NA24.no

Valuta USD 8,08 EUR 9,62 GBP 10,93 SEK 91,28
Oslo Børs 0,76%

Strutter av stolthet og vilje

GODE VENNINER: Beboer på Rolvsrudhjemmet, Liv Rolstad og helsefagarbeider Cathrine Flåtten har et nært venninneforhold selv om 63 år skiller de to damene. Liv må ofte bort og stryke høygravide Cathrine over den voksende magen.
GODE VENNINER: Beboer på Rolvsrudhjemmet, Liv Rolstad og helsefagarbeider Cathrine Flåtten har et nært venninneforhold selv om 63 år skiller de to damene. Liv må ofte bort og stryke høygravide Cathrine over den voksende magen. Foto: Tom Gustavsen
Sist oppdatert:
- Jeg er de eldres armer, bein og talerør, sier Cathrine Flåtten (20). Hun formelig strutter av yrkesstolthet.

– Liv er dronninga her på avdelingen, konstaterer helsefagarbeider Cathrine Flåtten og ser kjærlig bort på Liv Rolstad (83) som de seks siste årene har vært bosatt på sykehjemmet Rolvsrudhjemmet i Lørenskog.

– Jeg er jo litt krevende, da, vil Liv ha det til.

– Det er derfor vi kaller deg dronninga, da, parerer Cathrine kjapt.

Hele 63 år skiller de to damene, men til sinns er de jevnaldrende, skriver Romerikes Blad.

Flirer og tuller. Snakker lett og alvorlig, omtrent som venninner gjør, om gleder og sorger.

– Cathrine, du er så god!, sier Liv og stryker henne varsomt over den struttende gravidmagen. I februar blir Cathrine mamma til en gutt, og den kommende babyen er et hett samtaleemne blant beboerne på avdelingen for slagrammede.

Skrev blogg om stolthet

Cathrine Flåtten fra Nittedal har så vidt passert tjue. Men hun er bombesikker på hvilken yrkesvei hun skal gå. 20-åringen hadde sett seg lei på alle kommentarene om at det å jobbe med eldre kun handler om å tørke rumper.

På bloggen sin begrunnet hun hvorfor hun er så stolt av å jobbe som helsefagarbeider. Nå vil hun vise Romerikes Blad hvorfor.

Les innlegget: Jeg - en stolt helsefagarbeider

– Jeg jobber som helsefagarbeider her på Rolvsrudhjemmet i helgene. På hverdagene går jeg studiespesialisering på Skedsmo videregående for etter hvert å kunne søke meg inn på sykepleierstudiet. Avdelingen jeg jobber i består av en rehabiliterende korttidsenhet og en langtidsenhet for slagpasienter, forteller hun.

På langtidsavdelingen, hvor Cathrine jobber, er det til sammen åtte pasienter, fem oppegående og tre sengeliggende i alderen 58 til 106 år.

– Mange som jobber i helsevesenet får et ufortjent stempel, mener hun.

– Vi blir sett ned på. Folk er så opptatt av stelledelen. De tenker ikke på at dette kun er en liten brøkdel av vår arbeidshverdag. Av en sju og en halv timers arbeidsdag er det 20 minutter mange henger seg opp i. «Er det det du har lyst til å ende opp sånn? En som tørker rumper?», får jeg høre.

– Hva svarer du da?

– At jeg trives med jobben min. At jeg er stolt. At dette er noe utenforstående aldri vil kunne forstå.

KAFFEPAUSE: Evelyn Grønvold liker kaffe. - Men jeg fikser ikke smaken, Evelyn, ler Cathrine.


Cathrine tror det å gjøre en god jobb innenfor helsevesenet krever at du har visse medfødte egenskaper.

– Alle kan ikke jobbe på et sykehjem, for eksempel. Jeg tror det er mennesker som har jobbet innenfor helsevesenet, og som ikke passer til det. som har bidratt til å gi yrket et ufortjent rykte.

– Nå vil jeg bidra til å rette søkelyset på alt det andre en helsefagarbeider gjør. Jeg er de eldres armer, bein og talerør.

– Klarer ikke kaffe!

– Cathrine er så samvittighetsfull. Og nå er a jo gravid, bare tjue år. Jeg sjekker magen stadig, sier beboer Evelyn Grønvold, opprinnelig fra Hedmark.

Det er frokostservering på avdelingen. Cathrine triller Evelyn fram til fellesbordet. Spør om hun vil spise selv i dag. Men Evelyn vil ha hjelp. Hun snakker lavt, men Cathrine forstår hvert et ord. Så smører hun brødskive og legger på eggskiver. Holder koppen opp så Evelyn kan drikke kaffe gjennom sugerør.

– Jeg barer klarer ikke kaffe, jeg, Evelyn. Vi var i Oslo med klassen i går, og da prøvde jeg en latte, men det var ikke så veldig godt.

Cathrine konverserer lett med Evelyn. Praten mellom de to er alt annet enn påtatt.

– Hva gir det deg å jobbe her?

– Det er nesten ubeskrivelig. Det gir meg så mye glede. Har jeg en dårlig dag, og kommer på jobb, blir den mye bedre med en gang. Stemningen her i avdelingen er helt spesiell. Dem som bor her blir vennene mine, sier Cathrine som mener de eldre sitter på en unik klokskap.

– De setter seg inn i nåtida selv om de har levd lenge, og dermed forstår de meg selv om jeg bare er 20 år.

TRENER SEG OPP: Tommy Nordlie drev puber og restauranter i Lillestrøm. Så fikk han hjerneslag. Nå hjelper blant andre Cathrine han med gåtreningen.


Vil rekruttere

Cathrine har vært med i rekrutteringsgrupper for å få flere unge inn i helsevesenet.

– Da prøver jeg hele tiden å forklare kjærligheten man får til brukerne sine, at det handler om så mye, mye mer enn å stelle, sier hun.

Tommy Nordli er et kjent Lillestrøm-navn. Tommy var utelivskongen. Startet i sin tid opp City pub og grill, deretter Kulturpuben. I tillegg drev han husmannskost-restauranten Storgata 1. Så fikk han hjerneslag.

– Det er litt dårlig mat her, men ellers bra, mener Tommy som har jobbet som kokk i mange år.

– Cathrine og andre helsefagarbeidere burde få høyere anerkjennelse. De har et viktig yrke, konstaterer Tommy som nå trener seg opp til å gå for egen maskin igjen ved hjelp av en krykke. Drømmen er å komme tilbake for fullt. Med trappe- og gåtreningen er han på vei.

– Hva er din viktigste jobb som helsefagarbeide?

– At brukerne skal føle seg like mye verdt selv om de bor på sykehjem. De skal ikke føle skam eller nedverdigelse på grunn av det. Når jeg kommer på jobb, tar jeg på meg en «respektuniform», og respekten gir jeg til alle som bor her. Å kunne gi dem hverdagsgleden, det er min aller viktigste jobb, fastslår Cathrine.

I FARTA: Rydding er en stor del av hverdagen.


Krever mer

Erica Georgsson Bratlie er avdelingsleder. Hun kjenner seg godt igjen i Cathrines syn, at helsefagarbeidere ikke får anerkjennelsen de fortjener.

– Man må løfte fram dette med fag og kvalitet innenfor helsefaget. Fortelle om hva man er gode på. Ikke alle trenger bachelor eller mastergrad for å være gode i faget sitt.

Bratlie sier framtida i dag ser annerledes ut enn for ti år siden. At mennesker som kommer på sykehjem i dag er dårligere enn tidligere.

– Terskelen for å komme inn på sykehjem var lavere før i tida. Presset fra sykehusene om å få ut pasienter har alltid vært stort, men etter samhandlingsreformen så har trykket bare økt ut i kommunene. Menneskene som per i dag trenger en sykehjemsplass, er som regel mye dårligere enn før. Dette gjelder også pasientene på rehabiliteringsavdelingene. Det krever så mye mer av de ansatte, og da må vi ha høyere kvalitet inn i faget, konstaterer hun.

