Gå til sidens hovedinnhold

Anmeldelse: «Call of Duty: Modern Warfare 2»

Endelig er «Modern Warfare 2» lansert, og det innfrir langt, langt over forventning!

NB! Denne anmeldelsen inneholder informasjon om historien i «Modern Warfare 2» som kan oppfattes som avslørende.

Flyplassen summer av liv. De aner ikke hva som skal skje. Uvitende om deres grusomme, nærstående fremtid spaserer de rolig fra pølsebod til aviskiosk og veksler meningsløse ord med hverandre. Vi, en gjeng terrorister, vandrer sakte fram med maskingevær i fast grep mellom fingrene. Lederen skyter et skudd i taket og kaoset bryter løs. Mannen ved min side skyter en dame mellom øynene kaldt og kalkulert.

Vår leder sløser bly på hundrevis av sivile, samt et par udugelige flyplassvektere. Skrikene bryter lydmuren, blodet maler bakken rød. Jeg er undercover og kan ikke hindre hendelsesforløpet overhode. Rollen må spilles. Det må være troverdig. Jeg puster tungt, tørker en svetteperle og tar del i massakren. Hva pokker er det jeg gjør?

Bør jeg skamme meg? Jeg finner det underholdende å skyte han feite forretningsmannen på benken bak heisen i beinet. Jeg humrer når en kvinne i førtiåra må slepe seg bortover bakken før jeg setter nådeskuddet i nakken hennes. Hva er galt med meg? Den omstridte «drepe sivile»-sekvensen vi har hørt så mye om er akkurat så kontroversiell som spådd på forhånd.

På pur ondskap okkuperer en gjeng terrorister en flyplass og dreper absolutt alt de kommer over. Bildene som utfolder seg oppleves sterkt. Det skaper inntrykk av en verden i ubalanse. En verden som rives i stykker av konflikter som ikke har annen utvei en krigføring. Et vågalt og nødvendig stykke spillkunst fra gutta i Infninty Ward, for den som intet våger intet vinner. Og i ««Modern Warfare 2»» vinner de uten tvil.

Hopp over terrorslakten

Men frykt ikke. Om du er en sindigere mann enn meg kan du velge å hoppe over dette oppdraget. På den måten unngår utviklerne sinte telefoner fra lett påvirkelige folk som sliter med å skille spill fra virkelighet. For det er et spill, men illustrerer en alternativ virkelighet realistisk og mesterlig.

Se lanseringstraileren til «Modern Warfare 2»:
(Artikkelen fortsetter under videoen)

HTML EMBED

(Se HD-versjonen av videoen her)

Jeg har aldri vært en religiøs mann, men dette må være det nærmeste jeg har vært en religiøs opplevelse innen FPS-sjangeren siden «Halo 3» ga meg bakoversveis for noen år tilbake. «Modern Warfare 2» er et høyoktant krigsepos uten sidestykke. Fra stupbratte isvegger i Khasakstan til stereotypiske boligstrøk i Amerikanske velferdssamfunn. Bombene faller (bokstavelig talt) overalt.

Tar opp tråden fra «Modern Warfare»

Oppfølgeren til et av vår tids mestselgende actionspill tar opp tråden fra originalen. Faktisk like etter det sluttet. Du trer inn i rollen som U.S Ranger Joseph Allen som en del av en elitestyrke ved klengenavnet Task Force 141. Uten å avsløre for mye kan vi fortelle at deres oppgave er å fange en superslemming av dimensjoner. Dette fører deg til alle verdenshjørner. Afghanistan, Russland og Brasil for å nevne noen.

På oppdrag i Afghanistan oppleves kanskje noen av de mest intense sekvensene i «Modern Warfare 2». Du og din styrke kjører rolig gjennom trange kjerreveier. Alle vet at noe skal skje, men ingen vet når. I samme øyeblikk man roer seg ned bryter helvete løs. Gale turbanmilitser på samtlige tak over deg. Skuddene flyr rundt hodet. Det som var en idyllisk walk in the park er nå forvandlet til et krigsherjet område.

Bilen setter opp farten, men krasjer selvsagt. DU kastes ut og våkner på bakken. Kaoset råder, blodet strømmer. Dine medsoldater skriker til deg. Sikkerhet? Hvordan komme meg vekk! Du kaster deg inn i en sidegate, roer pusten tre sekunder, teller til fem og hiver deg ut i krigen med millimeterpresisjon. Alle skal dø!

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Turbomonster

Dette setter temporammen for «Modern Warfare 2». Enspillerdelen er et turbomonster fra galskapens verden. Det går i hundre fra start til slutt, med unntak av et par snikeoppdrag som er helt essensielle for å få pusterom. Er du ikke ute i felten med krutt og granater, sitter du på en snøscooter i vanvittig fart, eller du henger med en hakke i isveggen hundre meter over en sikker død.

Alt polert til fingerspissene. Jeg sa det til meg selv mens jeg spilte. Dette må da være det beste jeg har sett innen grafikkens verden? Det er mye mulig. «Modern Warfare 2» ser nemlig vanvittig bra ut. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Dette er grafikkporno fra a til å. Folkene er troverdige, detaljene overveldende. Alt fra isfrost på geværet til dagsferske aviser i gatene hever totalopplevelsen betraktelig.

Når fienden endelig blir eliminert (noe de sjelden blir) ble jeg stående og måpe på noen av scenene som spiltes foran meg. Å se fire terrorister sprenges til himmels med en nydelig fjelltopp og den symbolske statuen i Rio som bakgrunn tilfredsstiller behov jeg ikke visste jeg hadde engang. Behov jeg aldri drømte om å forlange av et spill.

Spiller på følelsene

Noe av det som virkelig fascinerte meg med «Modern Warfare 2» var kampene på amerikansk grunn, nærmere sagt Virginia. I boligstrøk som tatt ut fra «Frustrerte fruer» dropper hundrevis av fiender i fallskjerm. Tanks ruller i gatene og bomber sprenger på den lokale burgersjappa.

Det er ingen tvil om hvor patriotismen til utviklerne ligger. Der hvor lydbildet på utlandsoppdragene er kjappe, bråkete og fartsfulle, finner du musikken på «eget» territorium som sakte, storslått, episk og til ettertanke. Jeg følte tristhet, urettferdighet, ja nesten en hjemlengsel. Som om huset til mutter og fatter står er invadert og må reddes. Litt klisjé. Litt typisk amerikansk. Men litt forbanna kult også. Jeg liker det. Pokker heller. Jeg liker det så utrolig godt!

Skal det utsettes noe på enspillerdelen må det være lengden og historiens tendens til å konstruere enkle løsninger. Det var sagt at «Modern Warfare 2» skulle være kontroversielt og ta opp store spørsmål. Noe det for så vidt gjør, men svarene blir til tider litt lette og mindre kontrovers.

Ellers spiller du glatt gjennom på 6–8 timer. Undertegnede kunne lett sittet over dobbelt så lenge og fremdeles vært kritisk til kort historiedel. Men som du sikkert vet, det er flerspillerdellen hvor «the big guns» synes.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Tidenes multiplayer?

Hva kan man si? Tidenes flerspillerdel? Legger lista for alt som kommer? Bla opp i superlativordboka di. Plott inn de ordene du finner. Ja, jeg tuller ikke. Det er så omfattende. Det er så utrolig vakkert. Vi har spilt noen timer mot drapskåte motstandere og så vidt skrapet på overflaten. Jeg trodde aldri jeg skulle gå fra «Halo 3», men husker ikke lenger hva som var så stort med det.

«Modern Warfare 2» serverer hele 16 ulike flerspillerbaner. Samtlige med sitt unike banedesign og detaljerte presentasjon. Til sammenligning med «Halo 3» får man aldri et inntrykk av at man er på en slags skytterbane.

I sistnevnte er ofte banedesignet symmetrisk eller «lukket». Det er ingen tvil om at man er på et flerspillerbrett. I «Modern Warfare 2» føles det som å være i en landsby, eller en flyplass, eller kanskje inne i et kontorlokale. Den avsperringsfølelsen uteblir. Irritasjon rundt avgrensninger forekommer ikke.

Se multiplayer gameplay fra «Modern Warfare 2»
(Artikkelen fortsetter under videoen)

HTML EMBED

Det er åtte ulike spillmoduser for deg og dine venner på Live eller PSN. For å nevne noen finner du standarder som «capture the flag», «free for all» og «team deathmatch». Men du har også blant annet «search and destroy». Her skal du forsvare et objekt, samt ødelegge et objekt. Før hver match kan du velge klasser, og nytt på oppfølgeren er muligheten til å velge annenhåndsvåpen.

En sniper kan for eksempel ha shotgun ved siden av som gjør han mindre sårbar for nærkamp. Det er vanskelig å si noe konkret om flerspillerdelen uten å spytte ut ord som fantastisk, unikt, genialt og overveldende. «Modern Warfare 2» vil leve i mange, mange år. DU og jeg vil skyte hverandre i dette universet hundrevis av timer fremover. Har ikke tid sier du? Jo da, du tar deg tid. Og du gleder deg.

Også samarbeidsmodusen «Spec Ops» byr på mye underholdning. Her kan du sammen med en venn spille deg gjennom utfordringer spesialtilpasset for to spillere (selv om det er mulig å spille alene). Du skal for eksempel komme deg over en bro uten å dø, og klarer du det får du stjerner som kan brukes til å låse opp nye utfordringer.

Innfrir over forventning

I min gjennomgang av «Modern Warfare 2» drepte jeg hunder i kaldt blod. Ja, det sier litt. Jeg er av typen som hater filmen hvis hunden dør. Vel. I dette tilfellet? Hunde sto der. Den bjeffet på meg og jeg så meg nødt til å drepe den. Hvorfor? Aner ikke. Det ser kult ut? Noe i den duren.

«Modern Warfare 2» er en grafisk perle og et høyoktans actionspill på alle mulige måter. Du må konsentrere fra første stund. En litt kort historiedel, men en flerspillerdel som vil leve i lang, lang, lang tid. Infinity Ward har definitivt truffet gullegget nok en gang, jeg er frelst. Å få noen til å like krig er godt gjort. Gratulerer.

Reklame

Nå er det tilbud på de populære julepysjene