NA24.no

Når noen snakker sammen

(Scanpix)
Sist oppdatert:
At statsministeren og utenriksministeren mislyktes i å ansette en nær venn som sjef for A-pressen, er et tegn på at verden går framover.

(NA24 - KOMMENTAR): Tenk deg at partisekretær Haakon Lie i Arbeiderpartiet grep inn i en ansettelsesprosess rundt hvem som skulle bli ny konsernsjef i den allmektige og statsstøttede Arbeiderpressen. Ville han funnet seg i at noen overkjørte ham i beslutningsprosessen? Glem det.

NA24 Propaganda - Norges største medienettsted

Det aller mest oppsiktsvekkende ved at statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre hadde det som på fremmed språk kalles et «klandestint» møte med A-pressens styreleder Knut Brundtland – med det til hensikt å få ansatt sin kandidat Jan-Erik Larsen som toppsjef – er ikke møtet i seg selv, men at de faktisk mislyktes i sitt forsett.

Hvorfor?
Men hvorfor drev de i hele tatt med dette? Har de ikke annet å gjøre enn å påvirke hvem som skal lede A-pressen, en sammenslutning av aviser og nettsteder som ikke lenger er heleid av verken parti eller fagbevegelse? Fordi de fortsatt mener at de representerer en politisk bevegelse og at den som skal forvalte det påstått frie ord innenfor bevegelsen, må være en som gutta stoler på? Når det gjelder Jonas Gahr Støre, er jeg litt i tvil om partitilhørighetens nedarvede forståelse, men Jens Stoltenberg er et ektefødt barn av sosialdemokratiets maktelite. Og «slik lever dei der». Trodde han. Han burde holdt seg unna.

For A-pressen har forandret seg fra den gang vi unge journalister gikk til «bindersdisponenten» og ba om å få en ny blyant fordi vi hadde skrevet ut den forrige. I et fjernt minne fra Hamar Arbeiderblad på 1970-tallet kan jeg huske at avisas styreformann var oppriktig forbannet over noen reportasjer jeg lagde. – Dette kan da umulig tjene partiet, sa han. Heldigvis stilte redaktøren opp til fordel for den unge reporteren.

Ulempe
Jan-Erik Larsen har den ulempen at han hele to ganger har vært mappebærer for landets statsminister. Jeg jobbet sammen med ham i Dagbladet. Og syntes den gang som nå at han var – og er – en hyggelig og flink fyr. Som pressemann var han rett og lett så uheldig at han fulgte et ettermiddagsvedtak i avisa om å slå opp det som ble bestemt. Det var derfor det herostratisk berømte oppslaget «La barna banne» preget Dagbladets førsteside dagen etter at Berlinmuren falt 11. november 1989.

Men Larsen utgjør det aller minste problemet i spørsmålet om hvem som ble – og ikke ble – A-pressens nye sjef. At styret i A-pressen valgte å ansette den konstituerte sjefen- Even Nordstrøm – må nødvendigvis ha vært bygget på noen bedriftsøkonomiske og strategiske vurderinger om hvem som viste seg å være mest egnet.

Denne rapportør har få – eller knapt noen – synspunkter på hvem som var det riktige valg. Men den tid er forbi da landets sentrale politikere bør få lov til å bestemme hvem som skal bestyre vesentlige deler av norsk presse.

Statsministeren og utenriksministeren har vel et par andre ting å gjøre. Og hvis jeg var hovedaksjonær i A-pressen, ville jeg kanskje lett etter en ny styreformann.

Dag Solberger frilansjournalist og spaltist i NA24.

Les flere meninger om mediene her.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere