NA24.no

Anmeldelse: «Way of The Samurai 3»

Sist oppdatert:
Vi trodde samuraier var kult. Den gang ei ...

Følgende situasjon beskriver opplevelsen av «Way of The Samurai 3» bedre enn noe annet argument jeg har konstruert. Den utspiller seg mellom undertegnede og min kompis som oppdager spillet liggende på stuebordet.

Magnus: - Oy! Samuraier og greier. Kan jeg prøve det?

Benjamin:- Jaja, kjør på!

Magnus: - Yaaaaaaay.

Fem minutter senere kommer Magnus ned fra rommet sitt igjen.

Benjamin: - Skal du ikke spille mer?

Magnus: - Hahahah! Aldri igjen.

Med andre ord. Vi lar oss ikke akkurat begeistre.

«Way of The Samurai 3» er skyggen av hva som kunne vært. Drømmen om det som skulle bli. Tanken om gull, som endte i gråstein. Ideen i hodet som feilet på arket.

Tanken er god, men...
La oss få det ned på arket. Du styrer en samurai som lever i en verden splittet av ulike krigsherrer. Disse lederne kjemper for territorier, og du blir kastet inn i krigen når du forviller deg inn i landsbyen Amana. Tidligere en rolig landsby, men nå ødelagt av krig og elendighet. Utover dette vil jeg ikke avsløre stort mer av historien, da denne faktisk ikke er så halvgærne.

Spillet åpner for alternative avslutninger, hvorav samtlige er ganske givende. Bare synd at det ødelegges av det faktum at det ikke er gøy å spille selve spillet.

Se bildene fra «Way of the Samurai 3»
(Artikkelen fortsetter under karusellen)

3177

Historiemessig er det også positivt at de ulike landsbyfolkene har sine individuelle historier, som kan åpne ekstra elementer i hovedfortellingen. Ergo oppfordres man til å initiere dialog med individer. Et smart og godt implisert trekk. Men den helt store «bare litt til»-effekten har det ikke.

Handling og konsekvens
«Way of The Samurai 3» gir seg ut for å være et action- og rollespill. Det er rettet et sterkt fokus mot hvilke handlinger du foretar deg, og hva slags konsekvenser handlingen får. Disse elementene blir utslagsgivende for den totale pakken. Eksempelvis kan du bli med i et vennlig «politisk» parti, eller kjøre solo og banke opp uskyldige innbyggere.

Ved utvalgte øyeblikk må du ta et konsekvent valg. La oss si du har fornærmet noen på en måte. Da kan et slikt valg være å enten beklage deg med et dypt bukk, eller trekke sverdet og drepe vedkommende. Valget du tar påvirker potensielle allianser og hvordan spillet slutter. En god idé som delvis gjennomføres på en ok måte.

Uinspirert lyd og grafikk
Jeg har ofte skrevet at spillbarheten ikke trenger være toppen av kransekaka så lenge historien står til gull. Vel... Historien i «Way of The Samurai 3» står ikke stødig nok på egne bein til å demre opp for kritiske feil. Den står ikke støtt nok til å holde seg oppe på to bein en gang. Denne samuraien kan med god samvittighet ta sitt eget liv for å ha brakt skam over sitt folk.

Se gameplay fra «Way of the Samurai 3»
(Artikkelen fortsetter under videoen)

Det første som irriterer meg grønn er kollisjon mellom urgammel japansk musikk og no bråkete djevelskap. Det funker ikke. Det funker bare ikke! Det er uinspirert, og upasselig. Det grafiske maleriet er også middelmådig. «Way of The Samurai 3» er som tatt ut fra et Playstation 2 spill. Det kan virke som man har forsøkt å male det litt kunstnerisk og unikt, men det fremstår som tamt og utdatert.

Nå vel, undertegnede fortsetter ferden og får omsider banke løs på samfunnets avskum. Det betyr første møte med et klossete kampsystem. Det er statisk og ubehagelig.

Dårlig kampsystem
Det finnes ingen «låse» på fienden muligheter, og fektingen oppleves som stiv og ekkel. Det er ingen naturlig behagelig flyt i det hele, men istedenfor en «rett fram»-dynamikk jeg helst vil ha meg frabedt. Du ender opp med å bomme på motstanderen. Bomme, bomme og atter bomme. Du vil slite med å treffe drittsekken rett foran deg, og kan umulig løpe etter en kar og hogge han i ryggen. Da stopper du nemlig plutselig opp når du slår etter han. Irriterende? Gjett a! Du er en samurai liksom. Det skal gå «smooth».

På toppen av det hele danser hele systemet rundt to knapper. Du kan oppgradere slik at du kan utføre ulike angrep, men det begrenser seg likevel til knappemosing på dette nevnte tospannet. Med andre ord føler du deg ikke spesielt belønnet når du lukker opp nye ferdigheter. Det er repeterende. Repeterende og skikkelig kjedelig. Og siden slåssing er en stor del av spillet får det et stort minus i margen min.

Veldig ulogisk
Som nevnt kan du hogge ned en hvilken som helst uskyldig innbygger med sverdet ditt. Men det logiske aspektet har nok stått langt nede på prioriteringslista til utvikler «Acquire». La oss si du dreper en kvinne som står og raker hagen sin. Et par minutter senere vil en ny dame (for så vidt med annerledes utseende) stå på nøyaktig samme sted, og gjøre nøyaktig samme jobben. Hundre prosent upåvirket av at forgjengeren ble brutalt myrdet.

Ikke nok med det. Samuraien din kan ikke drepe barn. Det er i utgangspunktet helt greit, da han kanskje har noen etiske og moralske verdien han ønsker å følge. Da ville det vært naturlig at man ikke fikk hevet våpen mot barn overhode. Men nei da! Du kan stikke, kutte og angripe barna så mye du vil. De bare dør ikke av det... (!?!). Kanskje småpirk, men jeg synes det er frustrerende. Enten, eller, spør du meg.

Og jeg har jo ikke begynt å nevne kamera engang. Det er dårlig. Kamera blokker utsikten i enkelte kamper. I tillegg har noen fiender fordeler. De har evnen til å dytte deg i bakken og banke deg opp til du dør, mens du ligger nede. Det er umulig å komme opp. UMULIG! Aaaarghh!

Konklusjon
«Way of The Samurai 3» er et spill som bygger på en god idé. Historien er givende, og rollespillelementene har fin betydning. Dessverre blir det ødelagt av dårlig grafikk, dårlig lyd, ulogiske handlinger og et irriterende, samt repeterende kampsystem. Finn heller fram PS2-maskinen, og skru på «Onimusha 3». Det er fett!

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere