*Nettavisen* Økonomi.

Friske meninger

Inkassoloven: Arbeidsgruppe vil ikke løse problemene

Joni M Jestilä:

- De største aktørene i inkasso er ikke lenger tradisjonelle inkassobyråer, skriver artikkelforfatteren.  Foto: (NTB scanpix)

Vi kan ikke vente flere år på en arbeidsgruppe som har store mangler i sitt mandat, og som ikke vil ta for seg realitetene i dagens inkassobransje.

Meningsytring av Joni M Jestilä, inkassobevillingshaver

Alle peker på arbeidsgruppen som skal se på inkassoloven, men er det nok?

Undertegnede er sterkt engasjert i den pågående inkassodebatten i Norge, jeg har bakgrunn fra inkassobransjen, har personlig inkassobevilling og har også erfaring fra særnamsmyndighet.

Inkassoloven av 1988 som trådte i kraft i 1989 ble laget i en helt annen tid enn nå. Den typiske inkassosaken handlet om avisabonnement, boliglån og blancolån for å nevne noe. Inkassobransjen den gangen var tradisjonell inkasso hvor kreditor sendte purring og inkassovarsel. Inkassobyrået tok saken fra betalingsoppfordring og utover.

En ny virkelighet

Nå, 30 år etter at loven trådte i kraft har vi en helt annen virkelighet i bransjen. De 15 største byråene som har 95 prosent av markedet har utviklet seg til å bli såkalte kreditthåndteringsforetak. De er ikke lenger tradisjonelle inkassobyråer, men tilbyr kreditor alt av tjenester innen kundeservice, fakturering, factoring, purreservice, tradisjonell inkasso, kursing, regnskap, oppkjøp av fordringer osv. Det er viktig å huske at ikke alle inkassobyråene er kreditthåndteringsforetak da dette krever finansielle muskler, men de store byråene som har mesteparten av inkassomarkedet er såkalte kreditthåndteringsforetak.

Den typiske inkassosaken er småkrav som bompenger, legeregninger, strømkrav, diverse avbetalingskjøp osv. Det tilbys kreditt i stedenfor kontant betaling i alle ledd. Det har gått så langt at inkassoselskaper oppfordrer til kreditt i sine blogger.

Dette er selvsagt fordi inkassoselskap vet at ved å tilby kreditt i butikken vil det oppstå mislighold og dermed mer saker for inkassobyrået. Ett viktig moment her er factoring hvor inkassoselskapet kjøper opp butikkens fakturaer/varer ved salgstidspunktet. Butikken får pengene sine og kunden får varen.

Problematisk

Dette er problematisk forretningsmodell fordi inkassoselskapet vet at kreditt fører til mer inkassosaker og mer saker betyr mer salærinntekter og gebyrer for inkassoselskapet. Inkassoselskapet presser seg altså i mellom kjøper og selger som en unødvendig tredjepart for å generere mer inkassosaker. Dette er ikke noe annet en dårlig betalingsløsning. Lowell AS (tidligere Intrum Justitia) omtaler dette i bloggen sin. De sier at ved å tilby gode betalingsløsninger kan man unngå så mye som 40 prosent av inkassosakene.

Når jeg leser arbeidsgruppens mandat er den veldig tynn og vil dessverre ikke behandle utfordringene i dagens inkassobransje i sin helhet. Arbeidsgruppen skal se på enkelte momenter fra en 30 år gammel lov, levere rapport innen januar 2020. Vi er ikke garantert at det gjøres lovendringer på bakgrunn av denne rapporten.

Jeg reagerer også på at skyldnerne ikke er representert i arbeidsgruppa, mens inkassobransjen og finansbransjen er representert med to stk. Vi skal huske på at Finanstilsynet ba om en lovrevisjon i 2017 etter gjentakende alvorlige feil fra inkassobransjens side.

Ingen konkurranse

Det er dessverre ikke en reell eller rettferdig konkurranse i inkassobransjen pr dags dato. Bransjen konkurrerer med å tilby såkalte fullverdige kreditthåndteringspakker for kreditor, pay back avtaler, no cure no pay avtaler og fakturaoppkjøp for å nevne noe.

I praksis betyr dette at det er kun de største byråene med økonomiske muskler som har anledning til å delta i konkurransen, nyopprettede byråer uten noe særlig penger på bok sliter å delta i denne konkurransen og må ty til å konkurrere innen tradisjonell inkasso hvor salærinntekter er eneste inntektskilde. Vi skal huske på at det finnes hele 108 inkassoselskap i Norge. De 15 største har nesten hele markedet, er konkurransen rettferdig da?

Det er spesielt pay back avtaler som er til hinder for reel konkurranse. Pay back betyr enkelt forklart at inkassator betaler kreditor tilbake en avtalt sum mot at inkassobyrået får inkassooppdraget.

Store kreditorer med stor fakturavolum, la oss si teleselskap genererer stort antall inkassosaker pr mnd og hvis inkassobyrået skal kunne gi pay back pr sak så sier det selv at det er kun de store inkassoselskapene som har penger til dette. Dersom ett nyopprettet inkassoselskap tar på seg en stor volumkunde og avtaler pay back så vil pay back summen pr mnd alene kunne knekke små inkassoselskapers økonomi og føre til konkurs.

