Gå til sidens hovedinnhold

Navlebeskuende? Vi?

Kvalitet eller kvantitet, det er spørsmålet.

(SIDE2-KOMMENTAR): Musikkprodusent Wolfgang Wee i NRK P3 langet i går ut mot det han kaller navlebeskuende musikkjournalister som ikke tør å anbefale noen av de største artistene når musikkåret 2008 skal oppsummeres.

«Hvorfor skal topplister laget av norske musikkjournalister være så belærende?», undrer han.

Svaret på dette er i grunn ganske enkelt og selvsagt. Vi som anmelder plater for Side2 bruker mye tid og krefter på å (selvfølgelig) subjektivt guide våre mange musikkinteresserte lesere gjennom jungelen av tilgjengelig populærmusikk.

Jeg er ganske sikker på at jeg snakker for hele vårt anmelderkorps når jeg ser på det å kalle en spade for en spade som vår hovedoppgave. En god plate er en god plate, uavhengig om den selger 1000 eller 100.000 eksemplarer her til lands.

Kvantitet er nemlig ikke alltid ensbetydende med kvalitet. For å sitere den avdøde Factory Records-legenden Tony Wilson da han diskuterte viktigheten av Sex Pistols’ første konsert i Manchester (46 betalende, deriblant kommende legender som Joy Division og The Smiths): Hvor mange var det som var tilstede ved Jesu siste måltid, Wolfgang?

Du kan google det for å finne svaret, men jeg kan gi deg et lite hint: Det var atskillig færre der enn antall nordmenn som kjøpte årets skiver fra Coldplay og The Killers.

Begge de nevnte platene fikk for øvrig god kritikk hos oss. De nådde bare ikke helt opp blant det vi ser på som kremen av kremen fra musikkåret 2008.

Likevel er jeg sterkt uenig i karakteristikker som «en liste over smale, kredriktige artister fra 2008, av artister du sikkert ikke har hørt om».

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Vår toppliste inneholder kanskje en del såkalte «trendy» artister som Glasvegas og norske Lindstrøm, men vi har også funnet plass til Madrugada (Norges største rockeband), Nick Cave (51 år og neppe på Pitchforks liste), Oasis (minst like store som Coldplay hjemme i Storbritannia) og R.E.M. (som vises på Dagsrevyen hver gang de spiller i Norge).

Jeg undres også veldig over at rapperen Young Jeezy nevnes som en av disse smale artistene. Mannen gikk rett inn som nummer én på listene i USA, for svingende! Det er greit at hiphop og annen urban musikk kanskje ikke har et like sterkt fotfeste i Namsos som i New York, men at morgendagens radiolyttere (målgruppe på P3-språket), har fått med seg hvem Jeezy og Lil Wayne er, setter jeg selv i disse dystre nedgangstider julebonusen min på.

En stor del av gleden ved å være musikkinteressert er for mange jakten på nye og spennende artister. I dagens virtuelle virkelighet har kanskje selve søkeprosessen blitt forkortet siden den gangen man virkelig lyttet til tips fra for eksempel deres egen Harald Are Lund eller Olle Abstract på radioen.

Men i bunn og grunn er det akkurat samme greia. Musikkelskere er, tro det eller ei, ikke sauer som slavisk følger enhver hype eller slakt fra anmelderne. Alt de ønsker er å finne sitt neste «fix», akkurat det bandet som kan bidra til å bedre soundtracket til deres liv. Om man velger å bruke oss anmeldere som hjelpemiddel eller ikke, er fullstendig opp til hver enkelt.

I all sin velmenende harme synes jeg Wolfgang Wee går i den samme fella som hans arbeidsgiver stadig fortsetter å gjøre. Nemlig å undervurdere folks evne til å tenke selv.

God jul og godt nytt musikkår i 2009!

Les vår toppliste:Her er årets beste plater

Kommentarer til denne saken