*Nettavisen* Økonomi.

Forsøk på karaktermord

Foto: (Scanpix)

Forfatter går i strupen på milliardæren Olav Thon. Sjekk vår dom.

12.09.08 13:27

(NA24-ANMELDELSE): Dag Ellingsens bok, «Reven – Olav Thon og hans metoder» – kommer i dag i salg fra det lille forlaget Spartacus. Den er en bok som er opplagt anbefalt lesning.

NA24 - din næringslivsavis

Den er ikke uten svakheter, og den er ikke alltid like lettlest. Men den tegner et bilde som for en forholdsvis ung leser, som er mest kjent med glansbildet av Olav Thon, er utfyllende. Spennende nok kommer utgivelsen rett før Hallgrim Berg, ”sambygding” av Thon selv, slipper sin autoriserte biografi.

Forsøk på karaktermord
Ellingsens første anslag i boken er starten på et knapt 190 sider langt forsøk på karaktermord. Han starter med en tur til Hallingdalen for å røske opp i røttene til Thon – for å finne svaret på hvor den ”første millionen” kom fra. Glansbildet er at Thon kom vandrende fra villmarka til Oslo under krigen, ille tilredt og sulten med en stabel skinnfeller som han trakk etter seg på en grusom og kald vinterdag – men med en urokkelig tro på seg selv, sine evner og sine medmennesker.

Klikk på bildet for å forstørre.

Virkeligheten kjenner bare Thon selv. Ellingsen tegner et helt annet bilde av Thon enn millardæren selv har gjort. Utstrakt forretningsdrift med okkupasjonsmaktens soldater, og etter krigen – et tett forretningsmessig samkvem med personer som var på den gale siden under nazistenes okkupasjon.

En morsom del av boken er omtalen av selskapet Easy AS. Selskapet ble stiftet etter at Olav Thon hadde blitt arrestert, mistenkt for tolljuks og korrupsjon og planen var å introdusere forløperen til fastfood. Aksjonærene var advokat Paul Røer, som hadde medlemskap i Nasjonal Samling under krigen – og som sågar hadde sonet for sitt landssvik.

Revisoren til Thon hadde også oppsiktsvekkende tegnet seg for aksjer. Betimelig. Det illustrerer en meget sterk dissonans mellom bildet av glansbildet Thon og den fremsynte forretningsmann med en meget tvilsom bakgrunn.

Korrupsjon
Thon slapp fra landsvikeroppgjøret, som så mange andre forretningsmenn. Det var viktigst å holde hjulene i gang på en allerede skadeskutt nasjonaløkonomi enn å straffe alle som i større eller mindre grad hadde tjent til dels grovt på å gjøre forretninger med den tyske okkupasjonsmakt – eller deres soldater.

Men i 1953 ble det seks dager i varetekt på en, i den tiden, svært oppsiktsvekkende sak. En av tollerne ved Oslo jernbanetollsted hadde vist en litt vel god velstandsøkning, mer enn det den heller spartanske tollergasje kunne fremprodusere.

Etter rene tilfeldigheter, typisk for hvordan alvorlige svindel- og korrupsjonssaker i vår samtid også blir oppdaget, blir en toller, to tollinspektører og daværende pelsgrossist Olav Thon arrestert.

Dømt
De impliserte i svindelen hadde sørget for å tolle inn skinnvarer som var feil klassifisert, både hva angår kvalitet og kvantitet – og betalte dermed altfor lite i toll. Gevinsten fra den alvorlige svindel ble delt på partene. Det endte med at Thon fikk en dom i 1956 – tre år etter arrestasjonen. I Oslo Tingrett ble den etter hvert kjente forretningsmannen dømt til betinget fengsel i ett år, bot på 50.000 kroner og inndragning av 80.000 kroner. Både paragrafen om bestikkelse, medvirkning til grov utroskap samt skatteunndragelse kom til anvendelse, skriver Ellingsen i sin bok.

Det er en hard dom, og saken fikk stor oppmerksomhet på femtitallet i pressen. Men den stoppet ikke Thons ferd mot å bli Norges rikeste og Oslos mektigste. Men Thon gikk inn i 60- og 70-tallet med et alvorlig banesår – og med et image som fullstendig var i søla.

Mye av Ellingsens bok tar opp denne dommen. Det er interessant lesning, men jaggu ikke lett å følge med i for en leser (som deres anmelder) som leser under tidspress. Kildehenvisninger kommer tett som hagl. Men kapittelet innledes med et sitat.

”Programleder Gerhard Helskog: - Er det mulig å bygge opp en slik formue som du har, uten å bruke annet enn helt hederlige midler?

Olav Thon: - Ja, ja, det er helt klart.

Fra ”Ti på ti”. NRK Fjernsyn 3. august 1990.

Thon tar grep
Det er på 60- og 70 tallet (med ekstra vekt på 70 tallet) det virkelig begynte å suse i Thons imperium. Her tar Ellingsen oss med på viktige og skjebnesvangre transaksjoner og kompaniskap. Thon forsto tidlig at det lå enorme muligheter i å kjøpe bygårder, øke leien og dermed belåne hardere på den underliggende verdien og øke kontantstrømmen.

På den tiden var det også priskontroll, og ikke like lett å heve leien. Samtidig var en etterhvert kjent Thon-partner, Varner-gruppen, i startgropen. Thons geniale grep var å lage en avtale med leietakere som Dressmann som gikk ut på at leien var bestemt ut fra omsetningen, med en omforent andel av omsetningen som leie.

Perfekt for moderne konsepter som Dressmann. Selvsagt helt umulig for ”Herr og fru Olsen” butikker. Leietakere ble satt på gata, med protester som resultat, og areal ble lagt klare for nye, fremadstormende konsepter.

Dette er beretningen om Thons framsynthet, slik denne anmelderen leser den. Den kan også leses slik jeg har en mistanke Ellingsen har skrevet den: som en systemkritikk der Thon står i bresjen for å innføre ”plastikk-Oslo” med kjedebutikker og rask omsetning.

Branner
Rundt restaurantbord i journalistkretser og andre steder har det i mange tiår vært snakket lavt om brannene som har rammet Thons mange bygårder i Oslo. Og ikke bare det. Brannene har kanskje vært en velsignelse for Thon-imperiet.

Dette er et minefelt. Å anklage en eiendomsbesitter for å fryde seg over en brann i et av sine bygg – ja, da bør man ha sterk og entydig dokumentasjon som kan passere i retten. Men Ellingsen peker på at flere av brannene som rammet Thon-imperiet kan skyldes at hans imperium hadde vokst fort, og at det kan ha vært for stort hastverk eller for lavt vedlikehold av noen bygg.

Uansett. Ellingsen er her inne i den svakeste delen av sitt verk – der kilder stort sett er å finne i dokumenter, avisartikler, rettsbøker og offentlige registre. Her er det kanskje på sin plass å oppsøke menneskene som var til stede, som hørte ord falle. Her er det store savn til mer informasjon fra det som blir beskrevet. Det er lite nytt - og tilsvarende lite ny næring til spekulasjoner. Men mytene lever dessverre videre.

- Stryk håpløs
Men en ting er sikkert. Thons gjennomgående modus operandi har vært å finne en vei ut. Snu det som kan synes som en håpløs situasjon til å bli et mulighetens marked. Hans iherdige kamp for å få ut det maksimale etter forsikringsoppgjør er således understøttet av hans råd til studenter ved NHH. Det rådet var nemlig å finne fram alle ens ordbøker og gå gjennom med svart tusj og fjerne ordet HÅPLØST.

Mer kostelig, og definitivt mer gjennomført, er det når Ellingsen smeller løs på Thons glansbilde, som ble kyndig raffinert på slutten av 70-tallet. I avisintervjuer ble et bilde av den meget nøysomme mannen som spiste havregraut og som trives best på snaufjellet og med et gulv i en kald turisthytte som den beste seng. Da blir beskrivelsene om hans i 1976 nyervervede villa på Holmenkollen en annen beretning. Her var det luksus, skal man tro Ellingsen.

Det var ikke en snau kårbolig men en bolig en milliardær verdig – med heis til seks personer, en stue på 113 kvm og dertil 7 meter under taket på det høyeste. Vi skulle gjerne sett den hjemmehos-reportasjen. Men også her viste vel Thon sin sans for gode løsninger. Det var selvsagt lagt inn en toromsleilighet i herligheten, noe som da gjorde villaen om til en tomannsbolig. Og tomta lå utenfor skattegrensen – beleilig nok.

Glansbilde av nyere dato
Hvorfor har nå denne mannen, som har denne meget belastende bakgrunn, et så gjennomsolid omdømme? Her spiller mediene en rolle, skal vi tro Ellingsen. Blant annet får en navngitt Aftenposten-journalist så hatten passer. Mediene for øvrig likeså. Og når dette leses i dag, i 2008, så er det kanskje ikke så lett å forestille seg at Thon i store deler av sin tid som forretningsmann og investor hadde et image som var alt annet enn så glinsende i dag.

Den svakeste delen av Ellingsens bok er den siste delen, som stort sett er et forsøk på å fullende karakterdrapet på Thon. Her går det i ball. ”Frp-koden” går igjen. Den påtatte folkeligheten likeså. Det er som ånden fra den indignerte stemmen til forfatteren stiger opp fra bokens sider. Angrepene på Sandvika, der Thon får skylden for å ha rasert byen med sitt gigantiske kjøpesenter blir uten noen som helst gyldighet. Har Olav Thon kjøpt hele Sandvika uten befolkningen der sin viten og vilje? Kan noen i så fall vise meg den kvitteringen han har fått?

Sammensatt bilde
Beretningen om Olav Thon i Ellingsens penn kan leses på forskjellige måter, men det er beretningen om en mann som lært av reven: Ha alltid flere utganger fra hiet. Og den sier noe om oss: Vi elsker beretningen om den enkle, lutfattige og odelsløse bondegutten som kom til byen – og kjøpte alt sammen noen år etterpå. Vi vil ikke høre om den medaljens bakside.

Men boken kan også leses som et mer personlig oppgjør. Ellingsen har tidligere som journalist i Økonomisk Rapport skrevet om Thon. Den gangen måtte redaksjonen betale og beklage. Da er boken i beste fall useriøs. Særlig den siste delen av boken svekker den første, og viktige delen for å forstå Thons vekst.

Det er ingen som bør være overrasket over at bak hver eneste store formue – der ligger det historier som ikke kan tegne glansbilder. Uavhengige beretninger om alle store industrimenn viser dette med all tydelighet. Derfor er dette en viktig bok – som særlig bør leses sammen med boken som skal komme senere denne uken. Den boken er den autoriserte historien om Thon.

Men viktige deler av boken synes å være så godt dokumentert at den absolutt er verd lesingen for ettertidens skyld - og for å forstå litt mer av mannen og myten Olav Thon.

Dag Ellingsen:

Reven
Olav Thon og hans metoder
Spartacus
299 kroner

Les også vår anmeldelse av den autoriserte biografien: Thon burde skrive selv

Hallgrim Berg:

Olav Thon
- Milliardær i anorakk
Kagge forlag
339 kroner

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag