Emo er musikksjangeren som tillater både jenter og gutter å vise følelser. Den emosjonelle og energiske rocken representerer motstykket til listepop, og kan betegnes mer som en stilart enn som «bare» musikk. Sminke, sorte klær og et tilsynelatende hardt ytre symboliserer emo-ens uttrykk.

Det ikke fullt så glade 80-tallet

Musikksjangeren oppstod opprinnelig på 80-tallet og ble ansporet av såkalt hardrock punk. Det musikalske fokuset lå på følelser, tekst og vokal. De første emo-bandene fant man i Washington DC, og i løpet av 80-årene spredte musikken seg til store deler av USA. Pionerer innen denne genren var blant andre «Rites Of Spring», «Embrace», «Dag Nasty» og «Moss Icon».

Når man snakker om Emo i dag, snakker man ofte om en videreføring av sjangeren hvor spor av punk, hardcore, postpunk, no-wave og amerikansk powerpop kan finnes i musikken. «My Chemical Romance» og «Panic! At the Disco» er de to fremste eksponentene for denne nye emo-varianten.

En sminket sannhet

Noen vil nok hevde at tilhengerne er litt ulv i fåreklær – det harde ytre uttrykket som kjennetegner emo skjuler et følelsesladet og mykt indre. Bandene viser ofte følelser gjennom relativt teatralske virkemidler, og sjangeren balanserer mellom det dramatiske, det aggressive og det emosjonelle.

Mange assosierer emo-tilhengere med mørke klær, sminke på både gutter og jenter, samt selvskading selv om dette siste ikke bør generaliseres til å gjelde flertallet. Emo som sjanger har ikke så mye å gjøre med emo som mote. Emo-kulturen man har i dag oppfattes av noen som et misbruk av hele betegnelsen nettopp fordi det er mote. Skrålugg, sort hår og sorte drainpipes går igjen i klesstilen sammen med band t-skjorter.

(Kilde: Wikipedia, moox.no)