TIL DEKKET BORD: Cathrines gjør i stand til frokost.


– Det er ålreit her

Cathrines store drøm er å jobbe med enten kreftomsorg eller rusomsorg. Nå følger hun Liv Rolstad inn på rommet. På veggen henger bilder av barn, barnebarn og oldebarn.

– Når man først skal bo på et sykehjem, så er det ålreit her, mener hun.

Cathrine sier man kan prate med Liv om det meste.

– Det er her hos Liv vi blir sittende. Hun er så nysgjerrig! I tillegg til å være litt sarkastisk og småfrekk.

Damene ler.

– Man kan stole på Cathrine. Hun passer så godt til dette yrket, for hun er så glad i folk. Det er aldri nei i hennes munn, kan Liv fortelle.

– Liv har vært ei veldig sosial dame. Og det er viktig for oss å opprettholde dette selv om hun bor på sykehjem. Det betyr så mye at beboerne får kommet seg ut litt, mener Cathrine.

Liv Rolstad ønsker seg ikke stort til jul.

– Ikkeno'. Jo, kanskje en deodorant eller hårsjampo.

– Ja, du liker jo å pynte deg litt du, Liv, vet Cathrine.

Liv synes imidlertid det er litt trist å måtte ha hjelp til alt. Men det å skulle tilbringe julaften på Rolvsrudhjemmet, er helt greit for 83-åringen.

– Jeg føler meg som en krøpling, men prøver å være positiv. Bare det å måtte ha hjelp til å hente noe som ligger en meter unna, det er tøft.

EN PUST I BAKKEN: Som helsefagarbeider går Cathrine hele dagen. Som høygravid er hun ofte tørst. Vannglasset tar hun i farta.


Mascara og kajal

En annen beboer som liker å pynte seg er Evelyn Grønvold.

– Skal jeg ordne brynene dine, Evelyn?, spør Cathrine.

– Ta brynene du, svarer Evelyn.

– Og mascara?

Jo, Evelyn vil ha på mascara og sminkepungen blir funnet fram.

– Å denne kajalen har jeg og, Evelyn. Bare litt mørkere.

Evelyn blir pyntet for dagen.

– Vi er både sminkører, neglstellere, fysioterapeuter og frisører vi helsefagarbeidere, ler Cathrine.

Så må hun gjøre rutinearbeid. Som å fylle på skap. Håndklær og bleier skal på plass. Dyner, puter og annet tøy blir lagt i tøysekker og sendt videre til vaskeri. Skyllerommet skal desinfiseres, og det skal være ryddig til enhver tid.

– Selv om det er vanearbeid, gjør jeg det med et smil, sier Cathrine. 

SMINKØR: Evelyn Grønvold vil at Cathrine skal ordne øyebryn og ta på mascara. Det fikser helsefagarbeideren.


Ikke flaut

«Er det ikke flaut og ubehagelig å skifte på brukerne», spør folk Cathrine.

– Da svarer jeg at det jo ikke er meg det handler om. Det handler om hvordan det er for brukerne å bli skiftet på av ei 20 år gammel jente. Jeg prøver å få dem til å føle seg komfortable i alle situasjoner. At de ikke skal være redde for å spørre om hjelp. Det er viktig for at de får leve livet sitt så tilnærmet likt det de gjorde før.

Og hva er helsefagarbeiderens juleønske?

– At beboerne her på avdelingen får en god og hyggelig jul fylt med ekte julestemning. At dem blir vartet opp, får godt mat og blir tatt vare på selv om jeg ikke er her.

Les flere saker fra Romerikes Blad her!

Rapporter om feil i artikkelen

Mest sett siste uken

Lik NA24 her og få flere ferske økonominyheter!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere