Gå til sidens hovedinnhold

Satser livet på verdens tak

Med opptil 80 kilo på ryggen gjør Nepals fattige bærere Himalaya-fjellene lettere tilgjengelig for utenlandske fjellturister.

Naturen er rå her i de ville åsene nord for byen Chame i Nepal. Landskapet går enten rett opp eller rett ned. Bartrær kler de bratte fjellsidene hvor også en smal stripe av en sti klistrer jeg fast. Og her er jeg, balanserende på denne stien, som ikke tillater noen uoppmerksomme øyeblikk. For da kan jeg rask ende som fiskemat i elva femti meter under meg.

– Tenk å møte noen her, tenker jeg i det stien er på sitt smaleste. Og jammen går det ikke troll i ord. Rundt neste sving dukker brått en kar opp. Og jeg kjenner pulsen gjør et lite hopp. For dette er Nepal. Og menn som går i skog og fjell i dette landet, har en tendens til å alltid bære noe. Rissekker, poteter, utstyr for turister osv.

Og hadde denne mannen båret noe av dette, så hadde jeg kanskje ikke blitt så engstelig. Men det nesten så jeg må klype meg i armen, for gubben har en bunke tre meter lange planker på ryggen.

Det første som slår meg er at han må være unik, for plankehaugen veier minst 60 kilo. Og det drar han med seg på denne stien, som maks er en halvmeter bred?

Hvordan skal dette gå? Jeg ønsker å snu og gå ti minutter tilbake, til et sted hvor stien er bredere. Men kjentmannen min, Tienba, bare rister lattermildt på hodet.

– Ta av deg sekken og lim deg så godt du kan inntil fjellveggen, så går dette så bra så.

Jeg gjør som han sier, og det er bare så vidt jeg har nerver til å ta et bilde av mannen i det han passerer meg balanserende sidelengs med sine tre meter lange planker på ryggen, mens elva langt der nede liksom glefser etter baken hans.

Men ser mannen forskrekket ut? Nervøs? Redd? Neida, i det han passerer meg, titter han meg inn i øynene og sier med rolig stemme: - Namaste (hei).

Jeg får ikke frem et ord.

Jobber for turister

Nepals portere, eller bærere på godt norsk, har vel kanskje et av verdens mest slitsomme og dårligst betalte yrker. Under min måneds lange reise i landet, møter jeg dem nesten overalt. Men det er i fjellene de utmerker seg.

Disse mennene, og noen kvinner, er mest kjent for å bære bagasjen til utenlandske fjellturister. På den måten kan turistene konsentrere seg om å nyte fjellene, mens andre bærer bagasjen deres.

Det kan i utgangspunktet virke som en urettferdig tradisjon, men hvis porterne blir behandlet riktig og betalingen er rettferdig, så er det gode penger å tjene for fattige mennesker.

Men slik er det dessverre ikke alltid...

15 kroner dagen

– Hvor mye har du på ryggen, sa du? Rett nord for landsbyen Tal møter jeg 30 år gamle Ramsaramatharia (30).

– Rundt 40 kilo, svarer mannen og forteller at han og ti andre portere har vært på en 25 dagers trekking tur med en tysk gruppe. Mange av guttene er under 20 år gamle.

Min tolk, Tienba, spør Ramsaramatharia hvordan opplegget har vært for gruppas portere når det gjelder mat og ikke minst betaling.

Den slitne mannen sukker.

– Vi får 600 Rs pr. dag (ca. 46 kr), men mat er ikke inkludert og det koster oss rundt 400 Rs pr dag for linser og ris.

Ramsaramatharia og hans kolleger sitter igjen med 15 kroner og femti øre dagen for å bære 40 kilo bagasje for velstående, vestlige turister i nesten en måned.

Og ruten denne turistgruppene har gått betyr at han har krysset flere fjellpass på over 5000 m.o.h. og det med skotøy som vi nordmenn neppe betrakter som godt nok for en kveldstur i parken.

Men turistene skal ikke ene og alene få skylden, for ofte er det også selskapet de bruker, som ikke behandler porterne på riktig måte.

Turistene kjøper en pakke av et byrå i for eksempel Kathmandu. Denne pakken inneholder transport til og fra fjellene, en guide, en gruppe portere, mat og diverse utstyr til turen. Ofte ser de ikke porterne før den dagen de begynner å gå.

Og sjeldent spør noen hvor mye en porter får betalt, for i de fleste tilfeller er turistene alt for opptatt med å nyte Himalaya og sin egen ferie, til å skjenke de som bærer maten og utstyret deres en tanke.

Men når en vestlig turist ser at en guttunge på 16 - 17 år bærer en altfor tung bør og er ikledd skotøy og klær som langt i fra passer til turen de skal ut på, så bør de selvsagt reagere.

Faktisk så burde samtlige fjellturister i Nepal spørre tre spørsmål før de skal ut og gå: Hvor mye får porterne betalt pr. dag og er mat inkludert? Hvor mange kilo bærer hver av dem på ryggen? Har de godt nok utstyr for turen (noe de lett kan sjekke)?

Er ikke svaret tilfredsstillende, kan og bør turistene kreve forandring.

Hvert eneste år dør portere i Nepal som følge av for dårlig utstyr og for tung bør. Faktisk er det fire ganger så mange ulykker blant portere enn det er blant vestlige fjellturister i Nepal.

Fremtidens yrke?

Men de kanskje mest ekstreme utøverne av dette yrket, møter jeg like ved Odar. Denne landsbyen har nemlig mottatt støtte fra et vestlig foretak til å legge inn vann til beboerne.

Helt klart et velmenende prosjekt, men som jeg så ofte oppdager med vestens ”velmenende” prosjekter også ellers i verden: Alle ledd i hjelpen har ikke vært tenkt godt nok igjennom.

For materialene til dette prosjektet skal selvsagt fraktes inn til landsbyen, som ligger noen dagsmarsjer fra nærmeste vei. Og det er her disse guttene jeg møter kommer inn i bildet.

De bærer hver seg bører som veier over 70 kilo. Det er omtrent like mye som disse unge mennenes egen kroppsvekt.

– Det tar rundt tre - fire dager å gå fra Syanje, hvor vi henter materialene, og opp hit, forteller en av guttene og legger til at de da må gå rundt ti timer om dagen.

Og for dette umenneskelige slitet mottar de hver seg 309 kroner - for hver tur.

– Men vi kommer til å gå mange, mange turer, før alt er oppe, forteller de og innrømmer at de alle droppet ut av skolen da de fikk tilbudet om denne jobben.

– Fremtiden ligger i å bære, hevder de.

Ikke alle er enige...

80 kilo på ryggen

Det er kaldt og rått inne i en liten steinhule på ca. 3500 m.o.h. rett utenfor landsbyen Meta. Et bål i midten av dette sesongbetonte hjemmet jobber med å forandre temperaturen, men uten særlig hell. Morgenkulda siver gjennom den vidåpne døra, og den sure vinden trenger gjennom alle sprekker og glipper.

To unge gutter og en voksen mann bor her tre måneder i året. De kommer egentlig fra lavlandet i Nepal, men de siste tre årene har Tsombadur og hans to sønner på 15 og 14 år kommet hit for å bære planker.

– Det bygges hus og små hoteller til turister i landsbyen Nar, og jeg og sønnene mine bærer materialene opp dit, forteller Tsombadur.

800 meter i høydeforskjell og fire timer å gå en vei. Men i dag blir en tung dag, for Tsombadurs yngste sønn, Mansing, er syk. Det betyr at pappa må bære noen kilo ekstra. Akkurat det plager ikke Tsombadur. Han er langt mer bekymret for sin sønn.

Guttungen ligger under et tynt pledd og ser alt annet enn frisk ut.

– Egentlig skulle guttene mine vært hjemme og gått på skole, så de kunne kommet seg unna dette livet her, forteller Tsombadur til min tolk. Han rister litt oppgitt på hodet, for han hadde andre planer for sønnene sine enn å la dem gå hans fotspor.

– Jeg har vondt i nakken, ryggen, hoften og knærne, klager han og forteller at helt siden han var 13 år har han jobbet tre - fire måneder i året med å bære ekstremt tunge bører.

– Når jeg er hjemme dyrker jeg jorda, forteller han og ser drømmende ut. Men pengene strekker ikke til, og siden han verken kan lese eller skrive, er dette muligens den eneste jobben han kan få.

Først når far og sønn kler på seg "sekkene" sine, forstår jeg hvorfor Tsombadur sin kropp er så plaget. Mannen bærer over 80 kilo på ryggen! Og guttungen på 15 år bærer rundt 40 kilo!

– Men vi tjener bra, hevder Tsombadur.

– 70 000 Rs (ca. 5450 kr) for tre måneders arbeid for oss tre, er ikke galt, avslutter han i det han og sønnen krokrygget tar fatt på den 800 meter høye stigningen mot Nar!

Nok en arbeidsdag er i gang.

Kort om Nepals portere

I Nepal livnærer mer enn 100 000 mennesker seg som portere.

Inkludert tips fra turistene tjener selv de heldigste sjelden mer enn 1300 kroner under den tre måneder lange trekking-sesongen. Mesteparten går med til mat, klær og overnatting, og svært lite blir igjen til familien der hjemme i landsbyen.

Men likevel er de 100 prosent avhengig av det som blir til overs. En ulykke betyr krise for familien. Amputerte tær som følge av forfrysninger, eller en ødelagt rygg, belønnes ikke med sykepenger og attføring i Nepal.

I Vesten er det en gjengs oppfating at en bærer er synonymt med Sherpa. Det er selvsagt feil. Sherpa er en tibetansk folkegruppe, som kommer fra den østlige delen av Himalaya. De er oppvokst i stor høyde og kan takle både kulda og tynnluften veldig godt, samtidig som de er kjent for å være usedvanlig dyktige til å bære tunge bører i høyfjellet.

Trekking-kompaniene benytter seg derimot oftest av fattige menn og kvinner fra lavlandet, uten denne erfaringen. Men de er vant til å anstrenge seg og fullføre jobben sin.

Kommentarer til denne saken