– Vi gikk fra å ikke ha en eneste stemme til å bli mange som kunne skrike utover hele Norge, sier Mustafa Hasan (19) om året som har vært.

Hans kamp mot myndighetene er komplisert, og har berørt hele Norge og skaffet ham flere støttespillere enn de fleste trodde var mulig.

Mustafa kom til Norge fra Jordan som seksåring i 2008 sammen med sin mor og fire søsken. Da moren skulle søke asyl på vegne av familien opplyste hun angivelig at de var papirløse palestinere, og med det fikk familien oppholdstillatelse. De bosetter seg i Asker, og Mustafa og søsknene blir raskt integrert i lokalsamfunnet. Som alle andre barn begynner Mustafa på skole, og får seg venner og fritidsinteresser.

Se vårt intervju med vinneren:

Så får Utenlandsdirektoratet (UDI) opplyst at familien er jordanske statsborgere, og dermed trekkes oppholdstillatelsen tilbake. Her skal det sies at Mustafas mor er født og oppvokst i Palestina, men ble tvangsgiftet i Jordan. Vedtaket blir klaget inn til Utlendingsnemnda (UNE), men de finner ingen grunn til å endre på avgjørelsen. Dermed saksøker familien UNE, og etter to runder som ender i tap forlater mor og de yngste søsknene landet i desember 2017.

Dermed sitter Mustafa og hans eldre bror, Abdel, igjen alene, vel vitende om at de når som helst kan bli kastet ut av landet. Abdel får imidlertid oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, noe som hovedsakelig skyldes medisinske årsaker.

Vant i tingretten

I 2020 søker Mustafa oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag. Han har da bodd i Norge i 12 år, men får avslag i november samme år og må egentlig forlate landet den romjulen. Nå har han imidlertid fått en rekke støttespillere som har engasjert seg i saken, og Mustafa har ingen planer om å gi seg uten kamp.

På vegne av Mustafa saksøker advokatfirmaet Fend UNE for å få vedtaket om utkastelse opphevet, og den 29. juli i år får Mustafa medhold i tingretten. UNE velger å ikke anke, men det betyr ikke at kampen er over for Mustafa. Han får foreløpig bli værende i Norge, men må likevel søke oppholdstillatelse på nytt.

– Setter søkelyset på andre i samme situasjon

Ansvarlig redaktør i Nettavisen, Gunnar Stavrum, sier at ved å gi Mustafa prisen for «Årets navn» setter man samtidig søkelys på de mange i Norge som befinner seg i samme situasjon som ham.

– I Nettavisen har vi hatt et kritisk syn på norsk integreringspolitikk, men vi er også opptatt av folks individuelle rettigheter, og at en ikke skal drive med rasisme. Det er et prinsipp for oss at lovgivningen skal tåle møtet med enkeltpersoner, og er det slik at loven ikke er rimelig, så blir det snakk om et statelig overgrep mot enkeltpersoner. Det synes vi er tilfelle i denne saken med Mustafa Hasan. Etter så lang tid i Norge vil de fleste mene at han har en opparbeidet rett til å få bli værende her.

– Ved å gi prisen til Mustafa ønsker vi å sette søkelys på situasjonen for de langtidsboende i Norge, for dem er det mange av, og her trengs det en human reform, sier ansvarlig redaktør i Nettavisen, Gunnar Stavrum.

– Mustafa og hans mange støttespillere har jobbet utrettelig for hans egen sak. Samtidig har han uttalt at han vil jobbe videre for å hjelpe andre som befinner seg i samme situasjon, og det teller tungt med i avgjørelsen bak å gi ham prisen for Årets Navn.

– Ble sett for første gang

– Vant jeg over alle de andre, lissom?, spør Mustafa da Nettavisen ringer ham for å gratulere.

Selv om han må understreke flere ganger hvor beæret han er over å ha blitt tildelt prisen, har han vanskeligheter med å ta det innover seg.

