NA24.no

Norge utenfor allfarvei

Sist oppdatert:
Norge og Venezuela går mot strømmen og øker statens kontroll over næringslivet.

(NA24-KOMMENTAR): Arbeiderpartiets Karin Yrvin skriver i en kommentar om motstand mot privatiseringsplaner i Sverige.

Aksjonister har organisert seg, og ifølge Yrvin viser de til fjorårets nedsalg i TeliaSonera som eksempel på hvor dumt det er å selge statlige aksjer. Det hevdes at dette salget ga et tap på 2 milliarder kroner i forhold til dagens verdi.

For det første er det naivt å bruke et tilfeldig kursutslag som argument for eller mot statlige eierskap. For det andre er eksempelet feil, så hvis det er riktig at de svenske privatiseringsmotstanderne hevder dette, bør de få oppdatert argumentsamlingen sin.

Faktum er at den svenske regjeringen i mai i fjor solgte 8 prosent av Telia Sonera til en kurs på 50 svenske kroner. Det utgjorde 18 milliarder kroner, som ble brukt til å betale ned statsgjeld. I dag er kursen rundt 46 kroner. Legger man til 4 kroner i utbytte, er kursen reelt sett akkurat der den var under nedsalget. Men så har man jo spart renter på statsgjelden man kvittet seg med.

Samtidig trekker Yrvin frem den norske statens kjøp av aksjer i Aker Kværner som en motsats til den svenske privatiseringen. I dette tilfellet har kursen definitivt falt, så her kan man faktisk snakke om et tap, selv om det selvsagt er urealisert.

Debatten bør uansett ikke dreie seg om mer og mindre tilfeldig timing, men – som Yrvin også skriver – om ideologiske forskjeller.

Norge mot strømmen
De siste 25 årene har den generelle trenden i verden vært at offentlig eierskap i næringslivet er redusert.

Yrvin vil kanskje mene at dette skyldes statsangst. Andre vil si det skyldes dårlige erfaringer med staten som næringsdrivende, behov for å styrke statsfinansene, samt et ønske om å skape et klarere skille mellom bedriftene og staten, hvor bedriftene er spillerne og staten dommer, med kontroll på beskatning, reguleringer og andre rammebetingelser.

I de rødgrønne partiene ønsker man å øke statens fra før store eierandel i norsk næringsliv. Her er man helt utenfor allfarvei i internasjonal sammenheng. Det er vel stort sett i Norge og Venezuela dette står på dagsordenen.

Hva gjør at Norge skiller seg ut fra sammenlignbare land? Hovedgrunnen er nok oljepengene. Den norske staten er blitt ekstremt rik, og noe må man jo gjøre med pengene. Regjeringen trenger ikke å prioritere det å bruke 20 milliarder på å øke eierandelen i StatoilHydro, hvor man uansett har full kontroll, opp mot andre formål.

Ett alternativ ville selvsagt vært å la folk styre mer av pengene sine selv (også kalt skattelettelser), men realistisk sett vil den norske staten være en stor investor i overskuelig fremtid. Det er likevel stor forskjell på å være en finansiell investor gjennom oljefondet, og være en stor, strategisk eier i selskaper som StatoilHydro, DnB NOR, Telenor og Yara.

Profesjonelt eierskap?
Til tross for de enorme summene som er involvert, har de rødgrønne politikerne aldri klart å formulere tydelig hva statens rolle skal være som dominerende og strategisk eier, utover det å sikre at selskapene forblir norske. Det står i kontrast til oljefondet, hvor strategien er tydelig, forståelig og - etter min mening - fornuftig.

Yrvin skriver: «Med et aktivt og offensivt statlig eierskap kan vi ha innflytelse på selskaper som er viktige i norsk verdiskaping. Ikke for å styre detaljavgjørelser eller å få selskaper til å ta beslutninger som ikke er lønnsomme. Ikke for å hindre naturlig omstilling eller subsidiere underskuddsvirksomhet. For vårt eierskap skal være profesjonelt. Men for å sikre nasjonal forankring og langsiktig og sunn utvikling av selskapene.»

Hva betyr egentlig dette? Er det noen grunn til å tro at private bedrifter tar ulønnsomme avgjørelser? Eller at de ikke legger vekt på langsiktig og sunn utvikling av selskapene hvis de ikke blir passet på av politkerne?

Er det virkelig noen som tror norske politikere og byråkrater har spesiell eierkompetanse å bidra med med innen bank, fiskeoppdrett, aluminium eller gjødsel?

Hva det egentlig handler om
Det er noe som mangler her. Hva det er, får man en indikasjon på når man ser at politikerne vil ha egne møter med selskapene og stadig kommer med utsagn om at ledelsen i selskapene må «være lydhør for politiske signaler».

De fleste forstår at disse politiske signalene ikke dreier seg om profesjonelt eierskap – men om politikk.

Det ville vært redeligere hvis man innrømmet dette.

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at min ektefelle er ansatt i StatoilHydro.

Are Slettan er tidligere leder for Nettavisens økonomiseksjon, ansvarlig redaktør i iMarkedet.no og redaktør i Finansavisen. Han jobber nå for NA24 fra Connecticut utenfor New York, og skriver blant annet daglige kommentarartikler.

Her kan du lese den siste ukens kommentarer:
Gud i kamp mot dumhet
Liker du å betale mye?
Stoltenbergs skattebløff
AFP-farsen
Himmel eller helvete i boligmarkedet

Og her kan du lese enda mer kommentarstoff fra NA24.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere