Gå til sidens hovedinnhold

Kompetansen som korrumperer budskapet

PR-rådgivere og lobbyister navigerer sine kunder rundt i politiske landskap, og påvirker journalistiske beslutninger. Hvordan forholder vi oss til dette? spør NRK.

(NA24-Leserinnlegg): Mer åpenhet, flere lover og regler, et offentlig register og sterkere integritet var hva NRKs journalister og intervjuobjekter etterlyste under forrige ukes episode av «Spekter». Temaet var lobbyister i Stortingets korridorer, og politikeres inntog i PR-bransjen. Det siste en usunn, liten folkevandring, ifølge Harald Stanghelle.

Programmets første minutter rommer et møte med Carl I. Hagen under en arbeidsdag hos PR-byrået Burson-Marsteller. Nestoren argumenterer for sin egen verdi som rådgiver, med lang erfaring, innsikt i politiske prosesser og høyt verdsatte råd. For som han så riktig påpeker: Få i et ikke-kommunikasjonsbasert foretak bedriver jevnlig myndighetskontakt. Og skal de sy sammen sitt eget budskap og selv gjennomføre den politiske kontakten, er sjansen stor for at opplegget forkludres. Men, som man kan få inntrykk av, dette ville i det minste være en legitim vei å gå. I det øyeblikket man kontakter eksterne krefter, spesialister innenfor kommunikasjonsfeltet, tilgrises hele budskapet - og da er det ikke lenger snakk om informasjonsformidling. Nei, da snakker vi om påvirkning.

Men i realiteten er det ikke slik at informasjonsformidling er eufemismen for «påvirkning», selv om en haug med kritikere vil ha det dit hen. Derimot virker det som om påvirkning er blitt dysfemismen for «formidling av informasjon». Men hvor ligger egentlig den distinkte forskjellen mellom det å påvirke en journalist, og det å «bare» viderebringe informasjon? Retorikk finner man i all kommunikasjon: Alle har et motiv bak det å åpne munnen og lage lyder. Å be om saltbøssen ved middagsbordet, er retorikk. Det å kontakte en journalist i håp om at denne skal omtale et nystartet miljøprosjekt eller veksten i en gründerbedrift, er naturlig nok også en retorisk marinert aktivitet. Noen behersker retoriske virkemidler bedre enn andre, og det er her PR-rådgivere og lobbyister finner sin vei inn i bildet. For hvorfor insistere på å reparere sin egen bil, når det finnes kyndige mekanikere der ute?

Det kan ikke være noe galt i at en rådgiver besitter kompetanse innenfor et felt, viten om dets ofte innviklede prosesser. Som for eksempel politikk. Det å innhente kompetanse på kommunikasjon er ikke mye annerledes enn å innhente ekstern kompetanse på andre fagfelter. «Hvilken hatt har du på deg, Carl I. Hagen? Og hvordan skal vi vite hvilken hatt du har på deg?» spør journalisten. Mitt forslag er å gi blaffen i hatter og heller fokusere på hva som kommuniseres. Skulle det liksom unnskylde noen av Hagens partifeller hvis de kom slentrende med «Åja, du hadde på deg påvirkerhatten i dag, ikke rart jeg ble manipulert til å stemme for det uheldige vedtaket. Jeg trodde du hadde på politikerhatten, nemlig». Slikt vil i så fall være en utilgivelig sløvhet og meningsløs ansvarsfraskrivelse.

Spekter stilte følgende spørsmål til en lobbyist de senere fotfulgte: «Hva sier du til journalister når du ringer?» Lobbyisten sa, som enhver annen lobbyist - eller PR-rådgiver for den saks skyld - ville sagt: «Hei, mitt navn er blablabla, og jeg har en sak som kanskje vil være av interesse for dere.» Hva forventet egentlig spørsmålsstiller? At lobbyisten tilnærmet seg mediene med voodoodukker og hypnose?

NRK var fremdeles ikke overbeist: Dunkle ting ulmer i kulissene. «Møtene foregår bak lukkede dører». «Hundrevis er innom Stortinget daglig for å snakke med politikere». «Noen lever av å overbevise politikere», forklarte narratoren idet vi ser bilder av Løvebakken i fugleperspektiv.