I Sverige pågår det en debatt om pay back hvor uppdrag granskning fant ut at svenske Intrum justitia betalte over 250 kroner i pay back tilbake til kreditor. Det svenske inkassosalæret er 180 kr. En skulle tro at dette var ett tapsprosjekt, men nei. I Sverige kan man ta 380 kr i såkalt ombudsgebyr når inkassoselskapet sender krav til Kronofogden for innkrevning. På bakgrunn av pay back avtalen som Intrum hadde gjort med en del svenske kommuner så man en stor økning i antall rettslige skritt. Programmet konkluderte med at for at Intrum Sverige AB skulle tjene penger på disse sakene så måtte de sende mest mulig saker til Kronofogden. Linken til programmet finnes her.

Den svenske og den norske inkassobransjen er ganske like, og problemstillingen med pay back som diskuteres i Sverige finnes også i Norge. Dessverre er hverken arbeidsgruppa, eller lovgiverne i Norge innom dette teamet. Det har vært en stor økning i antall rettslige skritt fra 2017 til 2018. Den private norske inkassobransjen sendte 411 000 forliksklager og utleggsforretninger i 2017. I 2018 har dette tallet økt til 530 000. En grunn er nettopp pay back avtaler og at inkassobyråene blir nødt til å sende krav rettslig for å tjene penger i enkelte inkassoavtaler. Rettslige skritt utgjør ca 6 % av det totale antallet inkassosaker.

No cure, no pay

Såkalte no cure no pay avtaler er også vanlig i deler av bransjen. Her veltes alle kostnader på skyldner. Forarbeidene til inkassoloven omtaler slike avtaler som usunne og at det bør unngås. Hvor har justisdepartementet og stortinget vært de siste 30 årene når dette er blitt en bransjestandard som forarbeidene av 1983 advarte mot.

Moderne inkasso kan deles i 2 forretningsområder, nemlig volumkrav hvor inntekten kommer fra ett stort volum inkassosaker. En annen del handler om oppkjøp av krav. Oppkjøp av krav gjøres av inkassobyråenes finansieringsforetak. De siste årene har inkassobyråene begynt å selge såkalte forward flow avtaler til forbruksbankene hvor lånekunden kan signere på at gjelden selges til inkassobyrået i misligholdsøyeblikket. Inkassobyrået får dermed en kjempestor økonomisk egeninteresse i kravene.

Det er meg bekjent at inkassobyråenes finansieringsforetak får tilgang og rapporteringsplikt til de 3 nye gjeldsregistrene som kommer. Dette er problematisk på flere måter. De såkalte finansieringsselskapene er i realiteten skallselskap innad i inkassobyrået hvor all jobb gjøres av inkassoselskapets saksbehandlere. Jeg ser for meg at gjeldsopplysningene kan havne på avveie. Som om dette ikke var nok så er jeg redd for at finansieringsforetakene til inkassobyråene begynner å tilby såkalte bankprodukter eller lån for å dekke fordringer basert på opplysninger i gjeldsregistrene. Inkassator skal ikke tilby lån mot å dekke en fordring. Dette er forbudt. Jeg vil be datatilsynet og barne og likestillingsdepartementet om å ta en titt på dette.

For å komme tilbake til arbeidsgruppen, de skal ikke se på noen av disse momentene som jeg har omtalt i denne artikkelen. De skal se på god inkassoskikk, salærnivået, diskutere skrivesalæret, se på internkontroll og faktisk ledelse i inkassobyråene, diskutere krav for inkassobevillingshavere, se på grensen mellom egen og fremmedinkasso, klientmiddelhåndtering og adgangen til utkontraktering av oppgaver.

De skal med andre ord flikke litt på inkassoloven av 1989 og kanskje komme med enkelte forslag til forbedringer i 2020. Jeg er redd for at antall saker og rettslige skritt vil bare øke i taket. Mitt forslag er derfor at arbeidsgruppens mandat utvides kraftig og at man begynner å se på en moderne kreditthåndteringslov som tar for seg hele verdikjeden. Avtaler som pay back og no cure no pay bør forbys. Bransjeorganet virke inkasso ønsket seg en lov for 2040, vil de da støtte meg i å se på en kreditthåndteringslov i stedenfor små enkeltjusteringer i inkassoloven av 1989?

En naturlig del av gjennomgang av inkassoloven hadde også vært en gjennomgang av tvangsfullbyrdelsesloven, forsinkelsesrenteloven, loven om foreldelsen av fordringer, gjeldsordningsloven og rettsgebyrloven også.

Reell konkurranse i inkassobransjen kommer først når byråene konkurrerer på like vilkår. Det er ikke tilfelle i dagens inkassobransje. Bransjen skal fortsatt kunne tjene penger, men denne inntekten må komme i form av at bransjen tar betalt for sine tjenester i en delingsmodell mellom kreditor og debitor. I dag veltes alle kostnader på skyldner.

Før jul lagde justiskomiteen på stortinget en notat i statsbudsjettet hvor de bestilte reduksjon av salær. Justisministeren svarte med å fryse inkassosatsen. Undertegnede har fått høre i etterkant at det ikke var det justiskomiteen hadde bestilt.

Jeg skal ikke ta en diskusjon på salærnivået i denne artikkelen, men oppfordrer justisdepartementet til å se på arbeidsgruppen på nytt og stortinget til å ta en ny vurdering av forskriften til inkassoloven og salærsatsen:

Vi kan ikke vente flere år på en arbeidsgruppe som har store mangler i sitt mandat og som ikke vil ta for seg realitetene i dagens inkassobransje.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag