*Nettavisen* Økonomi.

- Jeg er kronprinsen av et øyparadis

Fernando hadde den norske rekorden på 60 meter, var verdens raskeste mann på 40-metern og ble sammenlignet med Carl Lewis.

03.06.13 20:11

HTML EMBED

Fernando Ramirez er ikke som andre. Det sies at den tidligere sprinteren er født med promille.

Etter at sprintkarrieren gikk den veien høna sparker fikk han seg utdannelse i USA og reiste tilbake til sitt fødeland, Den dominikanske republikk, hvor han nå er viseminister for turisme og sport.

- Jeg er kronprinsen av Den dominikanske republikk, sier han til Nettavisen, mens hans særegne latter runger ut over Rådhusplassen i Oslo.

Presidentens mann i Kairo

Latteren sitter alltid løst når Ramirez er i nærheten. Han er nå på Norges-besøk for å drive litt PR for Den dominikanske republikk.

- Den dominikanske republikk er faktisk det eneste landet i Mellom-Amerika som har klart å vokse innen turisme i løpet av finanskrisen. Det er jeg fornøyd med, sier Ramirez.

Han er faktisk blitt så populær hos president Danilo Medina, at han var ønsket som Den dominikanske republikks representant i «Den Afrikanske Union».

- Vi har en lyttepost der, akkurat slik Norge har i EU. Presidenten ville sende meg til Kairo, men kona ville ikke, sier Ramirez.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: BJØRN SIGURDSØN (NTB Scanpix)

Ramirez har alltid vært samfunnsengasjert. Han var med på å stifte «Ungdom mot vold» på 1990-tallet.

- I den tiden hadde jeg god kontakt med Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg. Jeg var aktiv i Arbeiderpartiet den gangen.

- Nesten hver gang jeg var i media, fikk jeg gratulasjoner fra Thorbjørn Jagland. Jeg tror de var litt stolte over at en med innvandrerbakgrunn som meg, kunne få til noe, sier Ramirez.

«Du Jagland. Jeg har litt problemer med gutta dine»

I 1997 skulle han møte en minister på Stortinget om pengestøtte til «Ungdom mot vold». Det gikk ikke helt smertefritt for seg.

- Jeg kom til Stortingets garasje i min røde Porsche med kjempestore vinger bak. Den var harry, men kul, sier Ramirez.

Problemet var at han ikke hadde meldt sin ankomst i bil.

- De ble tydeligvis litt angst. Her kom det en svart mann i Porsche, og da tror de med en gang at det er en kriminell. De så jo bare dumt på meg, sier Ramirez.

- Jeg var veldig original på den tiden. Det så litt porno ut, må innrømme det. Porsche, hvit trang topp og stort kjede. Litt gangstastyle. Tror du de fikk sjokk, eller, sier han mens han lar seg skakk.

- Det eneste nummeret jeg hadde, var til Jagland. Heldigvis tok han telefonen, han var jo litt busy, han var jo tross alt statsminister. «Du Jagland. Jeg har litt problemer med gutta dine», sa jeg, mens han bare sa, «slapp av Fernando, dette går bra», sier Ramirez.

- Jeg ga telefonen til vaktene, så fikk jeg parkert. Ha, ha, ha.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Nordahl, Aleksander (NTB Scanpix)

Fernando Ramirez ble kjendis i Norge over natta. Han hadde en medfødt egenskap. Han var utrolig rask.

I festlige lag skryter han av å være verdens raskeste på de første 40 meterne.

- Det var sant, i hvert fall nesten. Jeg var jævlig rask, særlig på de første 40 meterne, sier han selvsikkert.

- Jeg ble kalt den nye Carl Lewis

Det var da Ramirez var 15 år og gikk i 9. klasse, at han ble lokket med på sitt første friidrettsstevne.

- Jeg hadde en lærer, Pedro Carmona, en flott mann. Han sa til meg; «du, Fernando. Jeg tror du kan bli en god sprinter». Jeg svarte; «herregud, hvor dum kan man være, men må jo ha noe løpe etter, en ball eller en dame, et eller annet, men ikke helt alene».

Pedro fikk imidlertid overtalt Ramirez, som ble med til Bislett og Norgesmesterskap for ungdom.

- Første gang jeg løp, satte jeg norsk rekord for 15-åringer med basketsko og hip hop-genser, ler Ramirez.

- Jeg ble kalt den nye Carl Lewis, men det tok nesten to år før jeg begynte å ta det 100 prosent seriøst, sier Ramirez.

Til slutt satte Ramirez nordisk rekord på 60 meter på 6,57, som 21-åring.

- Jeg var da en av Europas beste sprintere. Det var i Frankrike hvor alle de beste i verden deltok. Jeg kom på tredje plass. Faktisk ble de to som slo meg tatt for doping, så egentlig skulle jeg ha vunnet, sier Ramirez.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Ole Eikeland (Mediehuset Nettavisen)

At han var et idrettstalent, er hevet over enhver tvil.

