*Nettavisen* Økonomi.

Grenser for demokrati

Foto: Paul Weaver (Mediehuset Nettavisen)

Ikke alle sfærer bør ha rom for demokratiske avgjørelser. Dette forstår ikke Rødt.

06.09.12 13:17

(NA24-Leserinnlegg):I sin tidlige fase la ikke den moderne sosialismen skjul på at den er autoritær. Skaperne var ikke i tvil om nødvendigheten av en diktatorisk stat for å tvinge systemet gjennom. I senere tid har det ikke vært så populært å snakke ned individuell frihet like utilslørt, så i stedet trekkes det et skinn av frihetsretorikk rundt en kollektivisme som, implementert i en virkelig verden, uunngåelig må ende i despoti.

Mens Henri Saint-Simon og Auguste Comte for snart 200 år siden grublet seg frem til grandiose og riktig så konkrete planer for å realisere sin utopi, tilbyr ikke sosialister anno 2012 så mye som en skisse. Hvordan organisere en sosialistisk eller kommunistisk stat? Hvilke økonomiske prinsipper hviler den på? Selv Karl Marx hadde vett nok til å la slike spørsmål ligge. Norsk sosialistisk svermeri er redusert til et NEI! til oljeboring i Lofoten, et JA! til full barnehagedekning, og et eller annet vagt om at deregulering er roten til økonomisk elendighet (antikapitalister forbrenner sjelden en kalori på å fordype seg i faget, men de elsker å fremføre tordentaler om økonomiske spørsmål). Men de virkelig visjonære – kommunistene som ikke leker butikk – spiser fremdeles slike fillesaker til lunsj.

For ideologinerder er det fornøyelig å følge kjeklingen mellom Civita-historiker Bård Larsen og Rødts leder Bjørnar Moxnes, og senere alle andre som har slengt seg med. Kritikken fra førstnevnte går på at Rødt har noen svært uheldige og illiberale anakronismer i sitt prinsipprogram. Revolusjon i fredelige Norge, virkelig? Så, for å forsikre omgivelsene om at Rødts tankegods tilhører snille folk, klager Moxnes og kameratene over hvilken fæl type Stalin var, og bedyrer sine demokratiske tilbøyeligheter. For det er altså ikke grenser for hvor demokratiske Rødt og de moderne kommunistene er. Men her ligger vel også noe av problemet: For hva slags demokrati snakker vi egentlig om?

Klikk på bildet for å forstørre.

Rødt vs Civita
Benjamin Franklin skrev i sin tid at et demokrati ikke er annet enn to ulver og en sau som stemmer over hva de skal spise til middag. I sin mest renskårne utgave innebærer demokratiet et diktatur der mindretallet lever på flertallets nåde; sannsynligvis bildet Churchill grøsset av da han uttalte at det eneste positive en kan si om demokrati, er at alternativene er så mye verre.

Å være for et demokratisk system i sin ekstreme form, er ikke noe en bør smykke seg med – selv om det unektelig høres ufarlig ut sammenliknet med massedrap, hungersnød, slaveri og andre kommunistiske ingredienser tyranniske kokker i forrige århundre disket opp med. Når gjengen i Rødt hevder de er for "ytringsfrihet", "organisasjonsfrihet", "frie valg", "frie medier", kan man jo spørre seg hvor sterkt disse frihetene konserveres dersom man ikke samtidig tillater økonomisk frihet, for eksempel eiendomsrett. Skal ikke du og jeg få høste frukter av eget arbeid, eller i det hele tatt eie midlene arbeidet utføres med, er veien til trelldom kort.

I en kronikk (http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Et-sosialistisk-folkestyre-6975606.html) hvor Moxnes etterlyser mer demokrati, vil han vite hvorfor vi ikke kan "styre det aller viktigste i samfunnet, den økonomiske infrastrukturen, banker og finans, i fellesskap". Ja, det høres jo trivelig ut det. Hei, hvorfor skal ikke jeg få lov til å bli banksjef jeg og? Men akk, forklaringen på hvorfor vi ikke alle kan sette oss ned i en grønn blomstereng og holde hender, mens vi kollektivt planlegger vår økonomiske fremtid, er nok ikke så ubegripelig likevel. Økonomien, har det vist seg, har sin egen natur og sine egne lover som vi er nødt til å tilpasse oss.

En mest mulig effektiv allokering av ressurser dit behovet er størst, fordrer friheter som direkte berører individet, som lar mennesker handle hva de vil av den som selger det billigst. Den individuelle kjøperens frihet må samsvare med friheten til den individuelle selgeren, som, på samme måte, må være fri til å selge i det beste markedet og ta seg betalt på den måten han selv ønsker. For mennesker er forskjellige, vi har ulike behov og preferanser. Kari liker grønne erter og stripete sandaler, mens Ola liker usunne hamburgere og myke skjorter med skilpaddemotiv på. En sosialisert økonomi vil ikke ha feedbackmekanismen eller andre veiledende prissignaler som gjør markedsøkonomien effektiv.

Skal alt stemmes over?
Moxnes ønsker "mest mulig demokratisering" i samme setning som han sverger til "rettssikkerhet". Jo, takk for "demokratisk frihet", men hvor behjelpelig er min stemmeseddel dersom et flertall ønsker å ekspropriere min eiendom og bruke mine sparepenger på tilfeldige formål?

Skotske og franske opplysningsfilosofer i tradisjonen til Edmund Burke og Alexis de Tocqueville så klarere enn de fleste av dagens intellektuelle viktigheten av et begrenset demokrati for å vokte individuell frihet. Arvtakeren av deres individualistiske tilnærming, britisk-østerrikeren Friedrich von Hayek, påpeker at en liberaler er en større venn av demokratiet enn den dogmatiske demokraten, fordi han er opptatt av å bevare det som gjør demokratiet fungerbart.

Når Moxnes videre skriver at "[a]lternativet til kapitalisme er demokrati", er den tynne hinnen av is under fotformskoene for lengst borte. Det er nemlig ikke et motsetningsforhold her, det er snakk om gradsforskjeller. For en doktrinær demokrat holder det at flertallet ønsker noe, for å kunne kalle det et gode. Og siden demokrati er en god ting, er det bra om det utvides. Men er det ikke bedre å veiledes av prinsipper og generelle, forståelige lover, enn å ha en demokratisk prosess rundt hver minste ting?

Det er ikke antidemokratisk å hevde at myndighetenes grenser må innskrenkes. Demokrati er et middel, ikke et mål. Vi må se på hensikten demokratiet skal tjene, samtidig som individet må beskyttes fra majoritetens vilkårlige tilbøyeligheter.

Demokratiets legitimitet forutsetter at en minoritetsopinion kan bli majoritetens. Gjennom historien har ensomme pionerer dedikert sine liv og sine tilgjengelige midler til å kjempe lange kamper for å oppheve slaveri, innføre fengselsreformer, forebygge vold mot barn og dyr, og for human behandling av sinnssyke. Saker som i lang tid var håpene til noen få idealister som arbeidet for å endre opinionen til en overveldende majoritet. Ville de maktet å utrette like mye i Rødts altomgripende flertallsdiktatur?

Andreas Hardhaug Olsen
Markedskommunikatør og skribent

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.