– På denne tiden i fjor hadde du måttet forlate landet hadde det ikke vært for søksmålet mot Utlendingsnemnda. Hvordan har det siste året vært for deg?

– Det har nesten vært litt uvirkelig. Det har skjedd veldig mye bra, og folk har vist et stort engasjement med underskriftkampanjer og donasjoner. Samtidig har det vært mye ventetid og usikkerhet.

– Det har vært et veldig spesielt år med mye press, men jeg føler meg kjempeheldig for det er ikke alle som får den hjelpen jeg har fått. Det har vært som om jeg kom ut av skyggen og endelig ble sett for første gang. På en måte var det litt bingo, og jeg vant, og det føles også samtidig veldig urettferdig, for det er mange andre som ikke blir sett, sier Mustafa.

– Hva tenker du at din sak nå kan bety for andre som er i din situasjon?

– En ting er å ha en lov og en praksis som folk må følge, men en annen ting er når dette går utover uskyldige barn som blir straffet for noe de ikke kan noe for. Det er en side av Norge som de fleste nordmenn ikke har sett før. Og det jeg tror er at min sak kan hjelpe andre enten ved at politikerne velger å gjøre noe med det, eller at de kan få sakene sine opp i retten.

– Problemet er at staten har mer penger enn en 16 år gammel gutt som skal kastes ut, og jeg hadde ikke kunne tatt dette til retten dersom det ikke hadde vært for innsamlingsaksjoner og den støtten jeg har fått.

– Kommer du til å hive deg inn i kampen for andre som har opplevd det samme som deg?

– Jeg har lyst til å hjelpe andre som er min situasjon. Samtidig føler jeg at ting har gått så fort, og at jeg må slutte å tenke at jeg er mer voksen enn det jeg egentlig er. En ting er å miste barndommen, en annen ting er å ikke bli selvstendig. Jeg vil jobbe litt med meg selv først, for jeg har ikke hatt noen foreldre på veldig lenge. Jeg må prosessere det som har skjedd. Samtidig som jeg vil prøve å gjøre ting bedre for andre også, gjennom for eksempel musikk. Min neste musikkvideo kommer til å handle om disse barna som ikke blir sett. Den blir ferdig i starten av neste år.

– Utlendingsnemnda skal nå behandle saken din på nytt. Tør du håpe på at du får bli værende?

– Jeg har alltid i tankene at det kan gå dårlig, for de har makten til å gjøre et nytt vedtak og si nei. Samtidig må de følge dommen, og den er sterkt på min side. Så jeg tror det beste, men jeg er aldri sikker.

– Folk i Norge vet hva som er rett og galt

– Har du kontakt med familien din som måtte forlate landet?

– Familien min er veldig spredt. Moren og søsteren min er i Palestina, og jeg har litt kontakt med dem. Brødrene mine er litt spredt rundt om i verden, og prøver å overleve. Noen av dem er fortsatt der nede uten utdanning fordi de ble kastet ut av Norge da de var 17-18 år. Det er frustrerende å se hvordan det kan gå. De forteller om hvordan det er å bli deportert, og hvordan det er å ikke ha papirer og risikere å bli fengslet.

– Hvordan har du opplevd støtten du har fått?

– Det er noe jeg alltid kommer til å se i mennesker. Jeg vil alltid tenke: Hvorfor er det jeg som får så mye oppmerksomhet, og hvordan kan folk være så varme ovenfor min sak; sånn ut av ingenting. Og det tror jeg handler om at folk i Norge vet hva som er rett og galt.

– Og jeg tror ikke de støtter bare meg, men en generell sak som de må ta stilling til. Jeg er bare blitt ansiktet for det. Det har vært en ære. Vi gikk fra å ikke ha en eneste stemme til å bli mange som kunne skrike utover hele Norge. Og det er takket være alle som har støtte meg, sier Mustafa.