- Jeg var i den tiden også Norges beste basketballspiller, sier mannen som kun er 1,74 på sokkelesten.

1,74 og Norges beste i basket

Han spilte for Sentrum Basket, som lå i 6. divisjon.

- Jeg og noen små filippinere tok dem fra sjette til andre divisjon. Så fikk vi ikke spille sammen lenger, for vi var for mange utlendinger på laget.

Fernando klarte ikke å sitte stille og fikk forandret litt på reglene til Norges Basketballforbund.

- Jeg var kanskje den beste playmakeren i hele landet på den tiden. Jeg var rundt 16-17 år.

Mens Ari Behn og Per Heimly representerte den nye vinen på slutten av 1990-tallet, representerte Ramirez og hans idrettsvenner, som inkluderte blant annet John Carew og Andre Schei Lindbæk, den nye sportsdrikken.

- Vi hadde det veldig moro. Vi drev ikke med narkotika eller røyking. Vi hadde det faktisk moro uten å drikke, sier Ramirez.

- Det var få mennesker som hadde det gøyere enn oss, fortsetter han.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Junge, Heiko (NTB Scanpix)

Fernando var en gladgutt. De var en gjeng på rundt seks unge idrettsutøvere som holdt sammen på midten og slutten av 1990-tallet. Quincy Douglas, Andre Schei Lindbæk, John Ertzgaard og ikke minst John Carew.

Det ble mange nachspiel i Ramirez’ leilighet den gangen.

- Da var regelen enkel. Skulle du på nachspiel hos Norges raskeste mann, da måtte du ha med to damer, en til deg og en til Fernando, sier en kompis i dag.

Til sengs med Se og Hør

Under sofaen hadde Fernando alltid et Se og Hør liggende hvor det var bilde av han selv i bar overkropp. Alltid på fest måtte en av de andre gutta, «tilfeldigvis» finne det og skrike ut; «Åh, Fernando, det er jo deg her jo».

- Det fungerte hver gang, sier han i dag og gapskratter.

Samtidig som de hadde mye moro, var gjengen også dønn seriøs i sine yrker som profesjonelle idrettsutøvere. Blant annet hjalp de hverandre til å bli bedre.

Ramirez traff det litt yngre fotballtalentet John Carew på kino.

- Jeg så en mann i joggedress på nesten to meter, som så helt jævlig ut. Det var John Carew. Han sa til meg at han skulle løpe like fort som meg. «Slapp av gutten, skal du løpe like fort som meg må du komme deg på trening», svarte jeg.

Carew stilte allerede neste dag på trening sammen med fotballkompisen Andre Schei Lindbæk. Det hjalp.

- De ble raskere, og den sesongen var de begge blant toppscorerne i Tippeligaen bare 18 år gamle.

Ramirez var midtpunktet og miljøskaperen i gruppen.

- Alle ble gode i noe. Vi klarte å få det til. Vi var klare i hodet og jobbet målrettet. Det eneste som er litt synd, er at John Carew er blitt en mye større stjerne enn oss andre og distansert seg litt fra gutta. Men vi er jo like glad i ham for det, sier Ramirez.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Løchen, Per (NTB Scanpix)

Fernando prøvde seg også innen forretningslivet, med mindre hell. Det var i perioden hvor man kunne bli søkkrik, bare man hadde «com» i navnet.

Selskapet fikk navnet Sportycom.

- Jeg tenkte å gjøre det samme som det Facebook er i dag, bare for idrettsutøvere. Det skulle være en betalingstjeneste. Fansen kunne snakke med John Carew eller Tim Montgomery. Vi hadde mer enn 200 idrettsutøvere fra hele verden inkludert Carl Lewis og Linford Christie, sier Ramirez.

- Vi hadde et sinnssykt bra releaseparty. Det kostet 350.000 kroner på Odeon. D’Sound spilte og Marion Jones og Tim Montgomery ble flydd inn, sier Ramirez.

Måtte pantsette Rolexen

Så gikk luften ut av dot.com-bølgen og Sportycom gikk konk.

- Jeg fikk faktisk tilbud fra et amerikansk selskap som vil kjøpe Sportycom for to millioner kroner, men jeg sa nei. Bare tre måneder senere var vi konk, sier Ramirez.

Det holdt også på å ødelegge mye for vennskapet i guttegjengen. Alle gutta puttet penger i selskapet.

- Det var surt. John og jeg tapte mest, men det er business. Når man starter noe, kan det gå konkurs og det gjorde det dessverre her, sier Ramirez.

- Hadde vi hatt litt flaks, kunne alle gutta kanskje sittet på Aker Brygge i hver sin Penthouse-leilighet nå.

- Jeg måtte til og med pantssette Rolex-klokka mi. Det var en tøff tid, sier Ramirez.

Annonsebilag