kom til å være alene resten av livet. Det hjalp heller ikke å si i fra til lærere og foreldre.

- Det eneste lærerne gjorde var å kalle inn til meldingsmøter mellom mobberne og meg. Her skulle vi bli enige om å være venner. Men det hjalp ikke, og etter hvert fikk jeg høre fra lærerne at jeg skulle heve meg over det, bli litt tøffere og vise at jeg ikke tok meg nær av mobbingen. Da mente de at dette skulle slutte.

Ingenting hjalp på situasjonen

Ellefsen forteller at foreldrene hennes gjorde alt de kunne for å hjelpe henne. De hadde møter både med Stakkevollan barneskole og med foreldrene til de som mobbet henne. Uten at det hjalp.

- Til tider ble det heller verre da man ble sett på som en sladrehank. Noe som igjen førte til at jeg etter hvert ikke fortalte alt hjemme da jeg ikke ville at situasjonen skulle bli verre. Jeg trakk meg heller inn i meg selv, ble innesluttet og lot frustrasjonen gå ut over min familie. Slamret med dører og gråt.

Ellefsen forteller at dette pågikk over en seks år lang og vond periode. Heller ikke da hun ble flyttet over Grønnåsen ungdomsskole ved slutten av barneskoletiden ble ting betraktelig bedre.

- Jeg kom i en ny klasse, men flere av de verste mobberne fra barneskoleklassen min havnet i den samme klassen som meg. Og selv om det var flere nye i klassen, så hang fortiden med. Mangelen på selvtillit. Å ikke kunne tro på at man var god nok. Dette er ting jeg har slitt med siden, forteller hun åpenhjertig.

Men vendepunktet hadde da allerede kommet.

Redningen kom i form av en superhelt

- Siste året på barneskolen fikk vi en mannelig lærer. Han var ung og nyutdannet, og er min superhelt den dag i dag. I starten var jeg faktisk redd ham. Han var to meter høy, og jeg tenkte at de andre i klassen få ham over på deres side siden han var så ung. Men i stedet for så så han meg. Forstod hva det var som skulle til for å få meg gjennom skolehverdagen. I motsetning til de andre lærerne gav ham meg følelsen av å være like mye verdt som de andre. Han kom bort til meg og spurte om jeg hadde det bra, sier hun, og fortsetter:

- Takket være ham klarte jeg etter hvert å bryte noen av negative tankemønstrene, og uten han tror jeg ikke at jeg hadde klart å overleve ungdomsskolen slik jeg gjorde.

Takker forloveden for støtten

Ellefsen forteller at det etter skoletiden har vært mange tøffe tak. Hun sliter fremdeles med ettervirkningene av mobbeårene, men takket være sin forlovede, Johan Ingvaldsen (33), jobber hun med å overkomme disse.

- Vi har vært i lag i snart tre år og skal gifte oss til neste år. Johan er en stor støtte for meg, og det er han som har oppmuntret meg og hjulpet meg til komme meg videre. Han overbeviste meg om å begynne i terapi og har støttet meg hele veien.

Ellefsen forteller at hun har bosatt seg i Fauske, hvor hun har fått seg jobb som hjelpepleier. Avslutningsvis forteller hun at det er lærerne hun fremdeles er mest bitter på. Hun har lite eller ingen kontakt med mobberne.

- Det har hendt at jeg har truffet dem på byen i Tromsø. Da har de kommet bort for å prate. Ville være hyggelige. Men det blir for falskt og for sent, og etter at jeg publiserte det åpne brevet på Facebook, ser jeg at det er ingen av dem som har kommentert dette eller sagt noe.

Det har imidlertid svært mange andre gjort. På under et døgn har nærmere 75 personer allerede uttrykt sin støtte til Ellefsen i kommentarfeltet under hennes åpne brev.

- Støtten har vært overveldene og det har gjort at jeg har følt at det var riktig av meg skrive brevet for å fortelle min historie.

Les flere saker fra Nordlys.

Reklame

Endelig på lager igjen: Verdens smarteste ladekabel til mobil er norsk

Kommentarer til denne saken