Til tross for at Norge er en gratispassasjer på den frie verdenshandelen, er globalisering nærmest et skjellsord i visse kretser.

For oss andre er det grunn til å glede seg over at norsk eksport i fjor landet på 999,8 milliarder kroner, og at vi har et handelsoverskudd mot utlandet på 288 milliarder kroner.

Smak på det tallet: 288.000.000.000 kroner!

I snitt selger altså hver nordmann i gjennomsnitt varer for 190.000 kroner til utlandet i året, mens vi kjøper varer for 134.000 kroner fra utlandet.

Hvis det er noe i land i verden som skal være glad for at handelen går fritt over landegrenser, så er det Norge.

Men samtidig oppfører vi oss som en gratispassasjer som legger hindre for andre lands eksport. Tollmurer på mat hindrer fattige land i å bygge opp en eksportrettet landbruksindustri.

Nå har riktignok Norge enkelte unntak for utviklingsland (MUL) og de nest fattigste (GPS-systemet). Regelverket er veldig komplisert, og ikke akkurat preget av stor velvilje til aktivt å øke importen fra disse landene.

Hadde de afrikanske landene fått opp eksporten, kunne de på sikt blitt mindre avhengige av utviklingshjelp, for eksempel.

Sett med norske øyne er kanskje det mest oppmuntrende at det ikke bare er olje og gass som drar, men at også resten av eksporten går så det suser. Både fiskeprodukter og metaller vokser jevnt og trutt - og sikrer arbeidsplasser rundt om i landet.

Norge er en liten, men åpen økonomi. Vår velstand hviler på at vi kan selge produktene våre til andre land uten moms og andre hindringer.

Norge selger klippfisk til Italia og Portugal, og kjøper rødvin tilbake. Det er nemlig en grunn til at Norge driver med fiskerier, mens land med bedre klima dyrker vindruer. Dette kalles komparative fortrinn, og verden blir bedre av at land kjøper og selger varer - og ikke driver med proteksjonisme.

Olje- og gass (542 milliarder) og fisk (96 milliarder) er våre fremste eksportvarer. Begge deler hadde sterk vekst i fjor.

Problemet er at vi må akseptere at andre land selger varene sine til oss uten tollmurer, hvis de skal finne seg i å kjøpe norske varer like smertefritt.

Det store unntaket er landbruket.

Norge gir 12-13 milliarder kroner i direkte statsstøtte (bidrar til at bøndene kan selge varene billigere enn de koster å produsere) - samtidig som vi holder konkurrende varer ute med tollmurer (skjermingsstøtte), som koster forbrukerne rundt 7-8 milliarder til.

Et eksempel er hvete. Prisen på verdensmarkedet er rundt 5,2 dollar per bushel, ifølge Macrotrends. Det tilsvarer en kilogrampris på under 1,75 kroner. I Norge får bøndene 3,43 kroner per kilogram for hveten de leverer til Felleskjøpet.

Så hvordan kan det ha seg at norske bønder likevel produserer hvete når vi kunne importert så mye vi vil for halv pris?

Svaret finnes på Landbruksdirektoratets sider: - Den norske kornproduksjonen er beskyttet mot import av korn ved at det bare åpnes opp for import av nødvendig kvantum for å supplere norsk produksjon. Slik import skjer gjennom tollkvoter, heter det nøkternt.

I tillegg er det toll på hvete til matkorn.

Resultatet er ikke bare verdens dyreste mat i butikkene, men bildet er enda styggere når man regner inn det maten koster over skatteseddelen.

I tillegg rammer det altså andre land som også forsøker å øke eksporten sin for å ha råd til å importere varer de trenger.

«Trøsten» er at liberal verdenshandel likevel gjør at vi har et enormt handelsoverskudd og kan være gratispassasjer så lenge det varer.

Hva mener du om globalisering og fri verdenshandel? Skriv et leserbrev i vår nye ordning. De beste kommer på forsiden.