Gå til sidens hovedinnhold

Morsom og tankevekkende

Aksel forsøker å finne fotfeste i en verden med fraværende voksne og der de tøffeste gutta i gata er muslimer. Filmen snakker to språk – ett til barn og ett til voksne.

Kall meg bare Aksel (Kald mig bare Aksel) – Danmark 2003. Regi: Pia Bovin. Med Adam Gilbert Jespersen, Nadia Bøgild, Nour El-Foul med flere.

Aldersgrense: Tillatt for alle

Aksel vokser opp med en hardt arbeidende mor og en eldre søster i en dansk drabantby. Det er ikke den beste siden av byen, men beboerne lever i et fargerrikt fellesskap på godt og vondt.

Aksel er både venn med Annika og Fatima, som igjen er bestevenninner med hverandre. Sammen bestemmer de seg for å vinne Barneklubbens Melodi Grand Prix. Fatima får etter noe diskusjon lov til å delta, men tillatelsen blir fort inndratt da hun og Annika tar seg av en herreløs hund. Det er ikke tillatt å være sammen med hunder i Fatimas muslimske familie.

Aksel på sin side vil aller helst bli muslim. På sett og vis mener han det vil løse mange problemer, for eksempel det at hans forfyllede far glemmer å ta ham med på ferie, eller ringer om turer som aldri blir noe av. Men det er bare det at Aksel elsker kjøttkaker med svinekjøtt. Og han kan ikke fatte at Fatima ikke får lov til å gå ut.

Pia Bovin og produsent Ib Tardinis barnefilm snakker på to plan, ett plan til de minste ungene og ett plan for de voksne, og slikt sett har denne til tider riktig så morsomme filmen noe å tilby både barn og deres foreldre.

Ideen til filmen kom etter at Tardinis sønn ønsket å bli svart fordi han mente afroamerikanske mennesker var de kuleste i verden. Aksel finner ut at verden ikke er så svart-hvitt som han tror den er. En barnefilm til ettertanke.

Reklame

Halv pris hos Ferner Jacobsen