En annen mistenksom NRK-journalist følger Høyres Elisabeth Røbekk Nørve i møte med en interessegruppe. Nørve forklarer at hun ikke vektlegger i stor grad hvem som presenterer saken. Hun er mer opptatt av innholdet. Etter lobbyistens presentasjon, sier Nørve seg fornøyd. Hun er takknemlig for informasjonen som er fremlagt. NRK-journalistens fortellerstemme konkluderer med «I løpet av bare ett møte og én rapport har altså kjøttindustrien overbevist politikerne om at politikken må endres - til fordel for dem selv». Dette til tross for at Nørve hevder eksplisitt at kildene vil undersøkes før noe som helst iverksettes. Mistenksomheten er påfallende ubegrunnet. I stedet for å mystifisere noe som slettes ikke er mystisk, hvorfor ikke heller se på det udemokratiske aspektet: At denne kompetansen kun er tilgjengelig for dem med økonomiske midler. Sånn er det naturligvis med alt, men politikk og beslutningene den fører til, skal tross alt gjelde for hele befolkningen. Det at interessenter med penger i ryggen i større grad enn andre kan nå frem til politikere som eksempelvis Nørve, er potensielt problematisk. Dette ville vært interessant, det ville vært fruktbart for videre debatt. Men da er vi inne på et komplekst samfunnsproblem, og retningen fingeren skal rettes mot er mer diffus.

Hadde møtet vært mer redelig og mindre spekulativt om det ikke fantes en lobbyist der, men om for eksempel en ansatt hadde forsøkt seg på påvirkning og overtalelse? Som lobbyisten forklarer: «I mitt yrke må en kunne kommunisere. Man må se når folk ikke skjønner det som sies. Det er en hårfin balanse i hvor mye informasjon som skal formidles.» Neppe som en konsekvens av at deler av informasjonen er lyssky, men fordi på et tidspunkt faller mottaker ut og absorberer ikke lenger mer av budskapet. Det er viktig at hovedpunktene kjenner vekten, og at enkelte overflødige detaljer skjæres bort. I hvert fall i første omgang.

«Mer alvorlig blir det når det står om liv og død», fortsetter programlederen. Avslutningsvis fikk vi et historisk tilbakeblikk på krigen mellom Biafra og Nigeria, der PR-byrået Mark Press på 60-tallet ble hyret inn av Biafras ledere i håp om at den lille staten skulle få verdensopinionen på sin side. TV-dekningen hadde ledet til nødhjelp og protester, og Nigeria ble holdt ansvarlig for uhyrlighetene. Mediepersonligheten Jahn Otto Johansen dukket senere opp i fjernsynet. Vi var blitt manipulert, sa han. Ifølge Johansen kom media inn for å få sensasjon, og var misledende i sin dekning.

Ingen vil i dag bestride at dekningen av krigen manglet viktige nyanser, at Nigeria ble demonisert og Biafra glorifisert. Men er det PR-rådgiveren sitt ansvar å nyansere, eller er det journalistene som til syvende og sist skal ha jobben med å balansere nyhetsbildet? Det er betimelig å minne om at en PR-rådgiver ikke har yrket til en journalist; en PR-rådgiver jobber for den ene polen, for den ene interessenten, i håp om å sette et tema på agendaen. PR-rådgiveren kontakter journalisten med en sak. Ansvaret for hva som videre gjøres med informasjonen, hvor nøye kilder gås i sømmene, hvor reflektert saken til slutt blir, er det gitte mediet sitt.

Motsatt vandring (rådgiveren inn i politikken) var også et tema. Hva PR-rådgiverens integritet angår idet han tar bykset over i politikken, der må vi bare «stole på PR-agentens eget ord,» sier NRK. Ja, akkurat som når en betror seg til en lege eller prest, stoler man på at taushetsplikten holdes av den man kjøper konsulenttjenester av. Det at en rådgiver kan få økonomisk gevinst av å bryte denne på et senere tidspunkt, betyr ikke dermed at det vil skje. I hvert fall ikke at vi skal anta at det skjer.

Kan vi fra dokumentaren konkludere med at retoriske virkemidler er ok så lenge retoren selv ikke behersker disiplinen, eventuelt ikke er eksternt innhentet? At PR-rådgivere er flytende individer uten verdier og prinsipper? At en PR-rådgiver har som plikt ikke bare å være sannferdig - men også kjempe for at en interessents motstridende syn også skyves frem? Settes det en forutsetning, eller har man en forventning om at alle aktører i politikken og næringslivet taler med en ren og ubesudlet sjel - og at det å gjøre seg noen vurderinger om hvordan ideer best mulig kommuniseres, skal være en slags synd? Det er absurd. Alle er opptatt av å kommunisere informasjon best mulig, og det at god retorikk på noen som helst måte skal stå i kontrast til et godt budskap, er en latterlig tanke.

Andreas Hardhaug Olsen
PR-rådgiver, Playground

Reklame

Strømsjokket: Spotpris 77,72 øre - fastpris 24,90 øre

Kommentarer til denne saken