(SIDE2): I vår serie «Ukas klassiker» vil vi hver uke gi deg en grundig presentasjon av utvalgte historisk viktige skiver.

Kun det beste av det beste får innpass, og vi garanterer deg en stor lytteropplevelse dersom du følger våre tips i denne spalten.

Nirvana
Unplugged In New York
Geffen
1994


Nirvana er et band som for alltid vil bli forbundet med to ting: «Smells Like Teen Spirit» og Kurt Cobains selvmord.

Denne plata inneholder ikke nevnte låt, men i etterpåklokskapens lys er hele affæren, fra det visuelle (for dere som har sett videoen) til det musikalske, bygget opp som et eneste stort farvel. Når vi i tillegg vet at den ble tatt opp bare måneder før Cobains død, får skiva unektelig et dystert og makabert preg.

Som en begravelse
Da MTV-folkene hørte om Kurt Cobains ønsker for scenepynt, med liljer, svarte talglys og en stor lysekrone utbrøt produsenten:
- Mener du som en begravelse?
- Ja, svarte Kurt.

En annen detalj som er verdt å merke seg er at de aller fleste coverlåtene Nirvana valgte å inkludere nevner døden i en eller annen form. Men nok om det. Det er tross alt den fantastiske musikken som gjør at «Unplugged In New York» er og blir en klassiker.

Siste nytt fra Side2: Sjekk forsiden akkurat nå!

Vidt spenn
Nirvanas kanskje mest poppete låt åpner konserten (for det er en liveskive, dette her). Vi snakker naturligvis om «About A Girl», det klart beste sporet på bandets debut «Bleach». Dens allerede milde og fengende natur kler det nedstrippede arrangementet svært godt, og som bonus gjør Kurts fantastiske vokal dette til en enda bedre versjon enn originalen.

Megahiten «Come As You Are» burde være kjent for de fleste og også denne låter særdeles friskt i akustisk format. Etter denne følger kveldens to første coverlåter i The Vaselines' nydelige «Jesus Doesn't Want Me For A Sunbeam» og en gåsehudfremkallende tolkningen av David Bowies «The Man Who Sold The World».

Manisk-depressive poplåter
«Unplugged In New York» ble tatt opp noen måneder etter utgivelsen av Nirvanas tredje og siste studioalbum «In Utero». Så det skulle da også bare mangle at det ble fremført en del av disse nye sangene også.

«Pennyroyal Tea» er det nærmeste vi noensinne har kommet en soloperformance av Kurt Cobain, og jaggu drar han ikke av dette med stor bravur også. Den «manisk-depressive» poplåta «Dumb» får puste atskillig bedre i akustisk format enn hva den gjør på «In Utero», og understreker nok en gang mannens melodiske talent.

På dette tidspunkt vil de fleste førstegangslyttere av denne plata virkelig begynne å knipe seg i armen. For hvordan er det mulig at et såpass bråkete og punkrock-inspirert band som Nirvana låter så fantastisk bra i akustisk utgave?

Svaret er, min venn, gode låter. Nei, fantastiske låter!

Nevermind
I tillegg til allerede nevnte «Come As You Are», spilles det flotte versjoner av «Polly» og «On A Plain» fra megasuksessen «Nevermind». Men akkurat i det konserten er i ferd med å bli en hitparade, tar Cobain (selvfølgelig) noen grep for å gjøre det hele litt sært igjen.

Han ber de totalt ukjente brødrene Curt og Cris Kirkwood i The Meat Puppets komme opp på scenen. MTV ville garantert hatt mer kjente navn som gjesteartister, men etter trioen «Plateau», «Oh Me» og spesielt «Lake Of Fire», er det få som kan betvile Kurts tilsynelatende antikommersielle valg.

For Kurt Cobain synger ikke lenger sanger på dette tidspunkt. Han er sangene.

Fantastisk finale
Meat Puppets-låtene leder oss elegant inn i den siste Cobain-originalen for kvelden. «All Apologies» fra «In Utero» er en tilnærmet perfekt låt, og en hver artist ville sagt seg fornøyd med denne som avslutning.

Men Nirvana og Kurt Cobain var heldigvis ikke som alle andre.

«Where Did You Sleep Last Night» er for meg det ultimate avslutningssporet, uansett skive, sjanger eller tidsperiode. Måten 26 år unge Cobain tolker den klassiske blueslåten (skrevet av Leadbelly) er nesten umulig å beskrive med ord. Men man kan alltids forsøke.

Pur blues
Låtens tekst omhandler en sjalu manns paranoia og ensomhet, og Cobains intense og hylende siste vers er pur blues god som noen.

Før den aller siste linjen hører man det knaker i Kurts kjeve og han tar et dypt pust. Så, som om tiden står stille, sperrer Cobain opp øyenene for å samle sine aller siste krefter. og presser ut ordene «shiver the whole night through».

Dette spesifikke øyeblikket fremkaller frysninger på ryggen hver bidige gang jeg ser eller hører det.

Musikk som gjør dette med en trenger ingen forklaring.