Maten koster nesten dobbelt så mye i Danmark som i Polen
(kilde: Eurostat «Comparative price levels for food, beverages and tobacco»).
Selv om begge land har nøyaktig den samme landbrukspolitikken og nesten er naboer. Danske og polske bønder mottar like mye landbruksstøtte fra Brüssel og selger varene til samme pris. I EU er det nemlig fri flyt av varer - ingen toll og eller andre handelshindre. Ikke skyldes det valuta, heller - den danske kronen går i takt med EUR.
Hvordan kan prisene på mat da være så forskjellige?
Hvis det ikke er den helvetes landbrukspolitikken sin feil, altså!
Svaret er kjøpekraft. Kjøpekraft og et av de viktigste økonomiske grunnprinsippene - nemlig at alle aktører i enhver verdikjede forsøker å hente ut en så høy pris som mulig fra neste ledd i kjeden. Det er ganske innlysende, egentlig. Så innlysende at selv økonomer burde forstå det, faktisk. En polsk matprodusent eller handelsmann ville selvsagt tatt en høyere pris for varene sine – hvis han kunne! Det er ikke noe å lure på!
De laveste prisene på mat i Europa finner vi i Romania og de høyeste i Sveits. Ikke overraskende. Selv om sveitserne bruker en lavere andel av inntekten sin på mat enn det en gjennomsnittlig rumener gjør. Faktisk er det bare vi nordmenn som bruker en mindre andel av inntekten vår på mat enn det sveitserne gjør.
Så kan noen godt synes at det er rart at maten er så «billig» andre steder i Europa. Men det er den altså ikke. For de som bor der.
Også får gjerne noen tro at det finnes et slags "billig-Nirvana" her på jorden - med enorm kjøpekraft og veldig billig mat. Men det finnes altså ikke. Det kan ikke finnes - rett og slett.